Get Brexit Done?

Ikke bare briter begynner å bli lei av alt snakket om, og alle utsettelsene av, Brexit. Det er de konservatives slagord, og det har den fordelen at Labours ganske kompliserte og kanskje ubegripelige posisjon på dette spørsmålet neppe kan formuleres som noe slagord.

Men det vil bringe skuffelse. Selv om overgangsavtalen godkjennes og Storbritannia forlater EU formelt i slutten av januar, så gjenstår det meste av Brexit. Sjansene for å få gjennomført og godkjent en handelsavtale innen utløpet av overgangsperioden, som er slutten av 2020, er vel så nær null som det vel går an. Da er alternativet ingen avtale, eller utsettelser. Det hadde vært en fordel for velgerne å vite hva Boris går inn for i dette scenariet. 

Det tok lang tid å forhandle fram en overgangsavtale. Over tre år, om vi teller den siste faneflukten fra Boris over grensen i Irskesjøen. Mitt tips er at det går minst like lang tid i forhandlingene om en langsiktig avtale for forholdet mellom EU og Storbritannia. Her vil også de ulike landene lettere få et spillerom for å beskytte sine interesser enn de fikk i tilfelle overgangsavtalen, der Irland fikk diktere det meste. 

Boris og co. vil søke konkurransefortrinn gjennom deregulering. Da hjelper det lite at man starter med at man er fullt ut på linje, for selve poenget med å gå ut er å forlate den linjen. Felles reguleringer, som EU er tuftet på, er suboptimalt for de aller fleste - men optimalt som sum for alle. Det er i alle fall teorien. Når Storbritannia vil ha bort reguleringer, så vil EU beskytte sine virksomheter som vil holde seg til de samme reguleringene. Det ligger i sakens natur. Boris er mer interessert i "Britannia Waives The Rules" enn "Britannia Rules the Waves".

Det ligger også i sakens natur at det blir 27 mot 1. 

UK Diktator for en Dag

The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland er i et utrolig kaos. (Tegningen: Ingram Pinn, FT.COM) 

Det var et flertall som i 2016 stemte for å forlate EU, men det har ikke latt seg gjøre å finne flertall i Parlamentet for hvordan dette skal skje. Mange fortjener å dele skylden for det, men faktum er at det heller ikke nå er flertall for noe som helst i Parlamentet - bortsett fra å hindre Boris fra å ta landet ut uten en avtale med EU. 

Hva ville jeg gjøre dersom jeg fikk uinskrenket makt over The UK for en dag? 

Jeg ville vært fristet til å sanksjonere Mays avtale med EU, og være ferdig med det. Men Boris og co har rett i at "The Backstop" gir en åpning for EU til å bestemme handelsregime for UK i uoverskuelig fremtid. Det er urimelig, all den tid et flertall stemte for å forlate EU. 

Fristelsen er derfor stor til å overlate Nord-Irland til EUs handelsregime mv. en gang for alle, og innføre en grense i Irskesjøen mellom et delvis forent Irland og Storbritannia - men dette fordrer en ny avtale mellom EU og Storbritannia - noe som neppe lar seg løse på min 24-timersvakt. 

Da gjenstår det å utlyse en ny folkeavstemning. Et nyvalg ser bare ut til å sementere et fragmentert parlament, og det er dessuten urimelig å holde et parlamentsvalg bare om en sak - all den tid det er mer enn nok av andre saker å bruke tid og energi på. En folkeavstemning må det altså være. 

Et utgangspunkt må være den eneste fremforhandlede avtalen som finnes - den May fikk nedstemt tre ganger i Parlamentet. En avtale som sier bye-bye til Nord-Irland med alle problemene, vil ta for lang tid å få til. 

Stemmeseddelen vil se slik ut:

1. Leave
1.a. - Leave with May's Deal
1.b. - Leave with No Deal

2. Remain

Hvis 1. Leave får flest stemmer, så vinner det under-alternativet (altså a. eller b.) som får flest stemmer. 

Valgkampen burde i alle fall fokusert på at No Deal ikke betyr noe clean break. Det er bare et svært ugunstig sted for Storbritannia å begynne å forhandle om sitt fremtidige forhold til EU - for et forhold til EU må landet ha. 

Nå er mitt snarlige diktatur over The UK svært usannsynlig. Derfor håper jeg virkelig - som lederen av Europabevegelsen - at landet krasjer ut av EU, slik at tilhengerne av dette utfallet (som ble vurdert av de samme som helt utenkelig under EU-valgkampen) får vist hva de står for. 

The Fall - Third Season (Netflix)

De to foregående seriene fikk "klar anbefaling" fra meg. De var spennende både på det som skjedde av handlinger, og det som skjedde i sinnet på de karakterene vi ble kjent med. 

Men utfordringen nå er at hovedhandlingen har spilt seg ut. Jeg sier ikke mer om det, for de som ikke har sett de to seriene må absolutt få dem med seg. Hva kan da forfatterne krøste ut av dette?

Ikke nok, er svaret på det. I de fire første episodene skjer det ikke all verden, men det er desto flere drømmesekvenser og mye megetsigende dveling. Dertil er det minst en karakter som oppfører seg umotivert idiotisk, og det uten at det driver frem noe i handlingen. 

Men. Det er alltid et men. De to siste episodene er både svært spennende, og de tilfører karakterene vi har fulgt i tre serier nye dimensjoner. Det kommer fram forhold som kan være med på å forklare motivasjonen, og dynamikken, i karakterene. 

Man lager ikke noen "Christmas Special" i serier om seriemordere, men her hadde det formatet passet utmerket. Det er stoff til et par timer med fortettet spenning og utdypende innhold, men det holdt ikke til en serie.

Konklusjon - Klar befaling (episode 5 & 6). Ligg unna (episode 1 - 4)

Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.

The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

The Lion Lies Down with the Lamb

Lord Bannside, bedre kjent som Ian Paisley, er død 88 år gammel.

Mye både kan og har vært sagt om hans fanatiske lavkirkelige og gammeltestamentlige protestantisme, og det ansvaret han hadde for eskaleringen av konflikten i Nord-Irland. Paisley var en diger brande av en kar som hadde en eim av gammeltestamentlig svovel rundt seg, men alt for lenge siden fikk jeg høre at hans mindre offentlige side var av en annen støpning. Preget av humor og en nestekjærlighet som ikke tok noe hensyn til religion eller hudfarge vant han venner i de mest usannsynlige kretser. Som Sinn Feins Martin McGuinness - som etter alt å dømme ledet IRAs terrorkampanje på 70-tallet. Over strever han med å holde tårene tilbake når han sier han har mistet en venn. Man kan bli myk rundt hjerterøttene av mindre. Det er forøvrig ikke ofte jeg poster videoer her på bloggen laget av tidligere terrororganisasjoner som nesten drepte en venn av meg.