Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige.
Jeg tror det er to hovedgrunner til dette.
For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti.
For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre.
Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller.
Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!
Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne.
(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar