Cold Feet - serie 8

Jeg måtte dobbelsjekke. Ja, det er den åttende serien med gjengen med vennepar i Manchester. Vi har fulgt dem siden forrige årtusen - den første serien kom i 1997! Altså i godt over 20 år. Det vil si - jeg har fulgt dem, og mange andre også. Som med mange andre serier er det best å få med seg starten. 

Det dreier seg, i alle fall dreide seg, om tre par venner og deres liv. Det er mye humor uten at det rett fram er en komedie, og mange utfordringer og problemer uten at det er et klassisk drama. Fremfor alt blir man glade i karakterene, og begynner fort å engasjere seg i dem. 

Serien ble første gang avsluttet i 2003, men den kom i gang igjen i 2016 med de samme skuespillerne. Det vil si, minus en - men det bør jeg ikke si så mye om hvis det skulle være noen der ute som ennå ikke har fått med seg starten. Den forrige runden, serie 7, var litt skuffende, men i denne serien er vi tilbake på det høye nivået den delvis hadde i de første fem seriene. 

Karakterene og skuespillerne er omtrent på min alder, og det byr jo på noen grunner til å kjenne seg igjen. I denne serien får vi mange utfordringer de fleste på 50+ kommer ut for, men i serieformen blir det vesentlig mer fortettet og det komiske potensialet blir utnyttet til det fulle. 

Dette er klart den beste serien etter gjenopplivelsen i 2016, og jeg ønsker en serie 9 velkommen!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.