Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.