Det viser seg jo at mange som sier seg mot DLD og tildels bruker sterke ord, ikke er mot lagring av trafikkdata. Når min sambygding (og Venstres leder) Trine Skei Grande at politiet selvsagt skal fortsatt få innhente opplysninger som i dag blir det jo heller et spørsmål om hvilke opplysninger, hvor langt tilbake de skal kunne gå, og hvor strengt tilgangen skal kontrolleres. For i dag får politiet de opplysningene de ber om fra teleselskaper og nettleverandører. Hvis dataene finnes, da. Hvis DLD implementeres her i landet må Stortinget ta stilling til slike spørsmål, for selve direktivet angir bare noen ytre grenser (6-24 måneder for teledata, for eksempel).
Et eksempel er at 100 menn som befant seg i nærheten av en voldtekt her i Bergen har måttet avgi DNA for å fri seg fra mistanke. Dette er en sak som setter personvernet på prøve. På den ene siden er voldtekt en svært alvorlig forbrytelse der svært mange gjerningspersoner går fri. På den annen side er det å be om DNA fra minst 99 helt uskyldige personer, basert på hvor de befant seg på et bestemt tidspunkt. Jeg synes dette er ytterst tvilsomt, men poenget er at dette gjøres i dag. Uten DLD, og på basis av gjeldende lover og praksis. Det er ikke klart at en dommer som fikk seg forelagt saken ville godtatt dette. Det er det som ligger i DLD.
Senterpartiet er heller ikke mot lagring av trafikkdata - men de vil heller ha en norsk versjon. De kan jo mistenkes for å se mer på hvor DLD kommer fra (EU) enn hva direktivet inneholder.
For min del har jeg ikke grunnleggende endret syn siden januar i fjor da jeg først skrev om DLD her på bloggen. Det er all grunn til å ta personvern mer alvorlig enn i dag, og jeg har da også skrevet en del om andre felt der personvernet er truet i dag. Det som har ført til en del innlegg fra min side om DLD er den apokalyptiske og ganske paranoide retorikken fra enkelte motstandere. Man skulle tro Stasi var gjenoppstått og bemannet på samme nivå som i gamle DDR.
Men jeg er kanskje i overkant naïv på dette feltet? Jeg ba jo ikke en gang om å få se mappa mi selv om jeg var svært aktiv på venstresiden fra 1977 til tidlig på 1980-tallet.* Fra min synsvinkel hanlder ikke dette om svart eller hvitt. Det handler om å avveie hensynet til personvern mot hensynet til beskyttelse mot alvorlig kriminalitet. I siste instans er det personvern det handler om på begge sider.
* - sjansen er der for at både Overvåkningspolitiet (POT) og Stasi hadde en mappe hver på meg. I 1982 dro jeg til DDR som NKPs gjest for å ta et kurs på en SED-høyskole i Magdeburg. Hvis ikke Overvåkningspolitiet i Norge hadde fått med seg dette var det som tjenesteforsømmelse å regne! (Men en venn som også var der - og på Leninskolen i Moskva til og med - hadde ikke dette i mappa si.)
