tirsdag 25. oktober 2011

Akademiske ansettelser

Jeg har en slags redaktørplakat her som sier at jeg ikke skal kommentere aktuelle saker på min arbeidsplass, men jeg kan ta for meg saker som har med høyere utdanning å gjøre allment sett. Saken i "nyutgaven" av Forskerforum om Universitetene ansetter for mange av sine egne faller tydelig i den siste kategorien.

Jeg jobber ikke på et sted der jeg har studert, og ikke har jeg vært medlem av noen ansettelseskomitéer - så jeg føler meg ikke særlig rammet av kritikken. Men problemstillingen er evig aktuell, og grunnene er det ikke vanskelig å få øye på:
  • Det er få stillinger innen akademia. Vi som satser og tar doktorgrad har svært få stillinger som er aktuelle for oss. Vi utdanner oss inn i et knøttlige arbeidsmarked der relevante stillinger dukker opp en gang hvert jubelår eller slikt.
  • Norske studenter er i snitt betydelig eldre enn de i andre land, og mange er veletablerte når de skal søke seg jobb. Terskelen for å flytte er da stor.
  • I Norge er det geografisk langt mellom Universitetene. Er man først etablert et sted kan man ikke på rimelig vis pendle til et Universitet i en annen by, og det er ekstra lett å gro fast et sted når man har barn og ektefelle/partner som også må skaffe seg jobb.
  • Så er det slik bevendt med oss mennesker at vi utvikler bånd og vennskap med de vi kjenner, og har større tillit til de vi kjenner og som ligner oss selv, enn vi har til vilt fremmede. Nepotisme er det regler mot, men vi utvikler også vennskap og nærhet til andre rundt oss - og det er bra. Men ikke bare uproblematisk når man skal ta avgjørelser for fremtiden deres. Da er sjansen stor for at de man ikke kjenner blir forfordelt.
Alt dette bevirker at de som har makt og myndighet i tilsettinger bevisst eller ubevisst favoriserer lokale helter over fremmede søkere. Noen ganger er det kanskje bevisst, gjennom utlysningsteksten, noen ganger mindre bevisst gjennom hva man legger vekt på og ikke i utvelgelsen av de beste søkerne. Så da er det ikke overraskende at NIFU melder at 90% av doktorander som har jobb i akademia fremdeles er ved samme universitet som der de tok den.

Jeg har min PhD fra England, fra University of Warwick. I England har man også "innavl", men bare ved Oxford og Cambridge (kankje også ved et par University of London colleges). De er eliteinstitusjoner, og hvorfor skulle de gå til "dårligere" universitet for å finne sine ansatte (men de ansetter mange fra andre lands eliteuniversiteter)? Ved Warwick fikk vi høre at her fikk ingen med PhD fra Warwick jobb. Slik var det bare, og ligndende uskrevne regler var det rundt ellers i landet også. Unntaket var hvis man hadde jobbet et annet sted i lengre tid og søkte et professorat eller lignende - da hadde man opptjent kredibilitet som outsider.

Kunne slike, skrevne eller uskrevne, regler være noe for oss i Norge? Absolutt! Men sjansene for at det skulle bli noe av er minimale - av de grunnene jeg nevnte innledningsvis. Det å slutte å rekruttere interne søkere vil nok særlig være tungt å svelge for Universitetet i Oslo, tipper jeg. De er også nærmest makten, og derfor blir det ikke noe av.

2 kommentarer:

Rune Helland sa...

Så lenge kontakten med andre læresteder blir opprettholdt tror ikke jeg at akademisk innavl er et ubetinget onde. Det er jo også et middel for et lærested til å utvikle kultur og egenart. En slik regel som var i bruk på ditt gamle universitet i England ser jeg i alle fall ingen fordeler i. Sansynligvis ville en mellomting vært å foretrekke, kanskje 60-70% rekrutering fra egne rekker.

Ole Martin Skilleås sa...

"Innavl" problemet er et problem dersom det fører til at de middelmådige blir ansatt, som igjen fører til en middelmådig norm ved lærestedet, som igjen rekrutterer fra sine egne middelmådige rekker.

Nytenkning er som oftest en fin ting, men dersom professorene bare "gjenskaper" seg selv og sine tilnærminger blir universitetenes rolle som nyskapende og utfordrende for etablert kunnskap vanskeliggjort.

Min holdning er at man skal ansette de beste søkerne, og at postnummer ikke skal ha noen som helst betydning.

Men for Norge som et lite land og språksamfunn må man også skjele til at norsk skal brukes som undervisnings- og administrasjonsspråk. Tilsatte må være forpliktet på dette.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...