Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!

Hvor går verden?

Spørsmålet i tittelen er det umulig å svare på. Det er også bra at det ikke er mulig å forutsi fremtiden siden de fleste av oss vil henge oss opp i alt som vil gå galt. 

Det er selvsagt innsettelsen av Trump som påskynder trangen til å vite hvordan dette kan gå, for en ustabil narsissist i Det Ovale Kontor er ikke noen ønskesituasjon for verden.

Men min påstand her er at både Trump og andre populistiske nasjonalister vil være et mellomspill. En naturlig pendelbevegelse i en verden som ubønnhørlig går mot globalisering og overnasjonalitet. Forutsetningen for at nasjonalister og nostalgikere skal vinne og ta over, er at den teknologiske utviklingen går i revers. 

En forutsetning for den verden vi nå lever i er spesialisering og spredning av teknologi og best practice. Det er ikke handelsavtalene som har ført til rust i det amerikanske rustbeltet, men mangelen på kompetanse. Hvis vi hadde fortsatt å lage biler og kjøleskap på samme arbeidsintensive og lite rasjonelle måten som man gjorde det i USA på 70-tallet, så hadde industristatene i Midtvesten stått seg bra. Men så hadde den generelle levestandarden også vært like lav, og et par milliarder mennesker flere på jorden hadde fortsatt levd på eksistensminimum. 

Globaliseringen er det ikke lett å snu. Informasjonsutveksling og nysgjerrighet har åpenbart sine negative sider, men de henger sammen og de utgjør også sammen den viktigste drivkraften i globaliseringen.

Nasjonalistene, populistene og nostalgikerne måtte kunne forventes å få vind i seilene etter den lange framgangsbølgen for internasjonalisme og globalisering. Egentlig er det rart at det ikke skjedde før. De vinner land etter land nå, men de vil skuffe sine velgere og stange hodet i veggen. Teknologiutviklingen er mot dem, og verdens største utfordringer - med klimaproblemer, migrasjon og terror i spissen - fordrer overnasjonale løsninger og forpliktelser.

Her hjemme vil nok nasjonalistene og nostalgikerne i Senterpartiet og FrP gjøre et godt valg i år, men med forbehold om store og irreversible hendelser som krig og annen elendighet, så tror jeg likevel at liberalitet, overnasjonalitet og rasjonelle overveielser vil vinne fram både ute og hjemme. 

Etter en pause på fire til ti år.