Hvordan bør vi veilede?

Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene.»

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 

Fremtidens bilprodusenter er verken Tesla, Toyota eller VW

Kjenner du til Foxconn? Det gjorde ikke jeg heller før nå nettopp da jeg leste at de skulle begynne å produsere en kvart million (!) biler i året for Fisker, et Los Angeles basert selskap som skal konkurrere med Tesla. 

Sjansen er stor for at du har flere produkter fra Foxconn. De er verdens største produsent av elektroniske produkter, men navnet deres står ikke på noen av dem. De lager iPhone for Apple, Kindle for Amazon, Nintendo, Playstation - osv., osv. Men ikke før nå har de laget produkter med fire hjul.

Dette er det vel verdt å følge med på, for bilindustrien er enorm og den står foran den største omstillingen siden samlebåndet kom. Bensin og diesel er på full fart ut, og batteri og elektrisk er på tur inn. Stadig flere produsenter gjør det kjent at de ikke vil utvikle flere produkter basert på fossilt drivstoff, nå senest Volvo som vil være helelektrisk fra 2030. Jaguar vil gjøre det samme så tidlig som 2025. 

Som så ofte før er det nok de som er modige og/eller heldige som blir vinnerne. Til nå har det store spørsmålet vært om de store gamle, som Ford, GM og Toyota, vil klare å omstille seg og avvikle gammel teknologi samtidig som de utvikler og blir ledende på ny teknologi - eller om slike som slipper å dra på gammelt slagg, som Tesla, blir vinnerne som står tilbake og ser på de rykende ruinene av de gamle store.

Men det spørsmålet er kanskje allerede irrelevant. Tradisjonelle bilprodusenter er eksperter i å dirigere en svært kompleks strøm av komponenter inn i en prosess og ut igjen i et komplisert apparat av forsyninger og et andrehåndsmarked (service), men nå er de i ferd med å miste kontrollen til elektronikkprodusenter som aldri før har laget biler.

En elektrisk bil har svært få bevegelige deler, men er ganske kompleks på andre vis - særlig med den programvaren som utvikles nå med sikte på selvkjørende biler. Det er her elektronikkbransjen blir stadig mer relevant sammen med programvareutviklere. Andelen av totalverdien til en bil som utgjøres av elektronikk ventes å bikke halvparten i 2030! Sjansen er derfor stor for at de tradisjonelle bilprodusentene kan ende opp som underleverandører til elektronikkbransjen.

Med mindre de plutselig blir mestre i programvareutvikling og elektronikk, da. Tesla er her milevis foran de andre, men kan fort bli en attgløyme når slike som Foxconn entrer dette markedet på den måten vi ser nå. De er helt sikkert ikke de siste dedikerte elektronikkprodusentene som gjør det. 

Men kanskje du likevel kjøper en BMW eller en Toyota i 2035. Det vil trolig være fordi merkevarene er så sterke, men det du betaler for er det elektronikkselskaper og programvareutviklere som har laget. Fit, finish og design kan de kanskje fortsatt få lov til å bidra med? 

Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 

Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.

Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 

Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!

Hvor går verden?

Spørsmålet i tittelen er det umulig å svare på. Det er også bra at det ikke er mulig å forutsi fremtiden siden de fleste av oss vil henge oss opp i alt som vil gå galt. 

Det er selvsagt innsettelsen av Trump som påskynder trangen til å vite hvordan dette kan gå, for en ustabil narsissist i Det Ovale Kontor er ikke noen ønskesituasjon for verden.

Men min påstand her er at både Trump og andre populistiske nasjonalister vil være et mellomspill. En naturlig pendelbevegelse i en verden som ubønnhørlig går mot globalisering og overnasjonalitet. Forutsetningen for at nasjonalister og nostalgikere skal vinne og ta over, er at den teknologiske utviklingen går i revers. 

En forutsetning for den verden vi nå lever i er spesialisering og spredning av teknologi og best practice. Det er ikke handelsavtalene som har ført til rust i det amerikanske rustbeltet, men mangelen på kompetanse. Hvis vi hadde fortsatt å lage biler og kjøleskap på samme arbeidsintensive og lite rasjonelle måten som man gjorde det i USA på 70-tallet, så hadde industristatene i Midtvesten stått seg bra. Men så hadde den generelle levestandarden også vært like lav, og et par milliarder mennesker flere på jorden hadde fortsatt levd på eksistensminimum. 

Globaliseringen er det ikke lett å snu. Informasjonsutveksling og nysgjerrighet har åpenbart sine negative sider, men de henger sammen og de utgjør også sammen den viktigste drivkraften i globaliseringen.

Nasjonalistene, populistene og nostalgikerne måtte kunne forventes å få vind i seilene etter den lange framgangsbølgen for internasjonalisme og globalisering. Egentlig er det rart at det ikke skjedde før. De vinner land etter land nå, men de vil skuffe sine velgere og stange hodet i veggen. Teknologiutviklingen er mot dem, og verdens største utfordringer - med klimaproblemer, migrasjon og terror i spissen - fordrer overnasjonale løsninger og forpliktelser.

