Stråmann, stråmann syndebukken min

En stråmann er en oppkonstruert motstander i en debatt. Stråmannen, i dette tilfelle Jan Tore Sanner, blir tillagt oppfatninger han (eller hun) ikke har, og så argumenterer man mot disse. Og vinner - for stråmannen har aldri gode argumenter. 

Det er Fremskrittspartiet - nylig unnsluppet fra regjering og krav til saklighet (for noen av dem, i det minste) - som nå rykker ut og beskylder finansminister Jan Tore Sanner for å "skylde på pensjonistene" for at det blir et kraftig redusert handlingsrom for fremtidige statsbudsjetter. De blir hengt ut som syndebukker, heter det i siste avsnitt fra de tidligere regjeringsmedlemmene. 

Innlegget fra Sanner i Dagens Næringsliv er egentlig gammelt nytt. Eldrebølgen har vært en kurve på alle framskrivinger i flere tiår allerede, og alle har visst om den. Det vil bli færre til å betale for flere pensjonister. Alders-søylen blir topptung. Gode nyheter for alle eldre som lever mye lengre enn før, men dårlig nytt for de som skal få statsbudsjettet til å gå opp. 

Innlegget fra Jensen og Listhaug er ellers saklig og begrunnet. Man setter kostnader for innvandring opp mot kostnader for en aldrende befolkning. Men det er usaklig og feilaktig å hevde at Sanner skylder på noen, og bruker dem som syndebukker. Det er stråmannsargumentasjon. 

At man påpeker en utfordring, er ikke å legge skyld på noen eller henge noen ut. Denne misforståelsen, eller idiotien for å si det rett ut, er av gammelt og godt kjent merke. Særlig i tilfellet eldrebølgen. Også for ni år siden følte noen pensjonister seg uthengt siden de var blitt pensjonister. "Ordet 'eldrebølgja' er nedlatande" hevdet Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane. Det må være et tegn på at pensjonistene har for lite å gjøre når de bruker tid på å la seg fornærme av en demografisk metafor. 

I mitt blogginnlegg fra januar 2011 mente jeg at dette måtte være toppen på hårsårhet og offermentalitet. Det er tydeligvis denne hårsårheten FrP nå vil utnytte.

God help us!

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt. 

Verdiposørene

Det har tatt meg litt tid å finne ut hvorfor jeg misliker KrF så sterkt - eller rettere sagt: finne det presise begrepet. Overskriften her viser at jeg endelig har kommet til målet. De er verdiposører, og artikkelen til Kjetil Solvik-Olsen i VG hjalp meg på vegen dit. Han er mild i sin kritikk siden han vel fortsatt håper på at KrF skal lande på borgerlig side i den kampen som nå pågår i menigheten, men på utsiden av det hele kan jeg henge bjølla på katten. 

Det er partier jeg er mye mer uenige med rent politisk, så min aversjon mot KrF har andre kilder enn den konkrete politikken - selv om jeg har lite til overs for regionreformen de fikk tusket til seg med regjeringen, eller lærernormen for den del. 

KrF og Hareide går lengre enn de fleste når de påberoper seg "verdier" og impliserer at de andre enten ikke har dem, eller at verdiene deres er råtne. Med få unntak på ytterfløyene ønsker vel alle norske politikere at samfunnet skal bli bedre, varmere, mer inkluderende og så videre. Det å direkte eller indirekte hevde noe annet er selvforherligende og et usselt debattriks som ikke bare KrF med Hareide i spissen bruker, men for meg virker det som det gjennomsyrer partiets retorikk på en grunnleggende måte. 

Å påstå at andre partier har annenrangs verdier er å nedverdige de som støtter dem, og å forherlige seg selv og egne tilhengere. 

Ingen tillit

At Erna Solberg i dag sier at hun "selvfølgelig" har tillit til Sylvi Listhaug er helt opplagt. "Tillit" i parlamentarisk språkbruk er noe annet enn i den daglige omgangen med ordet. Siden Listhaug fremdeles er statsråd har Solberg tillit til henne i parlamentarisk betydning av ordet. Derfor bruken av "selvfølgelig". (Bildet: regjeringen.no)

Men i dagligdags språkbruk kan ikke Erna ha mye tillit igjen til noen som i selveste stortingssalen brøt den avtalen hun hadde kommet fram til med Statsministeren om hva hun skulle si. Selv hadde jeg blitt rav hakkende forbannet over noen som laget så mye trøbbel, og som ikke holdt ord. Selv om Erna opptrer som sitt vanlige rolige jeg i offentligheten, tipper jeg hun er minst like forbannet som jeg. 

