Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 

Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.

Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 

Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!

Formuesskatten og Høyre

Så var vi her igjen, da, med fjerning av den ganske så særnorske formuesskatten som tapersak for Høyre.

Høyre, der jeg har vært medlem i snart 20 år, er et næringsvennlig parti. Det er bra. Det som ikke er så bra er at partiet tror at næringslivet har stemmerett, og at det nødvendigvis er så synd på næringslivet. Jeg har advart mot dette flere ganger før, som her og her. Det er helt riktig at vi må tenke på at næringslivet må skape utrolig mange nye arbeidsplasser for å kompensere for nedgangen i oljeutvinning og leting, og at det derfor er riktig fjerne hindringer mot nyetableringer, men det er svært vanskelig å selge dagsaktuell politikk med argumenter fra mange år fram i tid.

Det er heving av innslagspunktet som kunne appellert til folk, og da kanskje særlig med argumenter om at det må lønne seg å spare. Setter du penger i banken i dag så taper du på det. Norske husholdningenes netto belåning er i verdenstoppen, og skattesystemet oppmuntrer til det gjennom skatt på formue og fradrag for lån.

Man kan kanskje si at det er rettferdig at de aldrende betaler gjennom formuesskatten, og de unge får lettelser gjennom rentefradraget. Men incentiver endrer atferd, og nå låner eldre opp til pipa og lever det glade liv på lån. Den "handelen" er det ikke mulig å gjøre lengre gjennom skattesystemet, og da er det på tide å ta noen grep som monner mot forgjeldingen. Et av de grepene er høyere innslagspunkt for formuesskatten, men det andre er å innføre rentetak. Det vil ramme de som låner mest, og det er vel uten unntak de som har høy inntekt. (Helst burde rentefradraget bort, noe jeg argumenterte for i bloggens mest leste innlegg.)

Derfor kunne dette vært to elementer i et skatteforlik på tvers av det politiske spekteret i stedet for en lettelse i formuesskatten som forsvinner i det øyeblikk Arbeiderpartiet tar over regjeringen igjen.

Buffer - den finansielle typen

Nå viser boligprisene en fallende tendens - kanskje. En måned med 1,4% ned betyr ikke så mye i seg selv, men flere forventer at den eksepsjonelle oppgangen vi har hatt helt siden 1992 nå begynner å flate ut eller snu. Likevel: 12-månedersveksten i husholdningenes bruttogjeld (7,2%) ligger fremdeles himmelhøyt over reallønnsveksten. Det er ikke rart, for skattesystemet sponser låneopptak gjennom rentefradraget (les gjerne min mest leste artikkel her: "På forhånd takk").

Men er det noen grunn til å være bekymret? For oss konservative spiller ikke det noen rolle: vi er bekymret av prinsipp. Men når også IMF er bekymret er det grunn til å være våken. Et av de viktigste påpekninger i deres landrapport om Norge i september var at norske husholdninger mangler finansielle buffere. Men hva betyr det?

I klartekst betyr det at norske husholdninger har relativt lite med ubundne midler - lite med penger som ikke sitter fast under mønet. Faktisk er det bare Finland (av sammenlignbare land) som er dårligere stelt enn Norge på det punktet. Årsakene trenger man jo ikke lete lenge etter: vi har, som nevnt over, sponsing av låneopptak og dertil formuesskatt for å straffe sparing over et visst nivå. Formue kan man ellers lure vekk i eiendom grunnet lavere verdsetting av fast eiendom. Derfor har ikke folk penger i banken. Grunnet skattesystemet så lønner det seg ikke.

Nå flater vekstkurvene ut, boligprisene likeså, mens ledigheten øker. Ennå er det langt igjen til noen krise, men skulle kurvene peke brattere nedover så er jo huslånet det siste folk gir opp. Heller spinker man på det meste annet. Men grunnen til IMFs bekymring er at vi har så lite å gå på her i landet før vi nettopp må gå løs på fast eiendom.

Scenariet som kan gi dramatisk andre tilstander på alt som har gått så bra så lenge, det er skarpt fallende oljepriser. Den nye regjeringen vil trolig redusere formuesskatten såpass at det kan begynne å ligne på en god ide å ha noen penger i banken - men oljeprisfallet kan komme mye fortere enn folk klarer å endre sine innarbeidede reflekser om å låne og kjøpe eiendom.

