Traktorselgeren fikser PhD

I Khrono og i påfølgende diskusjoner på Facebook har det vært et fokus på sosial bakgrunn og rekruttering til akademiske stillinger. Mange peker med rette på at det er en fordel å komme fra en akademisk familie, og å ha "de dype eplehagers selvtillit" (Einar Lie). 

For min del var det kanskje en fordel at far ikke var akademiker men traktorselger. Da han, som pensjonist, måtte stille garanti for PhD plass for meg i England møtte vi hos banksjefen for jeg hadde bare lån og far bare pensjon. Banksjefen forklarte hva det ville koste, for banken måtte holde tilbake reserver i tilfelle garantien måtte innfris. Renten var høy på tampen av 80-tallet. 

Det som fulgte var en studie i det som på fint kan kalles overtaleleskunst, men som egentlig var brutal psykisk manipulasjon med umiddelbar effekt. Med flere tiår som handelsmann rundt på bygdene kjente han alle triksene, og lang fartstid som amatørskuespiller var vel heller ingen ulempe. Jeg kan ikke huske å ha sett en så brå endring hos en person. Fra bråkjekk tilbakelent banksjef i høyrygget kontorstol, og til stammende guttunge i dress som ikke fort nok kunne få papirene i orden. Vito Corleone hadde neppe vært mer effektiv. Gratis garanti, plass på University of Warwick og PhD fulgte.

Hva var det far gjorde? På et øyeblikk forandret han seg fra jovial pensjonist og til hard forhandler. Han bøyde seg frem, senket stemmen og økte volumet litt. Satte øynene rett i banksjefen og sa "både jeg og min sønn har vært kunder i denne banken hele livet." Det var alt. Det var mer enn nok, og her lå det betydelig mer i utførelsen enn i min beskrivelse. Far var en jovial og morsom mann, snill og omtenksom. Men han hadde også en annen side som jeg sjelden så - kanskje fordi jeg gikk ut hver gang han skulle kjøpe ny bil (som var omtrent hvert år). 

Da papirene var i orden og det sto en strek der rentekostnaden skulle stått, var han den vanlige joviale pensjonisten igjen som fortalte morsomme historier som om ingen ting hadde skjedd. 

Det var en stor fordel å ha far på sin side, og jeg hadde et fantastisk opphold i England - selv om far helst hadde sett at jeg tok plassen på Handelshøyskolen i Bergen. Hans talent som handelsmann og skuespiller har jeg dessverre ikke arvet. 

Akademisk vintermote?

 

Rasjonalitetens begrensninger

For tiden leser jeg studenters eksamensbesvarelser, og det er jo alltid en blandet opplevelse. Man kan lett bli fortvilt over hvor lite enkelte har fått med seg av det jeg har forsøkt å formidle i løpet av semesteret. Man kan av og til lure på om noe nytter.

Men større grunn til bekymring på vegne av rasjonalitet og saklighet oppstår i møte med meriterte akademikere. Ikke om faget, selvsagt, selv om vi alle vel lettere ser svakheter ved andres argumenter enn ved våre egne. Jeg havner lett i dyp depresjon og fortvilelse når man kommer inn på politiske spørsmål, for helt elementære krav til saklighet og resonnement fordufter som dugg for sol. Ikke for alle, selvsagt, men for gruoppvekkende mange. Schumpeters observasjon (i bildet over) gjelder i høy grad også for akademikere og ikke bare "the typical citizen".

Hvorfor? Fordi rasjonalitet har minst like mye med vilje å gjøre som med evne. Og uten vilje står evnen arbeidsløs.

Akademiske ansettelser

Jeg har en slags redaktørplakat her som sier at jeg ikke skal kommentere aktuelle saker på min arbeidsplass, men jeg kan ta for meg saker som har med høyere utdanning å gjøre allment sett. Saken i "nyutgaven" av Forskerforum om Universitetene ansetter for mange av sine egne faller tydelig i den siste kategorien.

Jeg jobber ikke på et sted der jeg har studert, og ikke har jeg vært medlem av noen ansettelseskomitéer - så jeg føler meg ikke særlig rammet av kritikken. Men problemstillingen er evig aktuell, og grunnene er det ikke vanskelig å få øye på:

• Det er få stillinger innen akademia. Vi som satser og tar doktorgrad har svært få stillinger som er aktuelle for oss. Vi utdanner oss inn i et knøttlige arbeidsmarked der relevante stillinger dukker opp en gang hvert jubelår eller slikt.
• Norske studenter er i snitt betydelig eldre enn de i andre land, og mange er veletablerte når de skal søke seg jobb. Terskelen for å flytte er da stor.
• I Norge er det geografisk langt mellom Universitetene. Er man først etablert et sted kan man ikke på rimelig vis pendle til et Universitet i en annen by, og det er ekstra lett å gro fast et sted når man har barn og ektefelle/partner som også må skaffe seg jobb.
• Så er det slik bevendt med oss mennesker at vi utvikler bånd og vennskap med de vi kjenner, og har større tillit til de vi kjenner og som ligner oss selv, enn vi har til vilt fremmede. Nepotisme er det regler mot, men vi utvikler også vennskap og nærhet til andre rundt oss - og det er bra. Men ikke bare uproblematisk når man skal ta avgjørelser for fremtiden deres. Da er sjansen stor for at de man ikke kjenner blir forfordelt.

Alt dette bevirker at de som har makt og myndighet i tilsettinger bevisst eller ubevisst favoriserer lokale helter over fremmede søkere. Noen ganger er det kanskje bevisst, gjennom utlysningsteksten, noen ganger mindre bevisst gjennom hva man legger vekt på og ikke i utvelgelsen av de beste søkerne. Så da er det ikke overraskende at NIFU melder at 90% av doktorander som har jobb i akademia fremdeles er ved samme universitet som der de tok den.

Jeg har min PhD fra England, fra University of Warwick. I England har man også "innavl", men bare ved Oxford og Cambridge (kankje også ved et par University of London colleges). De er eliteinstitusjoner, og hvorfor skulle de gå til "dårligere" universitet for å finne sine ansatte (men de ansetter mange fra andre lands eliteuniversiteter)? Ved Warwick fikk vi høre at her fikk ingen med PhD fra Warwick jobb. Slik var det bare, og ligndende uskrevne regler var det rundt ellers i landet også. Unntaket var hvis man hadde jobbet et annet sted i lengre tid og søkte et professorat eller lignende - da hadde man opptjent kredibilitet som outsider.

Kunne slike, skrevne eller uskrevne, regler være noe for oss i Norge? Absolutt! Men sjansene for at det skulle bli noe av er minimale - av de grunnene jeg nevnte innledningsvis. Det å slutte å rekruttere interne søkere vil nok særlig være tungt å svelge for Universitetet i Oslo, tipper jeg. De er også nærmest makten, og derfor blir det ikke noe av.