Min fiendes fiende ...

Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)

Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati. 

Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt. 

En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring. 

Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over. 

I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter. 

Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil. 

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

Rammefortellingen

Et hovedproblem for forståelsen av hva som skjer på Gaza, med Hamas og Israel, er at konflikten blir satt inn i en sammenheng der den ikke gir mening. Nå, når rakettene kommer fra Iran heller enn deres utposter Hamas og Hezbollah, blir det enda klarere: Rammen har aldri vært Palestinernes kamp for å bli en selvstendig stat. PLO har flere ganger fått tilbud om Vestbredden og Gaza, inklusive Øst-Jerusalem som hovedstad, uten å akseptere det. Det er fordi målet ikke er en selvstendig stat, men å fjerne Israel og dets folk "From the River to the Sea." "Fritt Palestina" er et Palestina fritt for jøder, og slik har det alltid vært. 

Det kan være verdt å se på hva nå likviderte Ismail Haniyeh sa i en tale på ett kvarter på Al Jazeera rett etter massakren 7. oktober 2023: 

“This battle is not only for the Palestinian people or only for Gaza. Gaza is merely the lever of resistance, . . . but since this is about al-Aqsa mosque, it is the battle of the [Islamic] nation. I call upon all the nation’s children, no matter where they are, to join the fight . . . of the men who are writing history with their blood and their rifles.”

Ingen går dør til dør og slakter ned barn foran deres foreldre, og foreldre foran deres barn, for å kunne etablere en selvstendig stat i fred med sine naboer. De gjør det for å fjerne inntrengerne fra islamsk land og nasjon. Denne messianske visjonen, om gjenerobringen av islamsk land, er det viktigste som står i veien for fred i Palestina/Israel. 

Om vestens politikere og intellektuelle kunne begynne å forstå at Hamas, Islamsk hellig krig, Hezbollah og andre ikke tenker som dem rundt denne konflikten, så kunne mye vært annerledes. For de nevnte gruppenes del har det aldri handlet om å gjøre livet godt og/eller levelig for befolkningen i Palestina, men om å vinne tilbake hellig land for Islam. 

Et siste sitat fra den påstått moderate Haniyehs tale for å gjøre det tydelig:

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

Fritt Palestina?

Det er vanskelig å være uenig i et slagord som "Fritt Palestina," for hva er galt med det? Jeg håper Palestina blir et land en gang, og jeg håper virkelig det blir fritt. Men det er det dårlige utsikter til. Begge deler for så vidt (og jeg drøftet tostatsløsningen her). Et selvstendig Palestina har dårlige utsikter til å bli fritt, og det skyldes både Hamas og Fatah. De vant valg i henholdsvis Gaza og på Vestbredden i 2006, og er nå inne i det attende året av sine fireårsperioder. Ja nettopp: De driver ikke med valg og demokrati på den kanten. Prinsippet er: "en mann (!), en stemme, en gang." (Bildet: Tobias Schwarz/AFP via Getty Images)

Noen ganger trenger man noen som sier det rett ut, og nå er det Salman Rushdie som treffer spikeren på hodet. Som jeg støtter han en selvstendig palestinsk stat, men "et fritt Palestina ville blitt en Taliban-lignende stat," sa han nettopp. Det ville blitt en satellit av Iran, mente han, og syntes det var rart at progressive i vesten støtter en fascistisk terrorgruppering. Det synes jeg også, men ekstremister på begge kanter møtes gjerne i Israelhatet. 

Det er lite som tyder på at Hamas ønsker å styre Gaza, og å sørge for fred og velstand for folket der. Det de ønsker er friheten til å fortsette kampen for å utslette Israel, og å få opprettet et islamistisk kalifat på hele området. 

Hvorfor slo Israel til i Damaskus?

I natt angrep Iran. Israel ble angrepet med 300 droner og missiler, stort sett avfyrt fra Iran men noen kom også fra Irans islamistiske drabanter i Jemen og Libanon. Selvsagt får Israel skylden fra de vanlige fiendene også i Norge, at Israel ba om dette gjennom angrepet på toppene fra Hezbollah og den iranske revolusjonsgarden i Damaskus. Jeg har også lest at det var et grep Netanyahu foretok for å kunne holde på makten. 

Nesten hver dag siden 7. oktober har Israel blitt bombardert av Hezbollah fra Libanon, og slått tilbake. Dette får naturlig nok liten oppmerksomhet mot det som skjer på Gaza, men det minner Israel om at det er nesten helt omringet av fiender som vil ødelegge staten. Begge parter har ønsket å holde dette på et moderat nivå, uten å la det eskalere. Det er kjent at Hezbollah har et vanvittig arsenal i Sør-Libanon, og det er langt ned på listen for Israel å få dette i hodet mens krigen på Gaza pågår.

Så hvorfor slo de til? Det enkleste og mest opplagte svaret er at de ikke kunne la være. Som kjent er landet i krig, og her fikk de (antakelig) pålitelig etterretning om at en gruppe av landets mest innbitte fiender skulle være samlet på ett sted. Mohammad Reza Zahedi var kommandør av Revolusjonsgarden, og hovedmann bak Irans forsyning av raketter både til Hamas og til Hezbollah. Hans nestkommandernde var også der, Mohammad Haji Rahimi, som har hele Midt-Østen som operasjonsområde og særlig har hatt ansvaret for å koordinere med Huti-militisen i Jemen, og deres angrep på Israel og på skipstrafikk i Rødehavet. Hossein Ahmirolla, som leder al-Quds-troppene i Syria og Libanon, var også på plass. 

Bildet blir dermed av et toppmøte av svært mange av dine militære fiender på ett sted. Ingen part i krig ville unnlatt å ta et slikt mål om de fikk sjansen. Det er et kommandosenter fylt av de som ønsker din utslettelse. Tapet av disse toppene var et betydelig tilbakeslag for Iran, et land som er betydelig involvert i både Hezbollah og Hamas. 

Til den bitre slutt?

The Times reflekterte i en lederartikkel 9. februar om hva som kan bli slutten på elendigheten i Gaza. Dessverre deler jeg avisens konklusjon: Det er ikke noe annet enn en total ødeleggelse av Hamas som trussel som kan sette punktum. (Foto: Muhammad Hajjar, Associated Press)

Hovedårsaken er at Hamas gjør det klart at terrorangrepet 7. oktober i fjor bare var starten. Så sent som 30. januar gjorde Ali Baraka det klart at Hamas bare vil fortsette med sine angrep til Israel kollapser. Dette er mer enn nok til å forklare det som skjer, og hvorfor det bare vil fortsette i månedsvis. Ingen stat kan trekke seg tilbake og vente på det neste overfallet a-la 7. oktober. En stat som ikke kan forsvare sin befolkning slutter å være en stat, så Israel ved IDF må fortsette til Hamas er nedkjempet. Hamas, på sin side, er ikke noe organ for en nasjon. Da ville de ikke ha 'invitert' IDF inn med innbyggerne på Gaza som menneskelige skjold, mens de selv gjemmer seg i tunellene. De er en islamistisk terrororganisasjon som ikke bare gladelig maltrakterer jøder, men også ofrer egne sivile til "martyrdøden."

Hamas har ikke bygd mer enn 500 km med tunneler under Gaza bare for å overgi seg nå. Med over to millioner sivile som skjold over disse anleggene, vil verdens avsky bare øke på jo lengre denne krigen mot Hamas pågår. Det islamistene taper militært, vinner de i sympati, og det IDF vinner i kampen mot Hamas taper de i sympati. Grusomhetene 7. oktober blir fort glemt for grusomhetene Gazas sivile opplever, og av dem er svært mange barn siden fødselsratene på Gaza bare blir matchet av Afrika sør for Sahara. Svært mye av bygningsmassen er, som vi vet, pulverisert, og selv om tallene fra Hamas neppe er helt til å stole på er det opplagt at flere titusener er drept på Gaza siden i høst. 

Selvsagt skjønte Hamas at Israel ville invadere Gaza etter overfallet 7.10.23, så det var ett av målene med grusomhetene. Hamas er altså ikke ute etter fred, og heller ikke ute etter å spare sivilbefolkningen på Gaza. Det er Gazas sivile som bærer de største og mest brutale tapene. Men kan IDF vinne over en terrororganisasjon på denne måten? Lite trolig, men sett fra Israels side så må de prøve. Å tillate Hamas å samle seg og regruppere under en våpenhvile av noen særlig varighet, er ikke aktuelt. Og Hamas ønsket seg dette som skjer nå, ellers hadde de ikke angrepet 7.10.23. Hvis de brydde seg om Gazas barn ville de frigitt gislene, og overgitt seg mot fritt leide til Iran eller Syria, men Gazas sivile er bare midler for islamistene. Målet er utslettelse av Israel. 

Det er vanskelig å være optimist. Lys i tunnelen er trolig motgående hurtigtog. Dette vil rulle og gå til den bitre slutt. Og den blir veldig bitter for alle parter! På den annen side er dette området stedet for flere mirakler, i følge hellige skrifter som har sitt opphav her. Det er på tide å rulle ut noen flere. Fort. 

Tragikomisk (men mest tragisk)

Situasjonen i Midt-Østen er bare tragisk. Lidelsene er store, og håpet om en fredeligere tilværelse på den kanten av verden (for noen sjanser til fred er det vel ikke?) er vanskelig å finne. Her på våre kanter er sjansene for å ha en balansert og opplyst samtale om Gaza, Israel, Hamas og IDF så små at jeg velger å styre unna. (Selv om Debatten på NRK i går kveld kom svært nær dette idealet.) Selv denne bloggens påpeking av noen faktafeil om grensepasseringer mot Egypt førte til grov usaklighet og ville antakelser hos en som svarte meg. 

Det er derfor med en viss usikkerhet jeg nå begir meg inn på noe av det mest bisarre jeg har sett i venstresidens omfavnelse av de palestinske myndighetene på Gaza og Vestbredden. "Queers for Palestine" ville vært morsomt om det ikke var en så dødelig sak. Bisarre greier er det i alle fall. "Queers for Palestine" er som "Chickens for KFC," har noen hevdet. 

Det som blir sett på som seksuelt avvik er det ingen toleranse for blant islamister, og Hamas er islamister uten en liberal tanke i hodet. De på bildet over ville ikke gått fritt særlig lenge på Gaza selv før pogromen 7. oktober. The Williams Institute ved UCLA gjennomførte en undersøkelse om LGBT rettigheter i 2021, og de palestinske myndighetene kom på 130. plass i verden. Bak slike land som notorisk homofobe Jemen og Saudi-Arabia. I Palestina er sex med samme kjønn en forbrytelse med maksimum 10 år i fengsel. I 2022 var det 90 personer fra Palestina som søkte asyl i Israel fordi de var forfulgte LGBT. En av dem endte opp som halshugget på Vestbredden. 

Den israelske organisasjonen Aguda estimerer at ca. 2.000 palestinske homofile, lesbiske osv. har rømt og bor i Israel - hovedsakelig i Tel Aviv. Om Hamas (og Fatah for den del) lykkes i sitt forsett om et Palestina "fra elven til havet" ville LGBT-samfunnet gått en dyster fremtid i møte. Men det plager tydeligvis ikke "Queers for Palestine."

Ikke noe av dette, selvsagt, gjør det noe bedre å være innesperret på Gaza under forferdelige forhold. Bare så det er sagt. Men Hamas er ikke noe godt alternativ for noen palestinere. 

No comment

Tegning av Nahid Zamani (2021)

Feil lærdom fra krigen mot terror

Verden før 11. september 2001 fortoner seg idyllisk på flere vis. Det kunne faktisk være en hyggelig opplevelse å ta fly, for eksempel. Ganske utenkelig i dag. Og det var faktisk også en utbredt oppfatning at vesten (det vil si USA, som oftest) burde grepet inn i mot folkemordet i Rwanda (500.000 - 800.000) og at NATO burde satt inn væpnet makt for å forhindre massakren på ca. 8.000 gutter og menn i Srebrenica. Resolusjoner i FN beskytter ingen. Det er det bare våpenmakt som gjør. Chamberlains vifting med et papir 30. september 1938 er en meget god illustrasjon på akkurat hvor mektige underskrevne papirer er. 

Etter invasjonen i Irak (enormt feilgrep) og uttrekningen fra Afghanistan (fiasko) er det en stor fare for at man lærer feil lekse. Vil vi (dersom vi er i live) tenke i 2041 at USAs beslutning i 2021 om å holde seg unna å intervenere i andre land var riktig? Jeg tviler. 

Når vi ser oss tilbake har vi den luksus å vite hvordan det gikk videre. Alternativene har blitt eliminert, og vi kan bare fantasere om hvordan verden hadde gått videre dersom USA ikke intervenerte i Afghanistan, eller bare trakk seg ut fra en rykende ruin etter at Al Qaida og Taliban var slått. Det er altfor lett å konkludere med at alt ville gått helt greit, og vi hadde sluppet alt dette fæle som har skjedd. Men det er akkurat det de fleste aviskommentatorer gjør. 

Det er i alle fall ingen grunn til å tro at Osama bin Laden og co hadde lagt ned virksomheten. 9. september 2001 var svært traumatisk, og bin Laden og co ville bare fortsatt med uventede og spektakulære angrep for å bryte ned det liberale og sekulære vesten gjennom terror. Dette skulle bare være starten på en langvarig bølge av terrorisme som massemord, for det var det 9. september var. Radioaktivt materiale og biologiske våpen var sannsynlige veier videre, for det var i alle fall ikke viljen det sto på.

Vi har hatt mye terrorisme fra den kanten de siste årene, og fra speilbildet deres som Behring Breivik, men spektakulære massemord har det ikke vært. Krigen mot terror har faktisk vært vellykket, for nå er det enkeltpersoner med kniv og lastebil som er islamistenes krigføring. Absolutt skremmende og dødelig, men spektakulære massemord som 9. september 2021 er det ikke. 

Den liberale intervensjonismen, derimot, er stein daud. Invasjonen i Irak var ikke bare overmodig, den var direkte stupid. Forestillingene om det liberale demokratiet som ville dukke opp straks diktator Saddam var fjernet var rett og slett magisk tenkning, og måten man grep an i Afghanistan var ikke mye bedre. Det liberale demokrati i vesten er en utrolig vellykket men også skjør skapning. Det så vi sist 6. januar i år i Washington DC. Betingelsene for at det samfunn vi nyter godt av i Norge i dag vokste fram var en serie av gjensidig avhengige men slettes ikke nødvendige hendelser og prosesser over flere hundre år. Slikt gjenskaper man ikke på null komma svisj i et stammesamfunn. 

Den feilaktige lærdommen fra Afghanistan er å ikke sette "boots on the ground" i andre land. Skulle en situasjon som Rwanda i 1993 igjen dukke opp tipper jeg vesten ville gjøre akkurat like lite som den gang da. Men verden henger sammen, og flyktningestrømmene vil fort minne oss på at det er en straff for å ignorere den uretten som ikke rammer oss selv. I første omgang. 

Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.

Fremtiden med ISIS

Hvilket scenario kan vi forvente oss nå når de mest ekstreme islamistene har skaffet seg sin egen stat og rike ressurser?

Det er gode grunner for å tro at de vil fortsette å drepe for fote på grusom måte inntil de blir drept eller arrestert. Det er altfor lettvindt å si om alt som er grusomt eller ille at det er "akkurat som nazistene" - men i dette tilfelle har det mye for seg.

De har en visjon og et oppdrag, og det er så strålende at midlenes grusomhet blir et speilbilde av oppdragets verdi. Boka Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine av Christian Ingrao forklarer hvordan vellykkede og intelligente mennesker kunne reise utenlands og drepe for fote. Ikke bare var det de gjorde nødvendig - i egne øyne - men også godt.

Akkurat som med nazistene har også ISIS denne forestillingen om en mysisk skjebne som de bare må oppfylle. Dette målet er dyrebart, og det krever offer. De er ikke onde, men de har et forskrudd verdensbilde der deres "oppdrag" er det viktigste som finnes. Kompromiss eller tilbaketrekning er helt utenkelig.

Mens SS foretrakk å henge folk når de skulle statuere et eksempel, sørger ISIS for å steine dem eller helst kappe hodet av dem. Selv om de har sentrum for sine operasjoner i det nordlige Irak, så er hele verden målet. De vil, akkurat som SS, bare kjøre på og bli verre og verre helt til de blir slått eller stilt for retten. Enhver politiker som ikke ser for seg dette som målet med aksjoner mot dem har ikke skjønt hva som foregår.