Formuesskatten, NHH og NRK

På Dagsrevyen i går kveld kom den saken jeg har ventet på: mitt parti Høyre blir kjørt på formuesskatten. En studie fra Norges Handelshøyskole (NHH) viser at lettelser eller fjerning av formuesskatten ikke vil virke særlig stimulerende på verdiskapningen (saken er også på NRK.no).

Jeg skal ikke krangle med NHH, selv om jeg tror Høyre har en god sak med hensyn til utvalget av bedrifter som kom med i studien. Likevel: dette oppslaget er et godt eksempel på feil fokus i en viktig og riktig sak, noe jeg pekte på her i februar i år. Bedrifter har nemlig ikke stemmerett, og næringslivet i Norge går godt jevnt over. Men fjerning av formuesskatten har to viktige funksjoner som Høyre til nå ikke har frontet i det hele tatt:

• Formuesskatten er en straff for sparing. Det er som om Staten kommer tilbake hvert år for å sjekke om du har brukt opp pengene dine. Har du ikke det, så må du betale bot. Det er det formuesskatten er. Du har betalt skatt på pengene, men de som ikke bruker dem opp blir straffet. (Hvis det var slik at den økonomiske aktiviteten i landet var laber, og alle satt og ruget på pengene sine, så ville dette ha hatt noe for seg. Men det er det motsatte som er tilfelle.)

• Fjerning av formuesskatten vil også ordne opp en gang for alle i diskrimineringen mellom formuestyper. Alle vet at ved å sette pengene i fast eiendom tryller du vekk mye formue, og derfor får vi overinvesteringer i eiendom - herunder bolig - og tydelige symptomer på bobler.

Dette er forhold som Høyre med fordel kunne ha fokusert på - men fremdeles sitter forestillingen i om at bedriftene har det vondt, og at de har stemmerett.

Formuesskatten

Formuesskatten, som jeg har skrevet om flere ganger på bloggen, kommer vi til å få høre mer om før valget er over, men det synes som om flere har interesse av å kjøre på slagord heller enn analyse. Det er lettest, og de færreste har ork til å sette seg inn i sakene. (Faksimile: Donald.no)

I helga var det en sak i VG der det ble hevdet at Høyre ville gå bort fra sitt løfte om ikke å fjerne formuesskatten hvis det førte til at noen rike endte opp med nullskatt. Det var selvsagt feil, men færre la vel merke til oppklaringen enn den feilinformerte saken. Et annet forhold ved en fjerning av formuesskatten er at det vil være sjelden at noen går fri av skatt, og at det vil være midlertidig, og at de fleste som slik "slipper unna" har moderate formuer.

Sitat Sigbjørn Johnsen: "En varig situasjon med null skattepliktig inntekt er trolig sjelden for formuende personer." Mao - fjerning av formueskatten vil ikke gjøre en masse rikfolk til nullskatteytere, slik AP/SV later som. Folk blir nullskatteytere fordi de har TAPT penger i året som gikk, eller at de bruker et «skattehull» som Stoltenberg selv har innført."

Sitat Sigbjørn Johnsen: "At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere. Skattytere kan også ha lav eller ingen skattepliktig inntekt enkelte år som følge av at inntekter, herunder utbytter og spesielt gevinster, er ujevnt fordelt over tid eller fordi de har store fradrag for tidligere års underskudd i næring."

"At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere."

Kilden her er Finansdepartementet, se særlig svar på spørsmål b og C.

Men uansett har altså Erna og Høyre bekreftet at det ikke blir aktuelt å fjerne formuesskatten helt dersom det fører til at noen rike ikke vil betale skatt i det hele tatt.

Uansett: dette er en sak som blir håndtert noe underlig av mitt parti. Straks den kommer på banen er det bedriftene som blir dratt fram, men det er ingen bedrifter som går til valgurnene 9. september. For oss som skal stemme er formuesskatten en straff for ikke å ha brukt opp pengene. De fleste land har fjernet den forlengst, men her hos oss har den blitt en symbolsak.

Konfiskasjon eller formuesskatt?

Kypros er et lite land i EU, men med store finansielle problemer. Problemene ble til krise, og som del av kriseløsningen har EU pålagt regjeringen på Kypros å ta en "engangsavgift" av alle bankinnskudd. De som har over hundre tusen euro får betale 9,9% i avgift, og de under 6,75%.

Arne Treholt bor på Kypros og blir rammet. Han er harmdirrende i følge Aftenposten. "Jeg vil ikke kalle det en skatt, det er en ren konfiskasjon." Det kan man jo forstå - for pengene er tjent og beskattet.

Hva er forskjellen på Norge og Kypros i denne saken? Hvordan skiller dette seg fra den norske formuesskatten - "skatten" nesten alle land vi sammenligner oss med har fjernet? På tre måter:

1. Den er forutsigbar, og man kan til dels "planlegge seg vekk" fra den. 
2. Satsene på Kypros er høyere.
3. På Kypros skal dette skje en gang, hos oss kommer den tilbake år etter år etter år.

Ledd 2. og 3. jevner ut forskjellene etter noen år når det gjelder summene. Da gjenstår første ledd, som i alle fall gjør det mer rettferdig på Kypros. Det er ikke mulig for de smarte å tuske vekk pengene, eller planlegge seg bort fra det meste gjennom unoterte aksjeselskap og lave takster på eiendom. Men i alle fall vet alle hva som foregår. Det er klart at det er overraskelsesmomentet som utløser den verste harmen.

Men Treholts utbrudd stiller samme spørsmål som jeg har stilt her flere ganger tidligere: er ikke formuesskatten en form for konfiskasjon? I alle fall er den en straff på sparing - hvis du ikke har brukt opp pengene kommer staten og tar en del av dem. Og har du ikke brukt dem opp til neste år heller, så kommer futen tilbake og tar en ny bit. År etter år. Det er systematisk og planlagt konfiskasjon - og det er kanskje helt OK?

I alle fall gjør ikke Høyre noe nummer av dette - selv om partiet går inn for å fjerne formuesskatten. Nei, det er bedriftene som blir dyttet fram - ikke småsparerne.

(Som så ofte ellers er overskriften på artikkelen i Aftenposten misvisende: det er ikke sparerne som bærer kostnadene - de bærer bare noen av kostnadene.)

Hvordan klusse til en god sak?

Partiet mitt, Høyre, går gang etter gang i den samme fellen. Nå har partiet sentralt konkretisert sitt gamle ønske om å fjerne formuesskatten, og det er bra. Skatten er en straff på sparing, og jeg har mange ganger drøftet saken her på bloggen. Men hva er argumentasjonen?

Den går først og fremst på bedriftene, og bedriftenes kår. Argumentene er korrekte, så langt jeg kan se, men de er også på siden. Høyre gir inntrykk av at det eneste som betyr noe er bedriftenes kår, og hvor vanskelig de har det sammenlignet med andre land (der knapt noen har beholdt denne typen skattlegging).

Men bedrifter har ikke stemmerett. Det er det personer som har, personer som ser godt at næringslivet i Norge går så det suser. Det er knapt noen som vil gå til urnene i september fyrt opp av en bekymring for næringslivets kår i Norge i dag. Det går så godt at det knaker i sammenføyningene i norsk næringsliv.

Det ER riktig at formuesskatten er uheldig for næringslivet, og det er best om den blir borte. Helt klart. Men Høyre må lære seg til å skjønne at denne typen argumentasjon bare forsterker inntrykket av at partiet bryr seg om tall mer enn om mennesker. Det hjalp heller ikke at det kom fram at bare 1,5% av bedriftseierne måtte ta ut kapital fra bedriftene for å betale formuesskatten.

Formuesskatten er straff på sparing, og den straffen kommer igjen og igjen: bruker du ikke opp pengene dine, så får du svi. Det er uheldige signal i et land som har en befolkning som er av verdens mest forgjeldede. Den rammer helt vanlige mennesker som har skattet av sine inntekter, men som mot slutten av yrkeslivet kan sette av penger heller enn å svi dem av.

Det skulle være mulig å selge dette budskapet til den tredjedelen av befolkningen som er innstilt på å stemme på partiet - heller enn den halvannen prosenten bedriftseiere som sliter med å betale den.

Avisene ruler

Tross all hype om blogger, bloggosfæren og alt det der: for det meste er det de gode gamle avisene som genererer betydningsfull trafikk.

