Intifadaen globalisert

Det er mange måter å begrense ytringsfriheten på, og den kjente metoden fra autoritære regimer er å henrette meningsmotstandere og slik skremme andre til å holde kjeft. 

Det er en metode man kan bruke også i demokratier med ytringsfrihet. YaronLischinsky and Sarah Lynn Milgrim (bildet) ble ikke bare skutt, de ble henrettet på åpen gate i Washington DC 22. mai. Morderen ropte det samme som vi hører i Pro-palestinske demonstrasjoner i hele den vestlige verden, med de samme uhyrlige påstandene som har blitt alminneliggjort av de som burde vite bedre. 

Morderen, Elias Rodrigez, blir nå fremstilt som en frigjøringshelt, og en kampanje er på gang for å få han løslatt. Hele 28 pro-palesinske og ytre-venstregrupper som Palestine News Network, The United Liberation Front for Palestine, The Democratic Socialists of America’s Liberation Caucus, the Chinese Palestine Solidarity Action Network, the DSA Liberation Caucus, the Bronx Anti-War coalition, og Tariq el-Tahrir Youth and Student Network har sluttet seg til. 

En morder som med flere skudd henrettet to unge jøder på åpen gate blir altså en frigjøringshelt som må slippes fri. Dette er hva "globaliser intifadaen" betyr. Jihadistene og deres håndlangere skremmer jøder og de som ønsker Hamas og andre jihadister bort fra makt og myndighet til taushet - akkurat som jihadistene som slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo. Man tør i mindre grad ytre seg mot løgn og proaganda fra disse ekstremistene, og de vinner. Det liberale demokratiet taper. 

Min fiendes fiende ...

Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)

Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati. 

Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt. 

En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring. 

Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over. 

I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter. 

Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil. 

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Osama over & ut

Ikonet kan rubbes ut nå. Osama bin Laden var et ikon for den spesielle blandingen av dødslengsel og regressiv islamsk fundamentalisme han inspirerte, men også for motstanderne. Han var også en av ytterst få autokratiske voldsromantikere med USA som hovedfiende som den norske venstresiden ikke har omfavnet. Det sier sitt om hvor ekstrem han var. Men: når dette skrives har jeg nettopp hørt at en norsk forfatter er på vei til NRK-studio for å forklare hvorfor Osama bin Laden var en modig mann. En må vel være dikter for å kunne innbille seg selv eller andre noe slikt, eller kanskje bare ekstremt avhengig av oppmerksomhet?

Etter det vi hører brukte han en av sine koner, antakelig den yngste, som levende skjold da kommandosoldatene overrasket ham på soverommet. Ikke av de modigste handlinger jeg har hørt om. Han gjemte seg i en luksusvilla uten kontakt med omverdenen annet enn gjennom en kurér. Heller ikke spesielt modig. "Jeg kjemper så jeg kan dø som martyr og komme til himmelen for å møte Allah", sa han. Med en kvinne som skjold, gjemt i en luksuriøs villa med air-condition? Ekte martyrer velger andre omstendigheter.

Osama bin Laden var ingen martyr. Han var ingen tenker. Han var ingen revolusjonær. Ikke brydde han seg så mye om Islam heller - i alle fall ikke de delene som sto seg dårlig mot hans egen versjon - der kampen mot vestens verdier som toleranse, likestilling, demokrati og åpenhet betød alt. “The ink of the scholar is worth more than the blood of a martyr,” skrev profeten Mohammad. Heller ikke som historiker var han noe særlig.

Som alle stormannsgale fantaster skrev han om historien, og valgte ut det som passet hans egne morderiske fantasier. “Every Muslim, from the moment they realise the distinction in their hearts, hates Americans, hates Jews and hates Christians. This is a part of our belief and our religion.” Han omskrev historien og Islam for å gi et slags respektabelt skinn til sitt morderiske budskap.

Noen tror at bin Laden, selv om han var morderisk og selvopptatt, tross alt sto for arabisk selvstendighet mot vestens innblanding i Midt-Østen. Tenk bare på palestinerne! Men alt tyder på at dette var underordnet den store jihad: den mellom de troende og de vantro, mellom ekte Islam og alt annet. Det begynte i profetens tid, og nådde et høydepunkt med korsfarerne. Imperialismen og Israel var bare en fortsettelse av denne avgjørende striden - nyttige for å skaffe seg allierte på veien, men i siste instans var det innføringen av en kopi av det tidlige kalifatet og tilintetgjørelsen av de vantro som var Osamas dagsorden.

Hva skjer nå? Jeg aner ikke. Det gjør heller ingen andre. Bin Laden hadde de karismatiske egenskapene som selvsentrerte og ensporede personer ofte har, og det tapet vil  al Quaida merke til tross for at det er lenge siden han gikk i dekning. Jeg, som de flestet, vil huske denne Hitler med turban for flyene som gikk inn i tvillingtårnene i New York. Dette vil være etset i hjernebarken på de fleste som så det.

SISTE: USA gjør det ikke enkelt for seg selv. I dag heter det “His wife rushed the US assaulter and was shot in the leg but not killed. Bin Laden was then shot and killed. He was not armed.” Jeg håper vi slipper å høre enda flere versjoner av hendelesforløpet fra offisielle kilder.