I løpet av helgen må enten Listhaug selv eller Erna ta initiativ til at de ikke lenger skal sitte ved samme bord i regjering. Det er og forblir den eneste løsningen som kan gi denne regjeringen noe som kan minne om arbeidsro de neste årene. 

Metoo-sakene og partiene

Dette året har #Metoo feid inn som en bølge i så godt som alle norske partier på en eller annen måte. Før jul, og over nyttårshelgen, var det Arbeiderpartiet som kokte i sitt eget fett med Giskesaken. Nå har de fått selskap med flere partier, kanskje særlig regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige. 

Jeg tror det er to hovedgrunner til dette. 

For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti. 

For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre. 

Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller. 

Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!

Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne. 

(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)

Hverdagen

Jeg er selvsagt meget fornøyd med å få Venstre med i regjeringen. Det blir en regjering mer balansert i min retning. Men gleden er ikke uten en viss frykt eller melankoli. (Bildet: Hoyre.no)

Selv om regjeringsplattformen er god og gjennomforhandlet, så gjør ikke det livet til en regjering med to motpoler særlig mye mer behagelig. 

På klima (om enn stadig mindre), men særlig på innvandring og integrering, er Venstre og FrP motpoler. Dette er også områder som betyr mye for disse partiene, og det er ikke spørmsål av typen der man kan finne en middelvei. Det er prinsipper som står på spill.

Og før du spør: en regjering må være enig om alt hver dag gjennom hele valgperioden. Når Arbeiderpartiet får reist seg og børstet av seg støvet fra Giskesaken blir det viktig å mobilisere mot en felles fiende: regjeringen. 

Opposisjonspartiene og størstedelen av norske media vil jakte på det minste tegn til splid, og det skal godt gjøres å ikke finne tegn til dette. Fylkesledere i alle tre partiene vil snart stå på enhver politisk journalists ringeliste.

OK. Jeg er god til å ta sorgene på forskudd - det er da man får mest glede av dem. 

Men sann mine ord!

Hvor går verden?

Spørsmålet i tittelen er det umulig å svare på. Det er også bra at det ikke er mulig å forutsi fremtiden siden de fleste av oss vil henge oss opp i alt som vil gå galt. 

Det er selvsagt innsettelsen av Trump som påskynder trangen til å vite hvordan dette kan gå, for en ustabil narsissist i Det Ovale Kontor er ikke noen ønskesituasjon for verden.

Men min påstand her er at både Trump og andre populistiske nasjonalister vil være et mellomspill. En naturlig pendelbevegelse i en verden som ubønnhørlig går mot globalisering og overnasjonalitet. Forutsetningen for at nasjonalister og nostalgikere skal vinne og ta over, er at den teknologiske utviklingen går i revers. 

En forutsetning for den verden vi nå lever i er spesialisering og spredning av teknologi og best practice. Det er ikke handelsavtalene som har ført til rust i det amerikanske rustbeltet, men mangelen på kompetanse. Hvis vi hadde fortsatt å lage biler og kjøleskap på samme arbeidsintensive og lite rasjonelle måten som man gjorde det i USA på 70-tallet, så hadde industristatene i Midtvesten stått seg bra. Men så hadde den generelle levestandarden også vært like lav, og et par milliarder mennesker flere på jorden hadde fortsatt levd på eksistensminimum. 

Globaliseringen er det ikke lett å snu. Informasjonsutveksling og nysgjerrighet har åpenbart sine negative sider, men de henger sammen og de utgjør også sammen den viktigste drivkraften i globaliseringen.

Nasjonalistene, populistene og nostalgikerne måtte kunne forventes å få vind i seilene etter den lange framgangsbølgen for internasjonalisme og globalisering. Egentlig er det rart at det ikke skjedde før. De vinner land etter land nå, men de vil skuffe sine velgere og stange hodet i veggen. Teknologiutviklingen er mot dem, og verdens største utfordringer - med klimaproblemer, migrasjon og terror i spissen - fordrer overnasjonale løsninger og forpliktelser.

Her hjemme vil nok nasjonalistene og nostalgikerne i Senterpartiet og FrP gjøre et godt valg i år, men med forbehold om store og irreversible hendelser som krig og annen elendighet, så tror jeg likevel at liberalitet, overnasjonalitet og rasjonelle overveielser vil vinne fram både ute og hjemme. 

Etter en pause på fire til ti år. 

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.

Budsjettet

Det skrives og menes mye om regjeringens forslag til statsbudsjett om dagen. Ikke minst har partiene Venstre og KrF ment mye og til dels krasst om forslaget. Likevel tror vel de fleste at de fire partiene som definerer seg til høyre for midtstreken blir enige en gang før jul.

KrF og Venstre har oppfattet budsjettforslaget som en provokasjon, og kommentatorer har hengt seg på. Det er vel liten tvil om at begge disse partiene får noen seire på veien til enighet, og så blir det jul.

Men budsjettet har fremfor alt gjort noe tydelig for disse to partiene som ingen kommentatorer jeg så langt har fått med seg: det koster, og skal koste, å ikke være med i regjering. Det koster innflytelse. De to partiene har valgt å stå utenfor regjeringen selv om de ble invitert med på forhandlinger. Da står man selvsagt friere, og kan både markere sine egne standpunkter OG få avgjørende innflytelse på utfallet.

Men dette har en pris. Prisen er at man ikke kan legge premissene for budsjettet. Det blir tungt og vanskelig å forandre på alt man vil ha forandret selv om noen symboltunge seire kan innkasseres. Makten sliter ut de som ikke har den, og statsbudsjettet gjør dette svært tydelig. Det er ikke provokasjoner som kommer fra regjeringen, som opposisjonen og kommentatorene har ment, men dens politikk.

For min del håper jeg at de to partiene innser dette, og signaliserer vilje til å bli med i regjeringen. Men det sitter nok langt inne.

Taxfree

Av alle irrasjonelle ordninger i Norge er åpenbart taxfreeordningen den mest populære. Derfor blir det heller ikke slutt på idiotien, men heller en justering der de røykfrie kan drikke mer taxfree alkohol. Dette forslaget kom fra FrP heller enn Høyre, men er uansett foreslått av regjeringen og vedtatt av Stortinget.

Jeg var sikker på at jeg hadde skrevet om denne ordningen før her på bloggen, men jeg klarer i så fall ikke å finne innlegget. I går skrev Tom Staavi i VG om ordningen, og jeg her hjertens enig i det han har å si. Ordningen fører til at folk hamstrer og handler mer enn de har behov for, det fører til mer drikking og røyking, det fører til at flykabinene fylles med brennbar væske, og det fører til at folk reiser og dermed forurenser mer. For å nevne noe.

Ikke bare er det en ordning som finansierer flyplasser og fergerederier, men det er samtidig et luftehull i vår tilknappede, måteholdene og strenge nordlige protestantisme. Vi holder dommedag over oss selv sånn til daglig, men har derfor også et visst behov for å lette på trykket. Et friminutt rett og slett. Bortsett fra KrF og MDG vil ethvert parti som foreslår å fjerne ordningen - selv med generell avgiftslettelse som kompensasjon - miste stemmer, mandater og makt.

Vi klarer ikke å drikke opp det vi handler på vinkvoten. Ikke at vi reiser så mye heller. Og jeg har fremdeles brennevin igjen fra flyturene hjem fra den tiden jeg bodde i England (for snart et kvart århundre siden). Men ikke alle har vårt måtehold.

Tar du taxfree'en fra gjennomsnittsnordmannen tar du livslykken i samme slengen. Derfor må vi leve med idiotien.

Kommunismen i landbruket

Det er bare rett og rimelig at gamle sitat innhenter deg når du blir utnevnt til statsråd, og når sitatet gjelder ditt ansvarsområde er det noe nær obligatorisk. Det oppdaget Sylvi Listhaug denne uka, og innlegget på E24 fra 2010 kom til heder og verdighet igjen. Dessverre vrei hun seg unna på en lite tillitvekkende måte - særlig tatt i betraktning at hun har hatt en jobb i First House som burde gjøre henne i stand til å håndtere dette på en bedre måte.

Det viktigste hun skulle gjort var å bekrefte innholdet i artikkelen hun skrev, men kanskje innrømme at dette med kommunisme var litt i overkant. Men bare litt. Markedsmekanismene settes ikke bare ut av drift, de settes på hodet, og overfor matproduserende land som vil eksportere til oss oppfører Norge seg på en måte som ville ført oss rett inn i armoden om de skulle behandlet norsk eksport på samme måten.

Reguleringene i landbruket er et kapittel for seg selv - eller rettere sagt en hel bok. På 80-tallet ble det sagt at landbruksbyråkratiet og alle regler og forordninger var det bare Vårherre og Per Harald Grue som hadde oversikt over - men at Vårherre i det siste hadde måttet gi opp. Grue ble pensjonist i 2009, så det betyr vel at tiden er inne for en radikal forenkling av regelverket.

Min holdning er at staten bør betale bøndene for å holde kulturlandskapet i hevd - og bare det. Etter en overgangsperiode burde importen slippes fri. Da ville tendensen til overmekanisering bli borte, matvarene ville bli billigere, og byråkratiet bygges kraftig ned. Dessverre er det ikke denne veien regjeringen ser for seg - der er det større enheter som er løsningen. Resultatet kan fort bli et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og mindre jordvern.

"Min" regjering

Jeg føler meg nesten forpliktet til å skrive om regjeringen Solberg som tiltrådte i dag. En grunn til det er at jeg har skrevet lite fordelaktig om FrP her på bloggen, en annen er at den valgkampen jeg drev har oppnådd ønsket resultat. (Foto: VG)

Hva kan en enslig blogger komme med som ikke det samlede norske kommentariatet allerede har utgydt? La meg ta dette med FrP først: jeg mener FrP har forandret seg betydelig. Det har skjedd gradvis, men retningen har vært helt klar siden Carl I. Hagen gikk fra borde. (Et alternativt perspektiv er at det er jeg som har forandret meg, og at jeg bare dytter endringen over på FrP - men jeg tror ikke det.)

Mitt personlige forhold til regjeringen kan oppsummeres kort. Monica Mæland og Erna selv kjenner jeg fra mine mange år i Bergen Høyre, og statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet kjenner jeg fra han var student og tok Hovedfag i filosofi hos oss her i Bergen, og vi hatt kontakt dann og vann selv om han flyttet til Oslo.

Fra Høyre har jeg, ut over de som alle nevner spesielt (som Erna og Børge B.) særlig tro på Torbjørn Røe Isaksen! Han skal det bli riktig interessant å følge. Han baserer seg på kunnskap også i sitt politiske virke, og kan framføre resonnement ganske fritt for floskler. Ikke dårlig bare det - og han

I FrP har mange av grunnene til at jeg har endret syn på partiet kommet i regjering. Det gjelder Anders Anundsen som er en godt over gjennomsnittet begavet politiker og som dertil har vist integritet. Ketil Solvik-Olsen har flere fått med seg, men det er ikke så mange som vet at Robert Eriksson fra mitt hjemfylke er en solid politiker.

Uansett: vi kjenner ikke fremtiden, og det å sitte i regjering er en hard jobb. Det er rett og slett ingen som i dag har noen kjennskap til hvordan dette vil gå. En ting er statsrådenes egenskaper og den politiske konstellasjonen, det viktigste er allikevel noe annet. Enten Harold Macmillan sa det eller ei, det viktigste blir som alltid i historien: "events, my dear boy, events".

Handlingsregelen

Det er vel få som leser denne overskriften og tenker "Yessss - endelig mer stoff om dette spennende emnet," men det er få om noen som fenomen burde engasjere konservative og andre som er opptatt av den fremtiden de neppe blir del av selv så sterkt. (Illustrasjonen: fra Polyteknisk forenings møte i 2010.)

Jeg er konservativ, og også fiskal konservativ. Det vil si forsiktig. Det motsatte av ødeland. Jeg leste derfor IMFs rapport om Norges økonomi med stor interesse. Det burde flere gjøre - kanskje særlig de som nå skal forhandle regjeringsplatform.