Det fikk jeg erfare denne uken. Plutselig fikk jeg en bråte med kommentarer til et innlegg jeg hadde skrevet om rentefradraget og formuesskatten. Det var langt fra første gangen jeg hadde skrevet om emnet, men nå var det fanget opp av en kar i VG. Han skrev: "Hei Ole Martin! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no".

Det var det visst flere som så, for på mandag (dagen det om på VG-nett) hadde jeg 2.000 besøkende, og i går 4.500. Over 30 kommentarer har det også blitt, noen av dem mine egne.

Også min venn John, fra Irland men bosatt i England og i samme bransje som meg, hadde fått med seg at jeg hadde skrevet om Jaguar XJ. Han kunne meddele at han hadde kjøpt en. Brukt, riktignok, men likevel. Der har de verken rentefradrag eller formuesskatt - men bilavgiftene er også lavere. En slik brukt utgave som du ser på bildet får du får under 300.000 kr. i England (du må nok ut med mer enn det dobbelte i Norge). John's Jag er på bildet under:

Det hører med til historien at selv om han er bilnerd (sjelden blant filosofer!), så tok han ikke lappen før han var godt opp i 30-årene, og han har kjørt svært moderate biler til nå.

På forhånd takk....

(Den følgende teksten sto i Namdalsavisa 7. februar. De inviterte meg til å bidra under vignetten "Min mening", dermed ble det gratis for avisen - bortsett fra et kunstnerisk utført trykk. Spiller ingen rolle for meg, for jeg skriver ikke her for pengene heller. Emnet har jeg omtalt flere ganger her på bloggen, men jeg lenker ikke til noe. Det som står under er teksten jeg sendte avisen.)

Dersom jeg nå gikk til banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar ville dere sponset meg med 11.200 kroner i året. Det er nå svært generøst, mener jeg, så tusen takk! Jaguarer er fine biler og det er en XJ, som koster fra. kr. 1.090.000, jeg har blinket meg ut. Med litt ekstra ditt og datt så blir den nok dyrere, men hvis jeg bytter inn den bilen vi har så må jeg vel omtrent låne en million. Vi har det sånn her i landet at vi kan trekke fra 28% av alle renteutgifter enten du bruker lånet på en Jaguar, reiser til Maldivene eller pusser opp badet.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller egen alderdom, men her kommer dere (det vil si skattevesenet) og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Det hjelper ikke at jeg har tjent pengene og betalt skatt på alt sammen. Staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar for penger jeg ikke har – i alle fall er det det som sponses, og sparing som straffes. Hvert eneste år kommer dere tilbake og spør: “har du ikke brukt opp pengene dine ennå? Ikke det? Da må vi ta et nytt lite jafs”.

Skattereglene er tydelige og konkrete beskjeder, så det er ikke rart at folk hører etter. I Norge er vi omtrent alene i verden med å kunne trekke fra rentene på selvangivelsen, og ett av få land med formuesskatt. Det er ikke rart at husholdningenes gjeld er på verdenstoppen (rundt 200% netto belåning av brutto inntekt). Det betyr at i gjennomsnitt har alle husholdningene lån på dobbelt av bruttoinntekten sin.

Det er jo ikke sånn at en har det vondt økonomisk når en har full jobb og ingen lån, men alt er rettet inn mot at det skal være lønnsomt å bruke penger man ikke har. Er det virkelig en smart prioritering? Før var det sånn at man lånte mye da man etablerte seg med hus og familie, og mange hadde studielån på toppen, mens mot alderdommen var lånene betalt og man satte penger i banken. Da var rentefradraget og formuesskatten en ganske lur utjevning over et livsløp – baklengs fra da man var på trygg grunn til da man hadde det som trangest. Men det er det med de tydelige beskjedene fra skatteetaten: man hører etter. Så nå låner folk i Norge gjennom hele livsløpet – for det er jo toskete å si nei til å bli sponset av fellesskapet. I år 2000 var det 20% av 60-åringene som hadde boliggjeld, men nå er det 60%.

Straffen for sparing i noe annet enn bolig (verdifastsettelsen er godt under halvparten av salgsverdi på både egen bolig og på hytte), og sponsingen av det å bruke penger en ikke har, har ført til en boligboble i Norge. De verdiene som står som sikkerhet for de høye lånene er antakelig overvurdert, og faren er stor for at mange blir sittende med betydelig høyere lån enn verdier.

