Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)
Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.
Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.
Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?
Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.
Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.
Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar