Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Skjevt bilde av virkeligheten - Storbritannia

Vårt bilde av verden er uklart og upresist. Kildene er minst like uklare og upresise. Bildet over viser antatte versus reelle andeler av befolkningen i Storbritannia som er ... (ett eller annet). (Klikk på bildet for å få det større. Kilden er her.) Undersøkelsen er gjennomført av YouGov - et svært anerkjent institutt. 

Poenget er å undersøke hva folk tror er forekomsten av ett eller annet samfunnsfenomen eller demokrafisk størrelse, for eksempel hvor stor andel av befolkningen som tjener over £100.000 eller hvor stor andelen av befolkningen som bor i London. 

Det siste, samt hvor stor andel det er som eier en bil og som har en universitetsgrad, er de eneste spørsmålene der avviket mellom oppfatninger og virkelighet ikke er svært betydelig. Avvikene ellers er til dels enorme. 

For eksempel trodde et gjennomsnitt av de spurte at jøder utgjør 10% av befolkningen, mens i virkeligheten er andelen under 1%. Andelen av alle minoriteter blir grovt overvurdert: Muslimer (15%/4%), asiater, svarte (20%/3%), biseksuelle, transseksuelle (5%/0,3%) og så videre. En nærliggende forklaring er at oppmerksomheten om antatt utsatte grupper gjør at flertallet i folket oppgraderer deres størrelse i samsvar med dette. 

Gjennomsnittet trodde også at 20% av befolkningen tjente £100.000 eller mer, men disse i virkeligheten utgjør ca. 3%. Det sier seg selv at det er lettere å tro at det å skattlegge de rike kan løse utfordringer når du tror de er så mange. 

Amerikanske Lionel Shriver (forfatter) tror det er den amerikanske venstresidens fanesaker som er forklaringen på disse misoppfatningene. Identitetspolitikken, også kjent som woke, kan jo være en faktor. I hennes eget land tror snittet av de spurte at andelen afro-amerikanere i befolkningen er 41% mens realiteten er 13%. 

Som nevnt tror jeg den viktigste forklaringen er en form for mere exposure effect. Denne viser egentlig til at folk begynner å like noe mer jo mer de blir eksponert for det. Her tror jeg at eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forekomst - jo mer du ser og hører om et fenomen, jo viktigere tror du at det er, og jo større tror du gruppene som som er involvert må være. Media og sosiale media er for tiden fokusert på identitetspolitikk, og dette får stor oppmerksomhet. Veien er ikke lang derfra og til å tro at gruppene som blir eksponert i disse sakene er større enn de egentlig er. 

Jeg tror jeg er bedre orientert enn hva som kommer fram i denne undersøkelsen, men også jeg trodde andelen vegetarianere i Storbritannia var høyere enn 4%. Men ikke på noe nær 20%. 

200 år av verdenshistorien på fire minutter

Visualiseringsens kraft skal ikke undervurderes. Under (dobbeltklikk på filmen for full skjerm) følger utviklingen i inntekt og levealder for verdens land. Det er tankevekkende at den utrolige utviklingen for verdens folkerike land de siste 30 år faller sammen med utviklingen av markedsøkonomi og frihandel.

Klippet anbefales på det sterkeste.

Men man skal vokte seg for å se videre i pilenes retning. Vi vet ingenting om fremtiden!