Il Mimo

Jeg er motstander av sesongvin. Vin til påskelammet, champagne til nyttårsaften, osv. osv. Det er slikt som gir meg livslede, og som gjør at jeg priser meg lykkelig for ikke å ha vinspalte i avis eller magasin. Men det er et unntak. Selv ikke jeg klarer å se for meg det å drikke rosé på vinters tid. Det er en sommerdrikk, og når graderstokken stiger vekkes også interessen for rosé.

Il Mimo 2016 kr. 170
Da er det Il Mimo som gjelder. Jeg har vel smakt hver eneste årgang siden den kom til Norge for noe slikt som 20 år siden. Etter hvert har det kommet andre seriøse roséviner, noen som er bedre til og med, men for meg - og for mange andre - er denne vinen ikonisk. Det gjør også sitt til at den flyr utenom polets sortiment. Flaskene blir fordelt til en del pol, og borte blir de. De kommer ikke en gang inn på nettbutikken. Jeg fikk med meg noen få flasker i år også. Det er jo ikke godt å vite om det blir mange nok sommerdager på terrassen til at en større beholdning vil forsvinne før frostnettene.

Men det er det man drikker som er viktigst - eller? Det er få viner jeg har fulgt så nært over så mange år, og jeg har sett et bredt spekter av farger, syrenivå (ett år var vinen så lapp at det bare var temperaturen som gjorde den frisk) og smaker. I år, som i fjor, var den mer brunlig enn den har brukt å være. Fargen har gjerne vært en nytelse i seg selv, men antikkrosa med brunskjær er ikke helt på nivå med den svært så intense nyansen av nyperødt som den ellers gjerne har vist fram.

Dette er Nebbiolo på sitt mest innsmigrende. På duft er det litt nype og moden rips, i munnen er den saftig men også fast. Flott vin, syns jeg, men man må utenfor flasken for å finne grunnene til det hysteriet vinen fremkaller hver vår i Norge.