Her hjemme vil nok nasjonalistene og nostalgikerne i Senterpartiet og FrP gjøre et godt valg i år, men med forbehold om store og irreversible hendelser som krig og annen elendighet, så tror jeg likevel at liberalitet, overnasjonalitet og rasjonelle overveielser vil vinne fram både ute og hjemme. 

Etter en pause på fire til ti år. 

Playsight smart court

Er dette noe for en tennisklubb å investere i? Vil vi alle raskt bli mye bedre, eller vil vi bli opphengt i statistikken?

Speil, blinklys, surf på nettet

Den nye Ford Focus kommer med internet! Det er i fremste rekke amerikanske kunder som nå "forlanger" dette av bilene sine. Det er usikkert hvor mange som har omkommet som følge av at de har skiftet kassett eller CD, pratet i telefonen eller sendt SMS. Men hvordan skal det gå når man også kan surfe på nettet?

Jeg håper bilen er så god å kjøre, som Fordene etter min mening gjerne er, at man ikke vil distraheres av mulighetene for å sjekke opp på Fjasboka eller betale noen regninger mens man durer avgårde. Men jeg tror ikke noe på det!

Brave New World på Universitetet?

Jeg leser at det foregår en kampanje for å få forelesere, som jeg, til å lage podcast av sine forelesninger, og bruke elektroniske hjelpemidler i større grad. Dette følger i kjølvannet av en annen debatt, der professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet ved UiO beskyldte universitetene i Norge for å ha blitt pølsefabrikker uten krav til studentene. (Illustrasjonsfoto av A. Abrikosov, en russisk fysiker som ikke har noe med saken å gjøre annet enn at han her foreleser).

Jeg skal ikke ta for meg disse to debattene i all sin bredde - for det er det ikke plass til. Kristian Meisingset i Minerva skrev forøvrig et meget bra innlegg mot Hagtvet som jeg med glede lenker til her. Det jeg skal gjøre her er å utfordre en del tankemønstre som flere deltakere i disse debattene har havnet i.

Forelesninger var nødvendige i middelalderen siden det var så få bøker. En leste fra bøkene, og studentene hørte på. I dag har alle tilgang på bøker, men forelesningene består. Grunnen er vel at det fremdeles er færre fagfolk enn studenter på universitetene og høyskolene, og at forelesningene er en ressursbesparende måte å få studenter til å møte den inkarnerte fagkunnskapen. Men er den effektiv? Det kan vi lure på.

Effektiviteten bestemmes vel i stor grad av i hvor stor grad foreleser og studenter kommuniserer. I noen tilfeller er enveisforelesninger nyttige. Det er gjerne hvis fagstoffet er uoversiktlig og dårlig presentert på pensum. Det er en glede å undervise over dårlige bøker for da blir studentene så takknemlige. Men som oftest er forelesninger best når det oppstår toveis kommunikasjon. Ikke nødvendigvis slik at studentene prater like mye som foreleser, men at foreleser har en dialog gående med publikum. Da blir forelesningen en begivenhet - ikke i den forstand at man skal heise flagget eller blåse fanfarer, men at den er unik. Det er det som skjer der og da som gjør den til det den er. Den kan ikke gjenskapes.

Det er dette som glemmes av de fleste som etterlyser podcast og utlegging av powerpoint presentasjoner. Disse kan fungere som erstatninger bare under den første typen forelesninger der kommunikasjonen er enveis og mulig å gjenskape uten tap av noe vesentlig. De er også de mest kjedelige forelesningene, og etterspørselen etter disse på podcasts mv. kan kanskje bero på at pensum er for dårlig?

Noen ganger kan også forelesninger være storartede show. Karismatiske forelesere med stor fagkunnskap kan forelese på en måte som trollbinder publikum og får dem til å vakle ut av lokalet ute av stand til å si noe mer meningsbærende enn "WOW". Slike er sjeldne. Det har hendt meg kanskje en eller to ganger i livet. Det er sikker vel verdt å ta vare på slike for ettertiden.

Men å gjøre det til en vane å legge ut forelesningsnotater eller powerpoints? Jeg har prøvd det. Det som skjedde var at færre studenter møtte på forelesningene. De som var der brydde seg mindre, for de kunne jo laste ned stoffet etterpå og studere det mer i detalj senere. Effekten på kommunikasjonen i lokalet var drepende. De fleste av oss er slik innstilt at vi velger minste motstands vei, og det er en vei heller ikke studentene trenger store incentiver for å velge.

I denne debatten glemmes også forskjellen på kunnskap og informasjon. Kunnskapen sitter mellom ørene og er en del av deg på den måten at du baserer dine beslutninger på den. Informasjon er der ute et sted. Fristelsen er stor til å tro at du har kunnskapen når du har podcasten eller powerpointen innenfor rekkevidde.

Min erfaring er at den beste undervisningen jeg kan gi er til 12-25 studenter i et rom av passende størrelse, og der jeg kan pålegge studentene ulike aktiviteter underveis. Jeg kan veksle mellom mini-forelesninger og samtale, studentinnlegg og debatt. Podcasts av dette vil være meningsløst, for det er deltakelsen og det som skjer der og da som er det vesentlige.

Og joda: jeg er med på utviklingen i den forstand at jeg sist vår bruke PowerPoint i mine forelesninger. Var det et stort fremskritt? Jeg er ikke så sikker.