Burde Høyre publisert Finnes-saken før?

Det har vært spekulert i om Høyre trenerte publiseringen av omfanget at Sindre Finnes' aksjehandler til etter valget. Fra venstresiden har dette vært hevdet med høy intensitet de siste dagene. (Foto Tuva Åserud, NTB, ved Skjold skole i mitt nabolag.)

Jeg vet ikke om dette er tilfelle. Det blir trolig klart snart. Men jeg vet dette:

1. "Alle," og særlig Arbeiderpartiet som har slitt med tilliten til regjering og det sentrale apparatet, har vært tydelig på at valget var et lokalvalg der kandidater og programmer for fylker og kommuner burde stå i sentrum. Da virker det hyklersk å insistere på at noe som angikk Høyre i regjering i en periode som sluttet for to år siden måtte ut før lokalvalget i år. 

2. I ukene før et valg er politiske partier valgkampmaskiner. All energi og oppmerksomhet er rettet mot valget, og alt som kan utsettes til etter valget blir utsatt til etter valget. Jeg går ut fra at dette også har skjedd i denne saken. 

Det er lett å forstå at venstresiden gjerne ville sett en avsporing av valgkampen helt sånn på tampen. Bort fra lokale saker og kandidater, og over på Sindre og Erna og den mest pinlige/skadelige saken for Høyre på svært lenge. Men ville det styrket lokaldemokratiet og valgets legitimitet? Det er jeg ikke så sikker på. 

At saken kommer opp nå, etter lokalvalget og i sin rette kontekst, tror jeg er til gunst for hele det politiske systemet. 

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

40-års jubileum (Politikk og personlighet - XVII)

Hva er det som skjer med meg?

Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)

Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.

Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.

Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?

Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.

Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.

Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.

Valgkampens siste dag

I morgen blir det avgjort, og i dag fikk ikke en gang turfolket på Smøråsen her i Bergen gå i fred.

Godt valg!

Livet på stand

Det er interessant å stå på stand i valgkampen. Faktisk! Man treffer mange slags folk, og flere typer enn de man omgås til daglig. Det gjelder nok uansett hvem du er og hvilket parti du står for.

Når du står der representerer du et parti, og mye av effekten med å stå på stand er å vises i bybildet. Det er ikke så mange som lar seg overbevise der og da. Derfor er det mange kommentarer, syn og utbrudd jeg ikke svarer på - eller der jeg ikke svarer det jeg mener. Her følger et lite utvalg:

Jeg stemmer ikke - det har jeg sluttet med for leeeeenge siden.
Jeg sier: "håper du ombestemmer deg".

Det jeg gjerne ville sagt: "Folk verden over kjemper med livet som innsats for å få retten til å bestemme over styret av eget land, og så tar du så lett på det? Her i landet er det lenge siden den ble allmenn, men stemmeretten er noe som er en rettighet og som i mange land er en plikt. Skulle ønske du kunne få oppleve å bo i et diktatur, så slapp du i alle fall å tenke på å stemme. Men kanskje du ikke er skarp nok til å sette deg inn i hva partiene mener?"

Politikerne - nei, de lover og lyver.
Jeg sier: "De gjør sitt beste, det kan jeg love deg".

Det jeg gjerne ville sagt: "Så still selv, da! Og vis hvordan det skal gjøres." 

Eller litt mer utførlig: "Vi har et politisk system der ingen partier får rent flertall, så du kan være helt sikker på at ingen får den politikken de har stemt for. Det er ikke å lyge, men det er synd at politikken skal utformes etter valget er holdt, og ikke før. Det er en konsekvens av det politiske systemet i landet vårt. Elsk det eller sørg for at det blir forandret!"

Eg er ikkje enig med nåkken parti, eg, så eg holder meg heme.
Jeg sier: "Prøv å finne de du er minst uenige med."

Det jeg gjerne ville sagt: "Demokrati forutsetter at også borgerne gjør en viss innsats, og setter seg inn i saker og synspunkt. Men jeg skjønner at det er mer enn du kan tenkes å gjøre av innsats. Kanskje du skulle prøve diktatur en stund du også? Vet du forresten hva de gamle grekerne kallte slike som deg? Idiotes."

Men de som kommer med slike tilbakemeldinger, og det er ikke få, er aldri interessert i å høre hva andre (dvs. oss som står på stand) har å si. De fleste som snakker med oss er interesserte, hyggelige, og særlig ungdommene er svært velinformerte. MEN: man får også stemmen fra folkedypet - om enn mye mindre nå enn før. Min teori er at mange krakilske typer tømmer seg i kommentarfeltet i avisene.

Valgkampen

Alle vil skjønne at dette innlegget bare er en unnskyldning for å legge ut et bilde der mitt blide åsyn dukker opp i nærheten av Erna Solberg - en visuell bror til name-dropping. (Bildet er fra Lagunen lørdag 31. august, og vi i bildet driver valgkamp for Ernas lokalforening, Fana Høyre.)

Jeg kan i alle fall stolt hevde at jeg beholdt troen da meningsmålingene sa 11% for Høyre, og da "alle" ville kaste Erna som leder. Da som nå mente jeg hun var av rette slag, og det vil forhåpentligvis flere oppleve de neste fire årene - og gjerne lengre.

I valgkampen har jeg også opplevd noe som ga meg dyp tilfredsstillelse: jeg har vært på dørene til personer som er Jehovas Vitner! O salige fryd: endelig å kunne gjøre gjengjeld. Men det skal de ha: de var hyggelige og imøtekommende. Men de stemmer ikke ved valg. Det er større saker på gang, så slikt bryr de seg ikke med. Men stelle i hagen, det har de visst tid til.