Traktorselgeren fikser PhD

I Khrono og i påfølgende diskusjoner på Facebook har det vært et fokus på sosial bakgrunn og rekruttering til akademiske stillinger. Mange peker med rette på at det er en fordel å komme fra en akademisk familie, og å ha "de dype eplehagers selvtillit" (Einar Lie). 

For min del var det kanskje en fordel at far ikke var akademiker men traktorselger. Da han, som pensjonist, måtte stille garanti for PhD plass for meg i England møtte vi hos banksjefen for jeg hadde bare lån og far bare pensjon. Banksjefen forklarte hva det ville koste, for banken måtte holde tilbake reserver i tilfelle garantien måtte innfris. Renten var høy på tampen av 80-tallet. 

Det som fulgte var en studie i det som på fint kan kalles overtaleleskunst, men som egentlig var brutal psykisk manipulasjon med umiddelbar effekt. Med flere tiår som handelsmann rundt på bygdene kjente han alle triksene, og lang fartstid som amatørskuespiller var vel heller ingen ulempe. Jeg kan ikke huske å ha sett en så brå endring hos en person. Fra bråkjekk tilbakelent banksjef i høyrygget kontorstol, og til stammende guttunge i dress som ikke fort nok kunne få papirene i orden. Vito Corleone hadde neppe vært mer effektiv. Gratis garanti, plass på University of Warwick og PhD fulgte.

Hva var det far gjorde? På et øyeblikk forandret han seg fra jovial pensjonist og til hard forhandler. Han bøyde seg frem, senket stemmen og økte volumet litt. Satte øynene rett i banksjefen og sa "både jeg og min sønn har vært kunder i denne banken hele livet." Det var alt. Det var mer enn nok, og her lå det betydelig mer i utførelsen enn i min beskrivelse. Far var en jovial og morsom mann, snill og omtenksom. Men han hadde også en annen side som jeg sjelden så - kanskje fordi jeg gikk ut hver gang han skulle kjøpe ny bil (som var omtrent hvert år). 

Da papirene var i orden og det sto en strek der rentekostnaden skulle stått, var han den vanlige joviale pensjonisten igjen som fortalte morsomme historier som om ingen ting hadde skjedd. 

Det var en stor fordel å ha far på sin side, og jeg hadde et fantastisk opphold i England - selv om far helst hadde sett at jeg tok plassen på Handelshøyskolen i Bergen. Hans talent som handelsmann og skuespiller har jeg dessverre ikke arvet. 

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".