Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)
Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati.
Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt.
En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring.
Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over.
I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter.
Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar