Metoo-sakene og partiene

Dette året har #Metoo feid inn som en bølge i så godt som alle norske partier på en eller annen måte. Før jul, og over nyttårshelgen, var det Arbeiderpartiet som kokte i sitt eget fett med Giskesaken. Nå har de fått selskap med flere partier, kanskje særlig regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige. 

Jeg tror det er to hovedgrunner til dette. 

For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti. 

For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre. 

Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller. 

Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!

Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne. 

(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)

Giskesaken 2

Så har det da endelig skjedd det alle - eller i alle fall jeg - så allerede før jul. 23. desember skrev jeg:

Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. 

Det som har skjedd i de to ukene siden jeg skrev dette er en lidelseshistorie for Arbeiderpartiet og de fleste involverte. Sakene har blitt flere, og fløyene har fløyet i strupen på hverandre. Gamle sår har blitt som nye, og nye har kommet til. 

Som jeg også skrev for to uker siden burde jeg jo som høyremann være glad for det som har skjedd, men det er et meget kortsiktig perspektiv. Landet trenger en effektiv opposisjon, og selv om Støre har ledet Arbeiderpartiet inn på feil spor på så mange vis, er partiet fortsatt langt å foretrekke framfor SV og Senterpartiet. 

Nå håper jeg partiet har fått seg en vekker, og at nye krefter kan komme opp til partiledelsen og stake ut en konstruktiv opposisjonspolitikk. 

Giskesaken

Det er underlig så dårlig dømmekraften fungerer når den trengs som mest. Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. Giske er sykemeldt, og derfor sikkert ute av stand til å tenke en rasjonell og selvstendig tanke (?). (Bildet. Wikimedia Commons)

Støre, derimot, burde fortsatt ha tankens kraft. Det han har gjort er å kalle inn til nye møter på nyåret. Antakelig har han ikke mot til å be Giske trekke seg, og vil ha støtte fra et bredest mulig flertall. Det er ikke mye til lederskap, og vi kan være glade for at han ikke er statsminister når han ikke en gang våger å lede sitt eget parti når det stormer.

For det er opplagt at Giske må trekke seg. Når den andre nestlederen skriver at varslene hun har blitt gjort kjent med er "rystende lesning" for henne både som "menneske, nestleder og jurist" er det ille. Alle disse titlene ville i seg selv vært nok for enhver, inklusive noen så intelligent som Støre, til å innse at dette lederteamet ikke kan fungere. I sum er det mer enn nok for enhver oppegående person til å trykke på knappen for katapultsetet og sende Giske ut av ledelsen. Men altså ikke for Støre. Han skal sitte i julen og vente på flere varsler, som Trine Eilertsen i Aftenposten så treffende skriver. 

Alle som har det minste kjennskap til krisehåndtering vet at det viktigste for en leder er å avklare, og for all del unngå saker som begynner å rulle av sin egen tyngde. Der nye oppslag følger på. Det er dråpen som uthuler stenen, som vi vet, og daglige oppslag med dårlige nyheter sliter fort ut både ledere og tillit. Denne saken har potensiale til nettopp det, og derfor er det så oppsiktsvekkende at den håndteres så elendig av folk som ikke mangler noe på IQ-fronten. 

For hver dag som går uten en avklaring svekker også Støre tilliten til seg selv og ledelsen i Arbeiderpartiet. Som høyremann burde jeg kanskje ha gledet meg, men jeg gjør ikke det. Arbeiderpartiet har vært et ansvarlig og moderniserende parti siden slutten av 80-tallet, og de brede kompromissene mellom Høyre og Arbeiderpartiet er en vesentlig bestanddel av det som har gjort Norge til et meget velfungerende samfunn.

Nå er det Senterpartiet som samler med seg arbeiderpartister i distriktet, og SV som hanker inn dem i mer urbane strøk. Det er ikke gode nyheter for Arbeiderpartiet, og heller ikke for Norge. 

Og det skjer på Støres vakt! 

Bevegelser i skattedebatten?

Ingenting stimulerer blodomløpet på høyrefolk så mye som skatt. Skatt er et område der forskjellene på høyre og venstre i politikken er tydelige, og man kan mistenke mange på den andre kanten for også å få en betydelig vaskulær stimulans av slike debatter. Når man hører statsminister Stoltenberg snakke om skattens velsignelser og sivilisatoriske betydning skulle man tro at det som sto mellom Norge i 2011 og Himmelrik på Jord var en økning av skatten til 100% (minus litt til lommepenger).

Nå kan ting tyde på at det er en viss bevegelse i Ap og LO når det gjelder skattesystemet i det minste, og dette er en debatt som høyresiden ikke bør skulke med den begrunnelsen at det er et forsøk på å øke det totale skattetrykket. Det er på tide at vi i Norge klarer å skille system fra nivå når det gjelder skatter og avgifter, og så vet vi fra før at høyre og venstre i politikken ønsker ulike nivå - noe utstpill fra AUF i det siste viser tydelig.

Utspillet fra AUF har et par element jeg liker, og svært mange jeg liker dårlig. La meg for en gangs skyld fokusere på det jeg liker best: "Null skattefradrag for renter på lån over 3 millioner kroner." Aller helst ville jeg hatt "null skattefradrag for renter" - og det kombinert med enten ingen formueskatt, eller en solid heving av terskelen for hvor denne slår inn. Tiden for å trappe ned rentefradraget er nå, mens rentene enda er lave. Da vil endringen merkes minst. Selvsagt må skattene ned samtidig.

I Norge har gjennomsnittshusholdningen lån på 195% av disponibel inntekt, mens den på slutten av 90-tallet var på ca. 120%. Knapt noe annet land i verden er i nærheten av å ha husholdninger som er så til de grader høyt belånt. USA, som jo har vært et skrekkeksempel på lånefinansiert forbruk og påfølgende kollaps, har 118% belåning av disponibel inntekt. (Kilde: Norges Bank). Grunnen er delvis gode tider og trygge forhold, men også det faktum at staten betaler 28% av renteregninga di. Uansett hva du bruker pengene på!.

Inntil finanskrisen kom gikk banker og andre pengeforvaltere ut og tilbød såkallte "strukturerte produkter", samtidig som de tilbød lånefinansiering av 100% av beløpet. Ett av salgsargumentene var at "du får jo fradrag for rentene på skatten". Dette er en stimulans for å bruke penger man ikke har, så belåning på i gjennomsnitt 195% av disponibel inntekt er ikke noe mysterium.

Når dette er kombinert med formueskatt har vi en giftig blanding. Formueskatt er beslagleggelse av privat eiendom som ikke er knyttet til en kontantstrøm. Det er en relativt mild form for beslagleggelse siden satsen er relativt lav, men prinsippet er: "har du ikke brukt opp pengene dine? Da må vi ta litt av dem." Dette gjentar seg hvert år. Incentivet er derfor å bruke opp pengene, eller å "gjemme dem" unna på ulike vis.

Eiendom har vært en gunstig form for gjemsel. Verdsettelsen av eiendom har vært lav i Norge, men er økende. Formueskatt sammen med lav verdsetting av eiendom, og statlig sponsing av renteutgifter, har gitt verdensrekord i belåning. Når det nå synes å være tegn til nytenkning om skattesystemet må disse tre tingene ses i sammenheng:

1. Rentefradraget (premie for å bruke penger man ikke har).
2. Formueskatten (beslagleggelse av eiendom, og straff for ikke å bruke opp alle pengene).
3. Verdsetting av eiendom (stimulans til å bruke penger på eiendom heller enn noe annet).

Det er flere aktverdige grunner for rentefradraget. Før 1992 kunne man trekke fra alle renter på skatten, og 28% var en betydelig begrensning. Dertil kommer det at i et livsløpsperspektiv er det etableringsfasen som en den finansielt hardeste: studielån, boliglån og små barn slår inn for fullt omtrent samtidig.

Men det må kunne være måter å lette byrden i etableringsfasen uten å sponse absolutt alle lån! Når middelaldrende begynner å ha betalt ned lånene blir de fristet av skattesystemet til å 1. ta opp lån for å få rentefradrag, 2. komme seg unna det å få beslaglagt sin eiendom gjennom å 3. kjøpe eiendom som hytter, bolig i utlandet eller leiligheter til utleie.

Rentefradraget er derfor ikke særlig treffsikkert lenger siden sparing har gått helt av moten i nesten alle aldersgrupper. Det er de som har opplevd 30-tallet og den umiddelbare etterkrigstiden som fremdeles sparer i banken og slikt. Incentivene har virket - og det slik at Norge nå har verdensrekord i belåning.

På tide å snu!

PS: Statistisk sentralbyrå melder at veksten i husholdningenes bruttogjeld har en kraftig økning. Tolvmånedersveksten er på 6,4% - mye mer enn inflasjon og reallønnsoppgang. Høye boligpriser og mye gjeld er en utfordring for finansiell stabilitet.