Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Osamas speilbilde?

Det er vanskelig å skrive om det som skjedde i Oslo og Utøya 22. juli, men jeg har fått oppfordringer om å gjøre det så noen punkter bør jeg kanskje få ned. Jeg skrev et innlegg mens det fremdeles var uklart hva som var i ferd med å skje, så det slettet jeg ganske raskt. Dagen etter hendelsene reiste jeg på ferie til Frankrike og jeg har derfor ikke fått med meg mye av hva som har blitt sagt og skrevet i Norge de to ukene jeg var borte. Jeg så nyheter på BBC og delvis ITN, og leste noen britiske aviser sporadisk. Jeg er litt redd for å skrive om noe som berørte så mange her i landet så dypt, men here goes:

Som alle andre - går jeg ut fra - ble jeg nesten fysisk syk av mordene på Utøya. Til tross for åtte døde i Oslo og store ødeleggelser på statsapparatets bygg, er det måten og omfanget av myrderiene på Utøya som har satt seg som motbydelige bilder i sinnet på de fleste av oss. Norge er et lite land, og som svært mange andre kjenner jeg noen som har mistet noen.

Massemorderen fremstilles som islamfientlig - og det er det nok god dekning for - men så langt jeg kan se har han også lært mye av militante islamister både når det gjelder det verdensbilde han baserte seg på og de frytkelige handlingene han utførte. Ekstremister utenfor rekkevidden til rasjonell argumentasjon har kanskje mer til felles enn vi har villet se?


Det som slo meg med hendelsene 22. juli er at det ligner så mye på terror-angrepene i Mumbai i 2008. Fikk vår hjemlige massemorder inspirasjon fra Islamistiske terrorister? Også der var det mest grufulle at kaldblodige mordere spaserer rolig rundt og skyter folk (Bildet: Mohammed Ajmal Kasab - den eneste av disse terroristene som lever). Også I Mumbai var det en kombinasjon av bomber og reglerett nedslakting av sivile med masingevær, men med flere terrorister involvert. Det gruoppvekkende er ikke vanskelig å forstå: man går fra å være et menneske til å være et mer eller mindre bevegelig mål. På Utøya var det et ekstra motbydelig element: målene var nesten utelukkende unge mennesker.

Ha så med det tankemessige? Jeg har ikke lest dette "manifestet" morderen skrev og publiserte på nettet, men jeg har lest en rekke referater. I tillegg til å være usammenhengende, selvmotsigende og selvforherligende (etter det jeg kan forstå), har det også kommet frem nok om morderens verdensbilde til at det må være lov å si at det synes å være et speilbilde av Osama bin Ladens. Historieforfalskere er de begge to, naturlig nok, men det er det samme bildet av religionskrig med en forherligelse av middelalderen vi møter. Det er korsfarere og riddere hos vår hjemlige massemorder, og det er korsfarere som fiender og gjenopprettelse av kalifatet med en Europeisk komponent hos bin Laden.

Midt i denne påståtte striden plasserer de seg selv, vår hjemlige massemorder og Osama.

Selvsagt er det forskjeller hos de to, men det kan se ut som has-bin Laden posthumt fikk det svaret og den bekreftelsen han ønsket seg.