Norge er ikke i tollunion med EU

"Norge er og vil forbli en del av EUs indre marked," sa Ursula von der Leyen etter møtene med Statsminister Støre i går. (Foto: SMK) Hun kunne like gjerne sagt at Norge er et monarki. Begge påstandene er like sanne, og omtrent like relevante for det som er saken: Kommer Norge til å bli rammet av EUs beskyttelsestoll, som vi venter vil bli innført som svar på USAs tolltull?

Det som gjør dette spennende er ikke om Norge er del av EUs indre marked - som vi er i kraft av den EØS-avtalen flere partier på Stortinget vil avskaffe. Spenningen ligger i at vi ikke er med i EUs tollunion. Von der Leyen svarte derfor behendig på et spørsmål som ikke ble stilt, og unngikk dermed å svare på om vi i kraft av vårt utenforskap blir rammet av tollen som vil bli innført som mottiltak. Det eneste von der Leyen lovet var å holde kontakten. Noe annet ville vært dramatisk, men noe unntak for Norge fikk vi ikke. 

Kanskje vil vi få særbehandling denne gangen også, men kanskje ikke. Det sies at tålmodigheten i Brussel med Norge og EØS er raskt minkende. Det er tryggere innenfor enn utenfor, og det er på tide å ta konsekvensene av det. 

Regjeringen, EU og Norge - det store bildet

Det er alltid lett å glemme det store bildet, og smålige politikere med kort tidshorisont og et kynisk blikk på meningsmålingene er særlig utsatt. 

Det store bildet er at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har stelt oss bra og er venner med de fleste vi ønsker å være venner med, men vennskap kan settes på prøve når presset øker. For eksempel: Når en part i vennskapet har vunnet en betydelig premie og er rikere enn den/de andre fører det lettere til gnisninger. Det blir derfor lett dårlig stemning når den rike vennen forsøker å få alle fordelene av vennskapet, men samtidig ikke yte noe tilbake som den andre vennen ønsker. 

Alle skjønner at den rike vennen er Norge, og at Fornybardirektivet er en ulempe* (mener noen) landet forsøker å vri seg unna i vennskapet med EU (via EØS). Kostnadene for den lille (men rike) vennen med å sette vennskapet på prøve kan bli store, for i skolegården har det kommet en ny bølle som de andre vennene kan måtte ta en kamp med. Det kan bli svært ubehagelig å bli stående utenfor når det smeller, og det kan fort smelle igjen og igjen. Toll, pandemier og hybride angrep er aktuelle fenomen, men viktigere er kanskje alle farer vi ennå ikke har identifisert. 

De fleste kan kjenne seg igjen i analogien med skolegården. Hvorfor er noen prosenter på meningsmålingene viktigere enn det store bildet? 

* - det hører også med til det store bildet at vi må bygge ut mer fornybar energi, og at vi alle i Europa (og på planeten Jorden) er i samme båt. Løsninger i fellsskap er nødvendige og gunstige for oss alle, men den diskusjonen må utstå til et annet innlegg. 

Kurs i ungarsk

Her har vi en valgplakat i Budapest. Bildet tok jeg 13. mai, og det var det lange etternavnet jeg bet meg merke i. Ungarsk er et agglutinerende språk, der man gjerne hekter stavelser på ord for å danne en ny mening. Min lokale guide kunne oversette etternavnet, og vi tar det bakfra:

"Yi" er et vanlig suffiks på ungarske etternavn, og det betyr "fra." 

"Völg" betyr "dal," så denne kandidatens etternavn betyr at han er fra en dal, eller "von ???tal" på tysk.

"György" er den ungarske versjonen av "Georg." En av de mer kjente ungarske Georg-ene er György Lukács. 

"Szent" er ungarsk for "sankt.

Så denne kandiaten i valget 9. juni er altså Peter fra Sankt-Georgdalen. Hva han står for aner jeg ikke. Han ser grei ut, så jeg håper han ikke stiller for Fidesz - Orbans parti. 

Brexit-frimerker

Variabel nettleie

Fra nyttår er det planen at vi alle skal betale nettleie etter det tidspunktet vi har brukt mest strøm, slik at du må betale mer nettleie dersom du bruker mest strøm når den er dyrest og mindre hvis du bruker mest når den er billigere. (Bildet: En "monstermast.")

