Far i NA 19. desember 1979

 

Klikk på bildet for å lese. 

Traktorselgeren fikser PhD

I Khrono og i påfølgende diskusjoner på Facebook har det vært et fokus på sosial bakgrunn og rekruttering til akademiske stillinger. Mange peker med rette på at det er en fordel å komme fra en akademisk familie, og å ha "de dype eplehagers selvtillit" (Einar Lie). 

For min del var det kanskje en fordel at far ikke var akademiker men traktorselger. Da han, som pensjonist, måtte stille garanti for PhD plass for meg i England møtte vi hos banksjefen for jeg hadde bare lån og far bare pensjon. Banksjefen forklarte hva det ville koste, for banken måtte holde tilbake reserver i tilfelle garantien måtte innfris. Renten var høy på tampen av 80-tallet. 

Det som fulgte var en studie i det som på fint kan kalles overtaleleskunst, men som egentlig var brutal psykisk manipulasjon med umiddelbar effekt. Med flere tiår som handelsmann rundt på bygdene kjente han alle triksene, og lang fartstid som amatørskuespiller var vel heller ingen ulempe. Jeg kan ikke huske å ha sett en så brå endring hos en person. Fra bråkjekk tilbakelent banksjef i høyrygget kontorstol, og til stammende guttunge i dress som ikke fort nok kunne få papirene i orden. Vito Corleone hadde neppe vært mer effektiv. Gratis garanti, plass på University of Warwick og PhD fulgte.

Hva var det far gjorde? På et øyeblikk forandret han seg fra jovial pensjonist og til hard forhandler. Han bøyde seg frem, senket stemmen og økte volumet litt. Satte øynene rett i banksjefen og sa "både jeg og min sønn har vært kunder i denne banken hele livet." Det var alt. Det var mer enn nok, og her lå det betydelig mer i utførelsen enn i min beskrivelse. Far var en jovial og morsom mann, snill og omtenksom. Men han hadde også en annen side som jeg sjelden så - kanskje fordi jeg gikk ut hver gang han skulle kjøpe ny bil (som var omtrent hvert år). 

Da papirene var i orden og det sto en strek der rentekostnaden skulle stått, var han den vanlige joviale pensjonisten igjen som fortalte morsomme historier som om ingen ting hadde skjedd. 

Det var en stor fordel å ha far på sin side, og jeg hadde et fantastisk opphold i England - selv om far helst hadde sett at jeg tok plassen på Handelshøyskolen i Bergen. Hans talent som handelsmann og skuespiller har jeg dessverre ikke arvet. 

Svein Johan Skilleås

I dag er det 25 år siden far døde, 80 år gammel, plutselig, og med støvlene på. Inspirert av Pål Foss skriver jeg noen ord om han her siden få som leser dette kjente han. Kort oppsummert var Svein Johan Skilleås (ja, min sønn har hans navn) svært sosial og rastløs, og en stor humorist med en usedvanlig sosial intelligens. Viljestyrken var betydelig, og han var formann i det lokale Senterpartiet i to lengre perioder, og innvalgt i kommunestyret. Før min tid, og litt etter, var han å finne på scener i hele Namdalen som amatørskuespiller. Han hadde et usedvanlig lager av vitser og anekdoter, og kunne få hvem som helst til å knekke sammen av latter når som helst.

I korona-pandemien er det viktig å få et perspektiv, og hva er vel nærmere enn ens egen far? Født i 1915 som yngstemann av seks, mistet han moren sin tre og et halvt år gammel. Spanskesyken hadde fremskyndet tuberkulose, og Farmor døde etter et par ukers sykeleie.

Til konfirmasjonen, i kriseåret 1930, fikk han femten kroner, og han kjøpte høner for dem. Han solgte egg, slakt, og brukte pengene til å investere i en revefarm -som han solgte like før markedet kollapset. Pengene brukte han til landbruksutdannelse på Mære. Senere kjøpte han traktor, og etablerte sin egen bedrift. Dette kom i tillegg til utstrakt salgsarbeide med elektriske gjerder og mye annet.

Det var som selger han var kjent. Ferguson og senere Massey-Ferguson, med en kort episode med Ford da eierne av firmaet som solge MF (feilaktig) trodde de kunne selge like mye uten far.  Han vant stadig vekk salgskonkurranser organisert av importøren Eikmaskin. Han drev også nydyrkingsprosjekt, og bortsett fra en tur til Finnmark i ca. 1956 tok han først ferie i 1971. Det var også året han gikk fra 40+ om dagen til 0.

På sine eldre dager var han (nær sagt selvsagt) formann i pensjonistforeningen. Den har ikke vært mer aktiv enn i denne perioden. En episode fra den tiden oppsummerer far på så mange måter: Foreningen, under fars ledelse, bygget pensjonistenes "hyggestue" på gammelheimen. De trengte møbler. Først forhandlet far prisen ned til det halve, og deretter reiste han til Overhalla Sparebank og fikk dem til å dekke resten. 

Så hadde han ikke også negative sider? Joda. Han var snarsint, helt uten lunte. Og konkurranseinstinktet kunne noen ganger ta overhånd. Men han var god til å spille på sine beste egenskaper, og til å unngå situasjoner der hans mer negative kunne få konsekvenser. Han var Aristoteliker uten å vite det, og hadde ekstremt dyp menneskekunnskap.

Bildet er preget av at filmen er dårlig - men den dårlige eksponeringen illustrerer jo også at han er borte, men ikke glemt.

Hva mangler her?

Dette bildet er fra en eller annen samling i Senterpartiet. Min far, Svein, står som nummer to fra venstre i bakre rekke. Foran han sitter Per Borten (som trolig var Statsminister da bildet ble tatt), og til høyre for far er Dagfinn Vårvik som var minister i flere departement og som overtok som formann i Senterpartiet etter Borten.

Jeg vet ikke når bildet ble tatt, men jeg er ganske sikker på at det er fra perioden 1965 til 1971 - trolig mer mot slutten av denne perioden. Far var formann i det lokale Senterpartiet, og han var også vara til Landsstyret mener jeg å huske.

Det som mangler er åpenbart for oss i 2016: Kvinner. På borgerlig side i politikken er det nå bare KrF som har en mannlig leder, og det er det vel ingen som tenker så mye over. Det har blitt naturlig at kvinner er politiske ledere. Det var det neppe for denne samlingen gubber.

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på.