"Long run fiscal challenges" heter et interessant kapittel som vel støtter det jeg skrev for halvannet år siden om å operasjonalisere handlingsregelen på ny. Handlingsregelen er å kun bruke utbyttet fra Statens Pensjonsfond utland, og ikke å røre kapitalen. Utbyttet ble definert til 4% - men har i fondets levetid kun vært 3,2%. Det er ikke stor forskjell i ett år, men over tid betyr det at fondet vil forsvinne.

Videre er en betydelig del av fondet investert i obligasjonsmarkedet der kupongene (avtalt avkastning) er så lave at de nærmer seg null. Også IMF hevder at det eneste trygge er å omdefinere operasjonaliseringen av handlingsregelen til 3%, eller i verste fall 3,5%. Akkurat som Sentralbanksjefen gjorde - men han ble øyeblikkelig "skutt ned" av Stoltenberg og co.

Det er viktig å ha klart for seg forskjellen på to begreper: selve handlingsregelen (the fiscal rule) som sier at man bare skal bruke realavkastningen av fondet i et normalår. Og operasjonaliseringen av handlingsregelen som for tiden er 4%.

Man rører ikke handlingsregelen ved å redusere operasjonaliseringen av den til 3% - tvert om tar man inn over seg hva som har vært langstig avkastning i de lengstlevende fond man kjenner til (se IMFs rapport).

Snart skal man forhandle om regjeringsplatform på borgerlig side. Det jeg skriver her er dårlig nytt for de som skal bli enige med FrP. Men før jeg gir meg: de har et poeng.

Skal man fravike normene i handlingsregelen må man sikre investeringer i noe som vil kaste mer av seg enn internasjonale aksje- og obligasjonsmarkeder. Infrastruktur peker seg ut, som jeg viste i et innlegg for to år siden. Men problemer og utfordringer står i kø - men i forhold til de fleste andre land i verden er det en fornem nød vi har her oppe i steinrøysa.

Formuesskatten

Formuesskatten, som jeg har skrevet om flere ganger på bloggen, kommer vi til å få høre mer om før valget er over, men det synes som om flere har interesse av å kjøre på slagord heller enn analyse. Det er lettest, og de færreste har ork til å sette seg inn i sakene. (Faksimile: Donald.no)

I helga var det en sak i VG der det ble hevdet at Høyre ville gå bort fra sitt løfte om ikke å fjerne formuesskatten hvis det førte til at noen rike endte opp med nullskatt. Det var selvsagt feil, men færre la vel merke til oppklaringen enn den feilinformerte saken. Et annet forhold ved en fjerning av formuesskatten er at det vil være sjelden at noen går fri av skatt, og at det vil være midlertidig, og at de fleste som slik "slipper unna" har moderate formuer.

Sitat Sigbjørn Johnsen: "En varig situasjon med null skattepliktig inntekt er trolig sjelden for formuende personer." Mao - fjerning av formueskatten vil ikke gjøre en masse rikfolk til nullskatteytere, slik AP/SV later som. Folk blir nullskatteytere fordi de har TAPT penger i året som gikk, eller at de bruker et «skattehull» som Stoltenberg selv har innført."

Sitat Sigbjørn Johnsen: "At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere. Skattytere kan også ha lav eller ingen skattepliktig inntekt enkelte år som følge av at inntekter, herunder utbytter og spesielt gevinster, er ujevnt fordelt over tid eller fordi de har store fradrag for tidligere års underskudd i næring."

"At noen få skattytere med stor formue betaler svært lav eller ingen skatt utenom formuesskatt i enkelte år, kan for eksempel skyldes at de finansierer konsum med utbytte innenfor skjermingsfradraget eller inntekter som er tatt ut og beskattet tidligere."

Kilden her er Finansdepartementet, se særlig svar på spørsmål b og C.

Men uansett har altså Erna og Høyre bekreftet at det ikke blir aktuelt å fjerne formuesskatten helt dersom det fører til at noen rike ikke vil betale skatt i det hele tatt.

Uansett: dette er en sak som blir håndtert noe underlig av mitt parti. Straks den kommer på banen er det bedriftene som blir dratt fram, men det er ingen bedrifter som går til valgurnene 9. september. For oss som skal stemme er formuesskatten en straff for ikke å ha brukt opp pengene. De fleste land har fjernet den forlengst, men her hos oss har den blitt en symbolsak.