Jeg skulle ønske vi hadde et miljøparti mer i sentrum i Norge, et parti som lignet litt mer på "Die Grünen" i Tyskland. Et modent, forstandig og styrkingsdyktig parti med dyktige politikere. Eller kanskje vi har det? Det må i så fall være Venstre, for MDG er langt ute på ytterste venstrefløy på økonomisk politikk i alle fall. Ikke særlig god sammenheng er det heller mellom målsettinger og virkemidler.

I sitt alternative statsbudsjett sørger de i alle fall for at staten blir stadig mer oljeavhengig - akkurat som for eksempel SV. Støres regjering gikk inn for å bruke 39 milliarder mer skattekroner enn i kriseåret 2021, og på toppen av det ønsker MDG å bruke 78 milliarder mer! Nå er det sikkert ikke så dumt å skattlegge noe man ikke liker (oljenæringen), men man gjør staten mer og mer avhengig av at noen gjør det man ikke liker. Sånn som å arbeide (skatt på inntekt) eller å unngå eller utsette forbruk (formue). For også dette inngår i MDGs forslag om å blåse opp statens andel av verdiskapningen med 78 mrd.

Staten Norge sitter allerede med et oljekorrigert underskudd på 300 milliarder kroner årlig. MDGs alternative statsbudsjett vil forverre dette betydelig, for staten skal bruke mye mer penger og også unngå å tjene så mye som nå. Innbringende virksomheter skal ikke oppmuntres, men bare skattes mere: Oppdrettsnæringen (900 mill), gruvedrift (425 mill) og turisme også. 

Derimot skal man gjøre en innsats for at vi skal jobbe mindre med utredninger for kortere arbeidstid og borgerlønn. 

Så ikke bare oljevirksomheten men også de lønnsomme næringene som kanskje kan fylle (noe av) hullet etter oljen skal straffes samtidig som inntektene til staten økes. Vi skal også jobbe mindre.

MDG står for noen upopulære men nødvendige saker, men når det gjelder å forberede økonomien og folket på virkeligheten etter at oljenæringen må stoppe helt i 2035 (etter MDGs ønske) er de helt bakstreverske. Ved å kjøre opp det offentlige forbruket på denne måten som deres alternative budsjett ønsker, vil alt krasje skikkelig når kranene skrus igjen. De vil sørge for at det vil være umulig å slutte med gass- og oljeutvinning etter dette. For MDG klarer heller ikke å bremse statens forbruksvekst. De klarer bare å gasse på. 

Hans Geelmuyden får siste ord:

Å lytte til MDG er som å bivåne et møte i studentsamfunnet på søttitallet. Partiets politikk er nasjonalistisk og rammer alle andre, bare ikke egne velgere; Full fart, og allting gratis!

Variabel nettleie

Fra nyttår er det planen at vi alle skal betale nettleie etter det tidspunktet vi har brukt mest strøm, slik at du må betale mer nettleie dersom du bruker mest strøm når den er dyrest og mindre hvis du bruker mest når den er billigere. (Bildet: En "monstermast.")

Nettleie er leie av strømnettet, og forslaget ligner på rushtidsavgiften på veiene rundt større byer. Disse avgiftene har virket, og det er mindre press for å bygge ut veiene slik at de skal være dimensjonert for mye større trafikk. Håpet er at det samme skal skje med strømnettet, for det vil måtte bli bygd videre ut uansett. Men det blir færre "monstermaster" (se bildet) og lavere utgifter (som vi alle vil måtte betale) dersom forbruket blir bedre fordelt over døgnets timer. (Ikke at "monstermaster" behøver være så monstrøse.)

Men det er ikke alle som forstår dette. En kar på Facebook skriver:

Har hørt at det skal innføres ny prising på egg. For det første skal det monteres et webkamera ved alle komfyrer, slik at myndighetene kan se når du bruker egg. Når du kjøper egg i butikken, må du skrive ut en liten lapp fra datamaskinen som styrer webkameraet. Hvis det er slik at du bruker egg f.eks til frokost når det er mest vanlig, så koster eggene vesentlig mer. Bruker du egg på mer uvanlige tider, f.eks om natta, så er eggene vesentlig billigere.

Som om egg skulle kreve bygging av nye butikker dersom de brukes på noen tidspunkt på døgnet! Virker ikke som om denne karen har skjønt at det er kapasiteten i nettet som er poenget her. Dersom alle fortsetter å bruke mye strøm på noen tider av døgnet, så må nettet bygges ut tilsvarende når fossile energikilder fases ut. Eller noen må kobles ut, eller nettet bryter sammen. Dersom mer forbruk flyttes til andre tider av døgnet så slipper man det, noe som blir billigere for alle sammen. 

Strømmen er dyr nå, og folkets vrede fryktes av alle politikere. Nå er det snakk om å skrote eller utsette denne endringen. Ulikt økningen i strømprisen (der det er Acer, EU, Tyskland (som stenger ned atomkraft) eller klimatullingene som får skylden), er det åpenbart Stortinget som har innført denne her. 

Men dette er en lakkmus test: Hvilke politikere er kortsiktige populister og hvilke klarer å tenke med hodet når alle andre mister sitt? Så langt har Høyre og Venstre beholdt hodet. Håper de fortsetter med det! 

Vindkraft som lakkmustest

Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt. 

Hverdagen

Jeg er selvsagt meget fornøyd med å få Venstre med i regjeringen. Det blir en regjering mer balansert i min retning. Men gleden er ikke uten en viss frykt eller melankoli. (Bildet: Hoyre.no)

Selv om regjeringsplattformen er god og gjennomforhandlet, så gjør ikke det livet til en regjering med to motpoler særlig mye mer behagelig. 

På klima (om enn stadig mindre), men særlig på innvandring og integrering, er Venstre og FrP motpoler. Dette er også områder som betyr mye for disse partiene, og det er ikke spørmsål av typen der man kan finne en middelvei. Det er prinsipper som står på spill.

Og før du spør: en regjering må være enig om alt hver dag gjennom hele valgperioden. Når Arbeiderpartiet får reist seg og børstet av seg støvet fra Giskesaken blir det viktig å mobilisere mot en felles fiende: regjeringen. 

Opposisjonspartiene og størstedelen av norske media vil jakte på det minste tegn til splid, og det skal godt gjøres å ikke finne tegn til dette. Fylkesledere i alle tre partiene vil snart stå på enhver politisk journalists ringeliste.

OK. Jeg er god til å ta sorgene på forskudd - det er da man får mest glede av dem. 

Men sann mine ord!

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.

Tunnel for trivsel

Forskning kan ha politiske implikasjoner, og det bør den ha når funnene er så tydelige som dette.

Den aktiviteten vi liker absolutt dårligst i løpet av en dag (i gjennomsnitt, selvsagt), er jobbreisen.

Byrådet i Bergen har varslet en sak før valget om trasé for Bybanen til Åsane - en tunnel fra sentrum - etter at Venstre og KrF varslet at de ville sette krav om bane foran Bryggen i byrådsforhandlinger etter valget.

De to partiene vil tvinge gjennom en løsning mot et flertall i Bystyret og i folket i Bergen.

Forskningens relevans er at deres løsning vil føre til at reisetiden til sentrum for den store folkemengden i Åsane vil bli betydelig lengre enn for en tunnelløsning for all framtid. I alle fall med bane. Det vil senke livslykken for svært mange bergensere i overskuelig framtid.

Det er selvsagt andre argumenter i saken, men så langt jeg kan se er det utelukkende kostnader som taler for alternativet over Bryggen. Men tunneler gror ikke igjen, så disse kostnadene kan man fordele over hele den tiden det vil gå Bybane i Bergen. Trolig i mange hundre år.

Budsjettet

Det skrives og menes mye om regjeringens forslag til statsbudsjett om dagen. Ikke minst har partiene Venstre og KrF ment mye og til dels krasst om forslaget. Likevel tror vel de fleste at de fire partiene som definerer seg til høyre for midtstreken blir enige en gang før jul.

KrF og Venstre har oppfattet budsjettforslaget som en provokasjon, og kommentatorer har hengt seg på. Det er vel liten tvil om at begge disse partiene får noen seire på veien til enighet, og så blir det jul.

Men budsjettet har fremfor alt gjort noe tydelig for disse to partiene som ingen kommentatorer jeg så langt har fått med seg: det koster, og skal koste, å ikke være med i regjering. Det koster innflytelse. De to partiene har valgt å stå utenfor regjeringen selv om de ble invitert med på forhandlinger. Da står man selvsagt friere, og kan både markere sine egne standpunkter OG få avgjørende innflytelse på utfallet.

Men dette har en pris. Prisen er at man ikke kan legge premissene for budsjettet. Det blir tungt og vanskelig å forandre på alt man vil ha forandret selv om noen symboltunge seire kan innkasseres. Makten sliter ut de som ikke har den, og statsbudsjettet gjør dette svært tydelig. Det er ikke provokasjoner som kommer fra regjeringen, som opposisjonen og kommentatorene har ment, men dens politikk.

For min del håper jeg at de to partiene innser dette, og signaliserer vilje til å bli med i regjeringen. Men det sitter nok langt inne.

Unge Venstre på rett vei

En av grunnene til at jeg er medlem i Høyre er at partiet ofte har turt å stå for upopulære standpunkt som har vært riktige. Det siste - at de er riktige - er jo et bortimot selvsagt kriterium, men det å tørre å stå for noe som ikke er populært er et viktig tilleggskriterium for meg. Det varmer hjerterøttene, og viser at politikk kan være noe annet enn å jage etter posisjoner og oppslutning.

De siste årene har jeg her på bloggen argumentert utførlig for å fjerne rentefradraget på selvangivelsen (statens oppfordring til å bruke penger man ikke har) - bloggens mest leste innlegg handlet blant annet om det. Et annet favorittemne på bloggen har vært avkastningen av "oljefondet", offisielt kjent som Statens Pensjonsfond Utland. Det er helt urealistisk at uttaket skal ligge på 4% når en vesentlig bestanddel av fondet, utenlandske statsobligasjoner med lang løpetid, har "kuponger" som ligger LANGT under dette. Konsekvensen vil bli at man bryter hovedhensikten med avkastningsmålet, som er at fondets kapital skal stå urørt gjennom generasjonene. Det er denne som er vesentlig, ikke prosentsatsen.

På begge disse punktene har ikke Høyre vært på banen. Ikke noen andre partier heller, forresten. Men nå fronter Unge Venstre begge disse punktene. Det tjener dem til ære! At de også fronter kutt i sykelønnen er ikke viktig for meg - det er en sak for seg som jeg eventuelt får komme tilbake til.
(Forøvrig tviler jeg på at UVs synspunkter på disse spørsmålene skyldes at jeg har hatt to av deres mer aktive medlemmer som mine studenter de siste årene.)

Overhalla-dialekt for begynnere (G-I)

Med fare for å bli oppfattet som en raring, og å ikke bli tatt seriøst, fortsetter jeg her innføringen i Overhalsk. Språkforskere har vist at sosiale stereotyper forsterkes gjennom bruken av dialekt på TV - som omtalt i VG på nett. Jeg hadde tenkt å bruke Kirkvaags "Skremmern" som illustrasjon, men kvir meg grunnet faren for å forsterke stereotypene. Det ble Venstres leder Trine Skei Grande. Ho kjæm frå gæli sia tå Namsinj, men de får stå te. (Bilde: Stortinget)

·          Gappatrast = person som snakker altfor mye og høyt

·          Gomatrauv = glad i mat

·          Grisgress/grismat = geitrams (se "Einmjolti")

·          Hamphækkel = hæsptre = damemenneske som er meget vanskelig å håndtere, slem "trollkjerring". "Hamphækkel" kommer fra hekling med hamp som var meget stivt og uhåndterlig.

·          Havajnnslaus = urolig, rastløs

·          Hartjin = småforkjølet

·          Heimert = hjemmebrent

·          Hoff = huff, ner du må fyr opp i omn 17. juli.......i Overhailla sællfølgeli

·          Hoga = å ha lyst (på noe)

·          Hopsli el. ihopsli = sånn som paraplyen er når det IKKE regner ute

·          Husji, rusji, nessi = veldig (i Overhalla må vite)

·          Hustri = gråokalt = litt fuktig og kaldt i lufta, (eks.: jaggu var'n gråkaill idag ja)

·          Hænn = hvor

·          Hærning = liten gutt (se "skropphøn")

·          Høggstabbi = den tykkeste delen av en trestamme som sages i passe høyde for å brukes til å hogge ved på

·          Hålka = glattis på veien

·          Ikåinn = ekorn

·          Ihoga = bekymret, også i sammensetningen "ihogafoill".

·          Iltj  = vondt 

·          Ilsjorijn, sjorijn, ilramsinj, sjaber (tynn "l") = småklein, småsjuk (florerer blandt mannfolk, Egentlig ikke syk i det hele tatt. Skjer aldri når det er elgjakt...)

Overhalla-dialekt for begynnere (A-B)

Det er ikke greit for utenforstående å forstå folk fra Overhalla som ikke legger om sitt talemål ganske betydelig. (Bildet: Namsen ved Kvatninga - litt før Overhalla blir Namsos)

Mens Trine Skei Grande, Venstrelederen, snakker mer overhalning enn meg, er det stikk motsatt for Alf Hildrum. Jeg og min firemenning Bjarne Brøndbo ligger omtrent på samme nivå av knoting, tror jeg.

Av og til får jeg det for meg å snakke dialekt. Det skjer som oftest i nærheten av fanatiske nynorskfolk. De har jo som motto: "tal dialekt, skriv nynorsk". Men det er bare vestnorske dialekter, eller de fra den sørnorske fjellheimen, som gjelder. For å gjøre det litt enklere for dem (og for deg) følger her A-B av overhallsk. (Kilder: Hans Melhus og Christian Brøndbo, pluss noen endringer og tilføyelser fra undertegnede)

Abakli/åbåkkli/ kranglåt = vanskelig

Ajnnsless = anderledes

Alo/ råol (tynn "l" i alo) = bråk

Apa (om) = Mase om

Arti, lælli, frest (tynn "l") = Morsomt

Attpådart/attpåklaidd = Barn som er født lenge etter den nest yngste

Augrajnn = veldig lite av noe

Balått = vanskelig

Beingrijnn = beinrangel, noen som er veldig tynn (omtrent som modellene i dag). Opprinnelig: rester etter slakting (skjelett)

Benningstekk = strikkepinne

Blues-lepp = STOR, hoven leppe. Kunne fås hos en viss tannlege. Kan fås hjemme av ektefellen eller på fest.

Blautfesk = person som ikke våger/tåler/klarer mye, se "bleikfis"

Bleikfis = se "blautfesk"

Bojnnitrøy = strikket genser

Bojnnster = madrass, oftest fyllt med halm

Broidd = nyskudd på kornåkeren, men også fotutstyr for ikke å gli på glattisen. I tilegg det vepsen stikker med.

Bursk = veldig alvorlig

Buruggel = ikke altfor pen eller snill kvinne, sagt litt mildt

Bængel = å krangle

Bøddi = Fri, brukt når du leker sisten. Du sier "bøddi" å er da fri fra å få "sisten".

Bøddi ferr = Fritt for, f.eks.: "Bøddi ferr å sett i framsete"

Bøkkel = stoooor person eller en ting, f.eks.: "De va da eitt bøkkel tå en stein"

Bøklått = uforsiktig, hardhent

Børg = kry, stolt

Datalagring

Går det ann å håpe på at noe blir bedre i det nye året? Økonomiene i svært mange land kommer trolig til å overraske mange i feil retning i året som kommer - og det vil jeg nok komme tilbake til senere. Men kanskje kan man håpe på en smule konstruktiv debatt rundt Datalagringsdirektivet (DLD)? Eller vil den ende i full forvirring (se over)?

Det viser seg jo at mange som sier seg mot DLD og tildels bruker sterke ord, ikke er mot lagring av trafikkdata. Når min sambygding (og Venstres leder) Trine Skei Grande at politiet selvsagt skal fortsatt få innhente opplysninger som i dag blir det jo heller et spørsmål om hvilke opplysninger, hvor langt tilbake de skal kunne gå, og hvor strengt tilgangen skal kontrolleres. For i dag får politiet de opplysningene de ber om fra teleselskaper og nettleverandører. Hvis dataene finnes, da. Hvis DLD implementeres her i landet må Stortinget ta stilling til slike spørsmål, for selve direktivet angir bare noen ytre grenser (6-24 måneder for teledata, for eksempel).

Et eksempel er at 100 menn som befant seg i nærheten av en voldtekt her i Bergen har måttet avgi DNA for å fri seg fra mistanke. Dette er en sak som setter personvernet på prøve. På den ene siden er voldtekt en svært alvorlig forbrytelse der svært mange gjerningspersoner går fri. På den annen side er det å be om DNA fra minst 99 helt uskyldige personer, basert på hvor de befant seg på et bestemt tidspunkt. Jeg synes dette er ytterst tvilsomt, men poenget er at dette gjøres i dag. Uten DLD, og på basis av gjeldende lover og praksis. Det er ikke klart at en dommer som fikk seg forelagt saken ville godtatt dette. Det er det som ligger i DLD.

Senterpartiet er heller ikke mot lagring av trafikkdata - men de vil heller ha en norsk versjon. De kan jo mistenkes for å se mer på hvor DLD kommer fra (EU) enn hva direktivet inneholder.

For min del har jeg ikke grunnleggende endret syn siden januar i fjor da jeg først skrev om DLD her på bloggen. Det er all grunn til å ta personvern mer alvorlig enn i dag, og jeg har da også skrevet en del om andre felt der personvernet er truet i dag. Det som har ført til en del innlegg fra min side om DLD er den apokalyptiske og ganske paranoide retorikken fra enkelte motstandere. Man skulle tro Stasi var gjenoppstått og bemannet på samme nivå som i gamle DDR.

Men jeg er kanskje i overkant naïv på dette feltet? Jeg ba jo ikke en gang om å få se mappa mi selv om jeg var svært aktiv på venstresiden fra 1977 til tidlig på 1980-tallet.* Fra min synsvinkel hanlder ikke dette om svart eller hvitt. Det handler om å avveie hensynet til personvern mot hensynet til beskyttelse mot alvorlig kriminalitet. I siste instans er det personvern det handler om på begge sider.

* - sjansen er der for at både Overvåkningspolitiet (POT) og Stasi hadde en mappe hver på meg. I 1982 dro jeg til DDR som NKPs gjest for å ta et kurs på en SED-høyskole i Magdeburg. Hvis ikke Overvåkningspolitiet i Norge hadde fått med seg dette var det som tjenesteforsømmelse å regne! (Men en venn som også var der - og på Leninskolen i Moskva til og med - hadde ikke dette i mappa si.)