Nettleie er leie av strømnettet, og forslaget ligner på rushtidsavgiften på veiene rundt større byer. Disse avgiftene har virket, og det er mindre press for å bygge ut veiene slik at de skal være dimensjonert for mye større trafikk. Håpet er at det samme skal skje med strømnettet, for det vil måtte bli bygd videre ut uansett. Men det blir færre "monstermaster" (se bildet) og lavere utgifter (som vi alle vil måtte betale) dersom forbruket blir bedre fordelt over døgnets timer. (Ikke at "monstermaster" behøver være så monstrøse.)

Men det er ikke alle som forstår dette. En kar på Facebook skriver:

Har hørt at det skal innføres ny prising på egg. For det første skal det monteres et webkamera ved alle komfyrer, slik at myndighetene kan se når du bruker egg. Når du kjøper egg i butikken, må du skrive ut en liten lapp fra datamaskinen som styrer webkameraet. Hvis det er slik at du bruker egg f.eks til frokost når det er mest vanlig, så koster eggene vesentlig mer. Bruker du egg på mer uvanlige tider, f.eks om natta, så er eggene vesentlig billigere.

Som om egg skulle kreve bygging av nye butikker dersom de brukes på noen tidspunkt på døgnet! Virker ikke som om denne karen har skjønt at det er kapasiteten i nettet som er poenget her. Dersom alle fortsetter å bruke mye strøm på noen tider av døgnet, så må nettet bygges ut tilsvarende når fossile energikilder fases ut. Eller noen må kobles ut, eller nettet bryter sammen. Dersom mer forbruk flyttes til andre tider av døgnet så slipper man det, noe som blir billigere for alle sammen. 

Strømmen er dyr nå, og folkets vrede fryktes av alle politikere. Nå er det snakk om å skrote eller utsette denne endringen. Ulikt økningen i strømprisen (der det er Acer, EU, Tyskland (som stenger ned atomkraft) eller klimatullingene som får skylden), er det åpenbart Stortinget som har innført denne her. 

Men dette er en lakkmus test: Hvilke politikere er kortsiktige populister og hvilke klarer å tenke med hodet når alle andre mister sitt? Så langt har Høyre og Venstre beholdt hodet. Håper de fortsetter med det! 

Å reise i EU i koronaens tid

Jeg kom nettopp tilbake fra min første reise ut av Norge siden desember 2019. Det var fantastisk å oppleve at det går an å komme seg ut i verden igjen. Det er som om trykket jeg har opplevd siden første nedstegning har lettet. Om ikke helt, så i alle fall ganske mye. (Fotograf: Hege Skilleås)

Men alt er ikke som før, selvsagt. Hvem kan vel vente det? 

Man må bruke maske både her og der. Særlig er det en prøvelse å reise timevis med trynetruse på, fra drosjen hjemmefra og til man er ute av terminalbygningen ved reisemålet. I butikker, muséer og over alt der folk kan tenkes å komme på kloss hold. Akkurat det er ikke så ulikt det vi er vant til. 

Men jeg er ikke vant med å måtte vise vaksinebevis over alt. Både de før nevnte muséene og på restauranter kommer man ikke inn uten å være fullvaksinert. For å komme inn i Østerrike (der vi var) måtte vi også ha et slikt bevis. Hadde jeg hatt hundre kroner for hver gang beviset måtte fram hadde jeg kanskje dekt inn reisen. 

Men det var verdt det! Det er lenge siden det å reise, og kanskje særlig med fly, var noe stas. Det har i grunnen vært en plage i nesten nøyaktig 20 år. Jeg venner meg ikke på trynetrusen, særlig siden brillene mine dugger over, men det er til å leve med. Å fiske fram vaksinebevis ved enhver anledning blir også fort til en vane. 

Tross alle irritasjoner med trynetruser og bevis, så var det virkelig en høydare å komme seg ut. Særlig når turen var så veldig vellykket, men bare det å vite at man kan komme seg ut bidrar i betydelig grad til sinnets munterhet. 

Vaksinenasjonalisme

Det har vært en skjev fremstilling av EU og eksport av vaksiner. Nå beskyldes kommisjonen for å være "vaksinenasjonalister" (som om EU var kun en nasjon), men tallenes tale viser hvem som er nasjonalister og sørger for at vaksiner ikke eksporteres. 

Storbritannia hevder de ikke har noe forbud mot eksport av vaksiner. Det er mulig, men hva er det verdt når de allikevel ikke eksporterer noen vaksiner til tross for at Astra-Zeneca ikke klarer å holde sine forpliktelser til EU?

Jeg tok feil!

Noen ganger er jeg glad for å ta feil. Min spådom om at det ikke ble noen frihandelsavtale mellom UK og EU viste seg ikke å holde stikk - og bra er det!

Men det jeg skrev - rent bortsett fra utfallet - er fortsatt like aktuelt. For å sikre fortsatt tilgang til det indre marked må Storbritannia (for nå er ikke Nord-Irland med. De er fortsatt i det indre marked!) kontinuerlig tilpasse seg det som skjer i EU. Avvik vil bli tatt opp i et råd som møtes årlig, og mottiltak vil bli satt i verk. Friheten som er vunnet ser best ut på papiret, for i realiteten er det et tap av makt. 

Dette betyr at Brexit ikke er noe som har skjedd, men noe som vil pågå i all overskuelig fremtid. Politikerne i London vil fortsatt kunne skylde på EU for alt som går galt. Når toll blir pålagt på grunn av at britene ikke har fulgt opp miljøkrav, for eksempel, vil EU bli hengt ut som urimelige og hevngjerrige. Akkurat som i Brexit-forhandlingene. 

Matts vitsetegning (over) er fortsatt gyldig, men Brexit varer nok mye lenger enn noe kjent brettspill! 

John le Carré

'If I had a mission, if I was ever aware of one beyond our business with the enemy, it was to Europe. If I was heartless, I was heartless for Europe. If I had an unattainable ideal, it was of leading Europe out of her darkness towards a new age of reason. I have it still.' 

(John le Carré i A Legacy of Spies)

Det er selvsagt en av hans karakterer som sier dette, men det er neppe langt fra det han selv mente. Og der var vi helt på linje. 

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707. 

UK Diktator for en Dag

The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland er i et utrolig kaos. (Tegningen: Ingram Pinn, FT.COM) 

Det var et flertall som i 2016 stemte for å forlate EU, men det har ikke latt seg gjøre å finne flertall i Parlamentet for hvordan dette skal skje. Mange fortjener å dele skylden for det, men faktum er at det heller ikke nå er flertall for noe som helst i Parlamentet - bortsett fra å hindre Boris fra å ta landet ut uten en avtale med EU. 

Hva ville jeg gjøre dersom jeg fikk uinskrenket makt over The UK for en dag? 

Jeg ville vært fristet til å sanksjonere Mays avtale med EU, og være ferdig med det. Men Boris og co har rett i at "The Backstop" gir en åpning for EU til å bestemme handelsregime for UK i uoverskuelig fremtid. Det er urimelig, all den tid et flertall stemte for å forlate EU. 

Fristelsen er derfor stor til å overlate Nord-Irland til EUs handelsregime mv. en gang for alle, og innføre en grense i Irskesjøen mellom et delvis forent Irland og Storbritannia - men dette fordrer en ny avtale mellom EU og Storbritannia - noe som neppe lar seg løse på min 24-timersvakt. 

Da gjenstår det å utlyse en ny folkeavstemning. Et nyvalg ser bare ut til å sementere et fragmentert parlament, og det er dessuten urimelig å holde et parlamentsvalg bare om en sak - all den tid det er mer enn nok av andre saker å bruke tid og energi på. En folkeavstemning må det altså være. 

Et utgangspunkt må være den eneste fremforhandlede avtalen som finnes - den May fikk nedstemt tre ganger i Parlamentet. En avtale som sier bye-bye til Nord-Irland med alle problemene, vil ta for lang tid å få til. 

Stemmeseddelen vil se slik ut:

1. Leave
1.a. - Leave with May's Deal
1.b. - Leave with No Deal

2. Remain

Hvis 1. Leave får flest stemmer, så vinner det under-alternativet (altså a. eller b.) som får flest stemmer. 

Valgkampen burde i alle fall fokusert på at No Deal ikke betyr noe clean break. Det er bare et svært ugunstig sted for Storbritannia å begynne å forhandle om sitt fremtidige forhold til EU - for et forhold til EU må landet ha. 

Nå er mitt snarlige diktatur over The UK svært usannsynlig. Derfor håper jeg virkelig - som lederen av Europabevegelsen - at landet krasjer ut av EU, slik at tilhengerne av dette utfallet (som ble vurdert av de samme som helt utenkelig under EU-valgkampen) får vist hva de står for. 

Hvordan blir en No Deal Brexit?

Kaos er på veg i Storbritannia - eller er det det? No Deal Brexit (NDB) ble kontant avvist som en mulighet under valgkampen om Brexit i 2016, men nå er det visst den eneste typen Brexit som er aktuell. Og dersom ikke noe uventet skjer, så forlater Storbritannia EU 31. oktober. Hva skjer da? Hvordan vil det gå? Det er dette jeg ønsker å drøfte her.

Det vi helt sikkert må vente oss, er  to sider av debatten som vil forsøke å gi hverandre skylden for det som går galt. Boris og regjeringen vil gi EU skylden for at det ikke ble noen avtale, og for alt som går galt etterpå. Det er EU og Irland som får skylden for at det blir satt opp en fysisk grense mellom nord og sør på den irske øya, selv om EU tilbød en avtale som holdt grensen åpen.

Men rent konkret - ut over the blame game. Hva vil skje? 

For det første: det blir ikke noen "bedre" avtale enn den May forhandlet fram. Kanskje noen kosmetiske endringer, men Johnson vil ikke snakke med EU med mindre de dropper hele Irish-backstop greia. Det vil ikke skje. Så det kommer en fysisk grense, i løpet av noen måneder, mellom nord og sør. 

Både Storbritannia og EU nå i full gang med å forberede seg til NDB, så de mest apokalyptiske visjonene kan nok nedskrives til "mindre sannsynlig". Men noen semi-kaotiske scener kan vi vente oss, og usikkerhet av typen matvarer og medisiner som kommer og går i butikkhyllene. Mange, også bedrifter og spedisjonsfirma, vil være forvirret om hva som gjelder ved eksport og import. 

Brexit-gjengen tror at de kan fremforhandle lukrative frihandelsavtaler med sentrale land, som USA, i løpet av kort tid etter NDB. De tar feil. Det vil ta årevis, og USA og andre vil benytte seg av Storbritannias svake posisjon til å skaffe seg fordeler. 

Jeg tror at NDB betyr at en mindre del av Storbritannias handel med resten av verden vil være dekket av fri handel om fem og ti år enn det som nå er tilfelle - med mindre de ender opp, i mellomtiden, med en avtale lik EØS. Denne skrullete forestillingen om å bli en øy av frihandel i en verden av proteksjonisme og reguleringer vil bli avslørt. 

Tross et vissts oppsving for en del eksportvarer grunnet et fallende pund, så vil både innkommende og intern inversteringslyst falle dramatisk. Vekstraten vil falle under trenden, og Storbritannia vil bli fattigere utenfor EU enn det ville vært innenfor. 

Alt negativt om NDB blir raskt stemplet som project fear av EU-motstanderne - uten diskusjon eller argumenter. Nå får vi vel snart se hvem som får rett. 

Narrespill i Storbritannia

May har trukket seg som leder av det konservative partiet, og den nye lederen som blir valgt ender også som statsminister. Kandidatene kappes om å tekkes det EU-fientlige grunnfjellet i det konservative partiet der mange endte med å stemme på Brexit-partiet i EU-valget nettopp.

Den som ønsker å bli valgt må derfor love at Storbritannia skal ut av EU senest på datoen i oktober. Men dette er ikke noe en statsminister kan holde. Kandidatene må derfor holde kjeft om det alle med noe politisk innsikt kan se. Det er et narrespill. Dette er årsakene til det:

EU er ikke interessert i å fremforhandle en annen avtale en den May fikk. Sjansene for at en mer EU-fientlig statsminister vil få en bedre avtale er uhyre små. Alt annet er et nytt eksempel på de fantasiene Brexit-siden har produsert.

Valget er derfor May-avtalen som ingen ser ut til å like, eller å gå ut uten avtale. Sjansen for at en ny statsminister vil få gjennom avtalen er like liten som at en ny statsminister igjen vil fremme den. 

Den nye statsministeren vil arve Mays knappe flertall i parlamentet. Partilojaliteten har brutt sammen forlengst, og det er et solid flertall i parlamentet mot å gå ut av EU uten en avtale. Kan derfor en ny statsminister bare sitte rolig, for så å krasje ut av EU i oktober? Innenfor mulighetenes grenser, men svært lite sannsynlig.

Det er ikke flertall i parlamentet for noen Brexit-løsning. Uansett hvem som flytter inn i Nr. 10 Downing Street vil valget stå mellom å velge et nytt parlament (uten garanti for at det vil kunne ta et tydelig valg) eller å la noen andre ta valget. "De andre" er folket i folkeavstemning.

Ingen med vett og forstand i det konservative partiet vil lyse ut nyvalg før Brexit er avgjort en gang for alle. De vil bli knust i et nytt valg.

Sjansene for en ny folkeavstemning er derfor svært store. Spørsmålet er hva som vil stå på valgseddelen. Det er mest ryddig med enten eller - og ikke tre valg med overførbar stemme (best, vs. nestbest). Vil Mays avtale stå på stemmeseddelen?

Vi får se. 

Labour og Brexit

Det har åpenbart vært en god idé for Labour å sitte stille og se på at de konservative maler seg i stykker over Brexit. Men det er ikke til gavn for landet de så gjerne vil styre. 

Labour har hatt to år på seg til å komme opp med et forslag til hvordan UK skal gå ut av EU, og de har presentert absolutt null og nix. Det er en skandale, og det er bare den enda større skandalen som heter The Conservatives som har gjort at den ikke har kommet i fokus. 

Når sluttspillet for overgangsavtalen nå er i gang så vet vi hva som er Labours alternativ: politisk spill, og ingenting annet. De har ikke noe annet å by på. Nå er håpet å manøvrere seg slik at de kan få nyvalg, og snu Storbritannia i en radikalt annen retning. 

Brexit Britain

Britiske Brexit-tilhengere har aldri klart å gjøre rede for hva de vil ha - ut over en totalt urealistisk Brexit der man får alle fordelene med EU og ingen ulemper. At EU vil sørge for at Brexit blir såpass lite attraktivt at ingen andre land vil finne på å gå ut, kommer visst som en overraskelse på denne gjengen med ofre for egne fantasier. Denne lederartikkelen i The Guardian er av de bedre fra den kanten. 

Bildet over (dobbelklikk for større utgave) viser Brexit Britain som legosett, mens jeg tidligere postet en av Matts geniale tegninger av Brexit som brettspill. 

PS: "Unicorn sold separately". 

Brexitavtale for UK

Så har Storbritannia fått en brexitavtale. Hurra. I går fikk May tilslutning fra hele regjeringen, men det varte bare til i dag da de første trakk seg fra regjeringen. Fremst av dem, Brexitministeren Raab. 

Nøkkelen til det hele, og til det som kommer til å skje de neste dagene, finner vi i en setning Theresa May uttalte på trappen til Nr. 10 Downing Street: "I firmly believe that the draft withdrawal agreement is the best that could be negotiated". Det er trolig helt rett. Problemet er tilhengerne av brexit, og de totalt urealistiske forventningene de har solgt til det britiske folk. Nå forsøker de å løpe fra det som måtte bli resultatet av slike forhandlinger, og finner May som en passende syndebukk for egne synder. Raab og McVey snakker om "EU blackmail", men EU forhandler bare ut fra en sterkere posisjon enn Storbritannia og ville vært idioter om de ikke lot landet som forlater dem steke, i alle fall litt, i sitt eget fett. 

Det har vært klart hele tiden at grensen mellom EU og UK på den irske øyen ville bli et svært vanskelig punkt. Alle med vett i skallen forstår også, og har forstått hele tiden, at EU ikke har hatt noen interesse i å gi UK noen avtale som var gunstig. Det ville bare føre flere land ut på samme galeien. 

Theresa May stemte mot å forlate EU. Nå sier hun tydelig at det er tre muligheter: å bli i EU, avtalen hun har fremforhandlet, og å forlate EU uten noen avtale. 

Brexit-tilhengerne hadde ingen visjon om hva de ønsket, bare hva de ikke ønsket. Derfor tok det evigheter før UK kom opp med noen forhandlingsstrategi - og selv den var det ikke noe tydelig flertall for. 

Brexit-tilhengerne er i stor grad plaget av et verdensbilde som er utdatert, der Storbritannia fremdeles er en makt i verden som må regnes med. De lokker med fri handel med resten av verden dersom man bare blir kvitt byråkratene i Brussel, men glemmer at man kaster på båten fri handel innenfor et kjøpesterkt område med en halv milliard mennesker. EU har store problemer (særlig med en dårlig konstruert valuta), men de problemene blir man offer for enten man er med eller ikke. 

Valget står trolig mellom avtalen til May (fallskjerm) eller å gå ut av EU uten avtale (flagget) - som illustrert under. 

Hva er problemet med Brexit?

Chris Giles i Financial Times forklarer bedre enn noen hvorfor EU er så genialt for handel og kontakt over grensene. Han bruker som eksempel en pall med kinesiske plastkniver og britiske kosebamser på som eksempel. Hvordan vil det gå med enne pallen på tur inn til EU etter Brexit? I dag, med Storbritannia som EU-medlem er det ingen hindringer. Alt som kan sirkulere fritt innen Storbritannia kan også sirkulere fritt i EU. 

Nå vet vi ikke hva som blir alternativet til Brexit, men det blir illustrert her. Komplisert blir det uansett - uten britisk EU-medlemsskap - men alternativene blir mye klarere. 

Begge sider ønsker en eller annen frihandelsavtale. Det er greit. Men selv med en slik avtale blir det ikke så enkelt for knivene og bamsene. Uten noen avtale ville de neppe nå Frankrike i overskuelig fremtid. Så mye kaos er det sannsynlig at det blir - i alle fall de første månedene etter Brexit. 

Med en frihandelsavtale ville det ikke bli noe toll på kosebamsene, men man måtte skrive tolldeklarasjoner og mange andre sjekker måtte utføres - og knivene fra Kina ville få 6,5% toll og enda flere deklarasjoner og greier. Alt dette tar tid, det forsinker prosesser, og særlig mer avanserte produkt som er satt sammen av deler fra flere opphav vil få svær fordyrende opphold i logistikkrutene. Det er ikke bare toll og avgifter som koster. Tid er penger, særlig i "just in time production". 

Og en frihandelsavtale er langt fra friksjonsfri. EU krever at alle standarder på alle regulative områder følges - ellers blir ikke konkurransen på like vilkår. Det er lover og regler dette gjelder, og dermed må Storbritannia ta imot lover og regler, omtrent som vi tar imot innenfor EØS. Det betyr at det ikke blir noe bål med reguleringer, og heller ikke noe fritt fram for statssubsidier som store deler av Labour sikkert ønsker seg. 

En tollunion ville avhjelpe situasjonen ved grensen med toll og opphavserklæringer, men for alle andre forhold - som det felles markedet ordner med - hjelper det ikke. Det er det det felles markedet som dekker, og der er Norge med - men ikke i noen tollunion. Da kan heller ikke Storbritannia holde seg med en egen handelspolitikk med tredjeland. 

Storbritannia kan selvsagt ensidig rette seg etter EUs regler, men blir da en mottaker av lover og regler - ikke helt den selvstendighet Brexit-tilhengerne har solgt inn. Bedre for handel og velstand, men ikke selvstendighet. 

Plastknivene er noe folk spiser med, og særlige regler gjelder. Utenfor EU må man informere franske myndigheter to dager før, erklære at de møter EUs standarder, og en av ti forsendelser blir holdt tilbake noen dager for undersøkelser. Men det stopper ikke der. Også pallen må være ISPM15-standarden for å være sertifisert fri for skadedyr. 

Norge og Sveits slipper dette, men det betyr at vi må ta imot lover og regler fra EU. Skal Storbritannia ha friksjonsfri tilgang må de også være medlemmer. En mellomavtale betyr å godta mye av det Norge har godtatt, og dermed gi fra seg suverenitet uten medbestemmelse. 

Eksemplet med pallen er ikke noe særtilfelle. Det vil være ganske så representativt for mye av det som vil skje etter Brexit, og forklarer hvorfor næringslivet jevnt over er negativt til Brexit. 

Så kort fortalt: problemet med Brexit er at det er avlegs. Den moderne verden, og ikke minst moderne industriproduksjon, krever friksjonsfrie grenser - eller et digert hjemmemarked. Men heller ikke det hjelper - noe Trumps handelskriging tyder på. 

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!