Traktorselgeren fikser PhD

I Khrono og i påfølgende diskusjoner på Facebook har det vært et fokus på sosial bakgrunn og rekruttering til akademiske stillinger. Mange peker med rette på at det er en fordel å komme fra en akademisk familie, og å ha "de dype eplehagers selvtillit" (Einar Lie). 

For min del var det kanskje en fordel at far ikke var akademiker men traktorselger. Da han, som pensjonist, måtte stille garanti for PhD plass for meg i England møtte vi hos banksjefen for jeg hadde bare lån og far bare pensjon. Banksjefen forklarte hva det ville koste, for banken måtte holde tilbake reserver i tilfelle garantien måtte innfris. Renten var høy på tampen av 80-tallet. 

Det som fulgte var en studie i det som på fint kan kalles overtaleleskunst, men som egentlig var brutal psykisk manipulasjon med umiddelbar effekt. Med flere tiår som handelsmann rundt på bygdene kjente han alle triksene, og lang fartstid som amatørskuespiller var vel heller ingen ulempe. Jeg kan ikke huske å ha sett en så brå endring hos en person. Fra bråkjekk tilbakelent banksjef i høyrygget kontorstol, og til stammende guttunge i dress som ikke fort nok kunne få papirene i orden. Vito Corleone hadde neppe vært mer effektiv. Gratis garanti, plass på University of Warwick og PhD fulgte.

Hva var det far gjorde? På et øyeblikk forandret han seg fra jovial pensjonist og til hard forhandler. Han bøyde seg frem, senket stemmen og økte volumet litt. Satte øynene rett i banksjefen og sa "både jeg og min sønn har vært kunder i denne banken hele livet." Det var alt. Det var mer enn nok, og her lå det betydelig mer i utførelsen enn i min beskrivelse. Far var en jovial og morsom mann, snill og omtenksom. Men han hadde også en annen side som jeg sjelden så - kanskje fordi jeg gikk ut hver gang han skulle kjøpe ny bil (som var omtrent hvert år). 

Da papirene var i orden og det sto en strek der rentekostnaden skulle stått, var han den vanlige joviale pensjonisten igjen som fortalte morsomme historier som om ingen ting hadde skjedd. 

Det var en stor fordel å ha far på sin side, og jeg hadde et fantastisk opphold i England - selv om far helst hadde sett at jeg tok plassen på Handelshøyskolen i Bergen. Hans talent som handelsmann og skuespiller har jeg dessverre ikke arvet. 

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt.