Rentefradraget

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for,  men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

• Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

• Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.