Det er mange tegn som tyder på at noe er rav ruskende galt. Bare to ganger før har vi hatt større sprik mellom kostnadene med å kjøpe og med å leie bolig:på slutten av 1890-årene, og på slutten av 1980-årene. Begge gangene endte det med boligkrakk få år senere. Dessuten er 70% av nye boliglån avdragsfrie – de som låner betaler ikke på lånet, men bare renten. Med god hjelp av deg og meg. I to tiår har vi hatt en vesentlig høyere økning i kredittmengden enn i reallønnen – boligprisene er i ferd med å miste kontakten med realøkonomien. Nå vet jo ingen om vi har en boligboble før vi hører smellen, men da er det uansett for sent å gjøre noe.

Det er klart at lave renter, muligheter for avdragsfrihet og gode tider hjelper på. Alle, inklusive Norges Bank, mener vi burde hatt høyere renter her i landet, men det vil føre til sterkere krone og konkurser i eksportbedriftene som ikke driver med noe som har med olje å gjøre. Svaret er jo klart: fjerner man rentefradraget blir det dyrere å låne, og man oppnår en ønsket innstramning uten at bedrifter går konk.

Tenketanken Manifest (som er klart venstreorientert) er enig med tenketanken Civita (som er klart høyreorientert) om en ting: rentefradraget må fjernes. Manifest peker på at det er grovt urettferdig fordi det er de med høyest inntekt som kan låne mest og som dermed sponses mest på denne måten, mens Civita legger vekt på at hele økonomien blir svært sårbar siden husholdningene er så høyt belånt.

Men hva med politikerne til høyre, til venstre og i midten? De tør ikke røre rentefradraget, og en trenger ingen dypsindig analyse for å skjønne hvorfor: velgerne er jevnt over tungt belånt (det er jo det som er problemet!), og ingen tør utfordre velgerne. I alle fall ikke i et valgår. De stoler ikke på at de vil nå gjennom med argumenter som viser at det er best for alle om rentefradraget blir trappet ned og fjernet, og i mellomtiden blåses boblen større og større.

PS – men hvordan ble det med den Jaguaren? Jeg ser de snart skal lansere en F-type. Den lekreste Jaguaren siden E-typen (se bildet). Så jeg tror jeg venter litt…

Forgjeldede seniorer

I dagens utgave av Bergens Tidende får vi det meste av det som er galt med tenkningen om økonomi i Norge på ett fat. I tillegg får vi dokumentert at journalisten ikke har lest sin egen artikkel - eller kanskje allerede har glemt det?

For å ta det siste først: i ingressen hevdes det at "Antall 60-åringer som har boliggjeld er doblet i løpet av 12 år." Det er jo oppsiktsvekkende nok, all den tid velstanden har grepet om seg og folk i den alderen burde ha hatt mulighet til å gjøre opp for seg etter 30-40 år i yrkeslivet. Men i alle fall, like etter dette med doblingen på 12 år kommer tallene: "I år 2000 hadde 20 prosent av 60-åringene som var kunder hos oss boliggjeld ... mens det i fjor var 60 prosent i denne årsklassen som hadde boliggjeld." Hallo - det er en tripling, og ikke en dobling. Til nød en tredobling, som det som oftest kalles på norsk.

Representanten for banken mener dette ikke er noe å bekymre seg for (se bildet og Meher Baba), og det er vel ikke så rart. Banken tjener penger på utlån, og jo mer de låner ut jo mer tjener de. Norge er omtrent verdensledende på forgjeldede husholdninger, og Kredittilsynet og Finansdepartementet har flere ganger påpekt at dette er et svært destabiliserende element i økonomien.

I tillegg til lave renter, som vi importerer, er det først og fremst et perverst incentivsystem som har skylden for dette. Dersom du sparer penger, enten til arvinger eller egen alderdom, kommer staten og straffer deg for det - år etter år - gjennom formuesskatten. Dersom du heller låner penger, bruker penger du ikke har, så får du gjennom rentefradraget belønning av staten. Dette gjelder uansett hva du låner til - om det er en ny Jaguar eller bolig. Jeg har i to og et halvt år eller mer gått inn for å få dette rentefradraget fjernet, sammen med formuesskatten.

Videre i artikkelen kommer det fram andre varsko til myndighetene. Arvingene, som får boet etter sine foreldre i fanget før eller siden, skal ikke bekymre seg for "Det meste av låneopptaket går til investeringer som trolig vil øke formuene deres ytterligere. For hovedtyngden går til oppgradering av egen bolig eller kjøp av hytte." Det avslørende ordet her er "trolig". Nå har boligverdiene i Norge nådd svimlende høyt, og de har forlengst forlatt kurven til inntektsveksten.

Det har nok noe å gjøre med det det fagdirektør i Forbrukerrådet, Jorge Jensen, sier. Han bekymrer seg ikke det minste for seniorenes gjeldsvekst. Han mener det er hensiktsmessig for mange seniorer med dyre boliger å skaffe seg litt gjeld.

- De får redusert skatten sin gjennom å kunne trekke fra gjeldsrenten på skatten. Boligprisene vokser, så de trenger pengene når de skal kjøpe seg dyre sentrumsleiligheter.

Her er vi ved det springende punkt: mennesker tilpasser seg incentiver over tid, og responsen på å bli belønnet for å låne og å bli straffet for å spare er tydelig.

Artikkelen dokumenterer presist hvorfor vi har en boligboble i Norge: forventningen om stadig prisoppgang, sponsing av gjeld, og straff for sparing. Dertil kommer det at boligen, gjennom lav skattetakst, skjuler formuer for skattlegging.

Men hvorfor skal man bekymre seg? Hvorfor ikke følge Jorge Jensen og si "don't worry, be happy"?

Fordi kurvene en gang snur, og da blir det fryktelig ubehagelig å være så forgjeldet. Det vil ha ringvirkninger langt ut over de som ikke kan gjøre opp for seg. USA og sub-prime, Spania, Irland og deres boligbobler kan jo indikere noe av det som kan skje.

Det er gjennomført en del endringer som går i riktig retning. Høyere krav til egenkapital ved boligkjøp, samt høyere krav til bankers egenreserver. Men det er neppe nok.

Det er jo helt opplagt at formuesskatten må bort sammen med rentefradraget. Da blir man ikke straffet for sparing, og ikke belønnet for å låne. Men ingen politikere tør å gå til valg på det og si til en forgjeldet befolkning at det skal bli dyrere å betjene lånene.

 

Høyre og nullskattesnylterne

Høyre vil fjerne formuesskatten i neste stortingsperiode, og det er en politikk jeg støtter, og har støttet de siste 20 årene. Formuesskatt er ekstra beskatning av allerede beskattede midler, og kan best forstås som straff for utsatt forbruk. I et land som er nær verdenstoppen i netto belåning har ikke straff for sparing noen gunstig virkning.

Ulempen er at noen svært godt bemidlede personer i dag kun betaler formuesskatt. Det er deres eneste bidrag til felleskassen. Dette er et problem for Høyre, for ingen vil vel la noen slippe unna spleiselaget? I Dagens Næringsliv i dag lover Erna Solbærg at en omlegging ikke skal resultere i nullskatteytere. Det innlegget bygger i sin tur på VGs oppslag der Erna, under tittelen "Erna vil forhindre at folk blir nullskatteytere", også fremhever at Høyre skal utrede saken, med det for øye at ingen med inntekt skal slippe unna skatt i Norge.

I arbeidet med å utrede alternativer kan Høyre godt se nærmere på forslaget fra Civita der rentefradraget fjernes. (Jeg var ute et par år tidligere). Det er de rikeste som tjener mest på dette, og det medfører perverse incentiver til å låne stadig mer. En velbrukt oppskrift for å få formuen (og dermed formuesskatten) til å forsvinne for skatteetaten er å investere i eiendom (som har lavere verdsetting enn bankinnskudd, obligasjoner og aksjer), og så låne opp med eiendommen som sikkerhet.

Dette er tiden for å fjerne rentefradraget, for rentene er så lave nå at det vil merkes mindre. Likevel bør det fjernes over noen år, men når det er helt borte vil det gi staten ca. 40 milliarder mer i inntekter. Det er ikke noe å trakte etter, mener jeg, men da vil man ha 20 milliarder igjen etter at hullet etter formuesskatten og arveavgiften er tettet.

De bør brukes mer målrettet mot de gruppene som tidligere ble mest begunstiget av rentefradraget: unge i etableringsfasen. Det har jo endret seg nå, når incentivene har fått virke lenge nok og kreditten ikke lengre er rasjonert. Studielån, stipendandel, barnehageutgifter mv. er kandidater som i dag vil treffe generasjonsaspektet mye bedre enn rentefradraget.

(NB: overskriften har ikke noe med punkbandet fra Namsos å gjøre.)

Formuesskatten min

Hurra! Da har jeg betalt formuesskatt for første gang siden 1991.

Ikke noe å klage over, kan man si, for det står jo ikke dårlig til når man havner i den kategorien. To runder med moderat arv over de siste par skatteårene (ca. 500.000 til sammen), og ellers sånn alminnelig sparsommelighet på statens akademikerlønn.

Det er nok til at Staten mener at jeg ikke har brukt nok penger. For det er jo det den sier. Jeg har skattet av inntekten min. Mine foreldre gjorde det samme, og det gjorde også min halvsøster. Så det er ikke det. Men når jeg ikke har brukt alt, og heller ikke satt dem i eiendom, da kommer staten og tar en bit av det jeg har spart opp. Og har jeg ikke brukt dem igjen til neste år, så kommer staten igjen og straffer meg for min sparsommelighet.

Ikke fordi jeg ikke har skattet av dem, men fordi jeg ikke har brukt dem opp! Eller ikke plassert nok i eiendom, kanskje, for det er et sted man kan gjemme formuer. Nå har formuesberegning av hytter gått opp til 40%, men skatten hadde blitt borte om jeg tok pengene ut av banken og kjøpte hytte. Men ikke bare det: da hadde staten hjulpet meg med 28% av renteutgiftene.

Det hadde de også dersom jeg gikk i banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar. Fine biler det der, gitt. (Bildet: en XJ, fra. kr. 1.090.000) Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller noe slikt, men staten kommer jo og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Den staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar. Hvis jeg lånte en million og betalte en rente på 4% ville staten sponse Jaguarkjøpet mitt med 11.200.

Det er ikke rart at eiendomsprisene er høye, og personers belåningsgrad er i verdenstoppen (rundt 200%). Incentivene har lagt opp til det. En belånt Jaguaranskaffelse blir belønnet, mens banksparing til barnas utdanning blir straffet. Er det virkelig en smart prioritering?

Rentefradraget

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for,  men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

• Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

• Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.

Velkommen etter!

Jeg har her i et par år argumentert mot skattefradraget på renteutgifter. Jeg har så langt ikke hatt mye til selskap - med en nylig avgått Gjedrem som et unntak, og ofte ikke det selskapet jeg ønsker meg (Senterpartiets Per Olaf Lundteigen).
Men nå har jeg fått selskap fra noen som kan bety noe, og som jeg lettere kan vedkjenne meg enn Lundteigen: Vinje og Clemet i Civita. De foreslår å fjerne rentefradraget, og bruke "gevinsten" til å fjerne formuesskatten og senke skatter på arbeid. Med andre ord akkurat det jeg har foreslått på bloggen i et par år eller mer.

Det er langt fram, men denne velbegrunnede omleggingen har nå fått betydelig større tyngde!

Lån som folkesport

I et land der staten betaler renten for deg - uansett hvor i livet du er, og uansett hva du bruker pengene på - kan ingen undres over at de eldre vil låne penger helt til siste åndedrag. Vi sitter godt i det her i landet (de fleste av oss i alle fall), og nå har årtuseners ønske om å etterlate seg så mye som mulig til barn og barnebarn forlatt oss. Godt hjulpet av verdens kanskje mest effektive låneincentiv: 28% av renten dekkes av fellesskapet.

Dagens Næringsliv skriver i dag om dette, men de nevner ikke formuesskatten i den forbindelse. En viktig grunn til å låne mer penger, særlig til hytte og slikt, er jo å komme seg unna formuesskatten som spiser sakte men sikkert opp det du ikke klarer å svi av over 700.000 kr. Heller enn å betale skatt for penger som forlengst er beskattet låner de eldre mer penger.

De 28% i rentefradrag var antakelig begrunnet i at man ville hjelpe unge i etableringsfasen, men som vi ser låner alle over hele aldersspennet. Jeg er enig med Harald Magnus Andreasen: -Jeg fatter ikke at våre politikere kan forsvare et så håpløst skattesystem.