Giskesaken

Det er underlig så dårlig dømmekraften fungerer når den trengs som mest. Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. Giske er sykemeldt, og derfor sikkert ute av stand til å tenke en rasjonell og selvstendig tanke (?). (Bildet. Wikimedia Commons)

Støre, derimot, burde fortsatt ha tankens kraft. Det han har gjort er å kalle inn til nye møter på nyåret. Antakelig har han ikke mot til å be Giske trekke seg, og vil ha støtte fra et bredest mulig flertall. Det er ikke mye til lederskap, og vi kan være glade for at han ikke er statsminister når han ikke en gang våger å lede sitt eget parti når det stormer.

For det er opplagt at Giske må trekke seg. Når den andre nestlederen skriver at varslene hun har blitt gjort kjent med er "rystende lesning" for henne både som "menneske, nestleder og jurist" er det ille. Alle disse titlene ville i seg selv vært nok for enhver, inklusive noen så intelligent som Støre, til å innse at dette lederteamet ikke kan fungere. I sum er det mer enn nok for enhver oppegående person til å trykke på knappen for katapultsetet og sende Giske ut av ledelsen. Men altså ikke for Støre. Han skal sitte i julen og vente på flere varsler, som Trine Eilertsen i Aftenposten så treffende skriver. 

Alle som har det minste kjennskap til krisehåndtering vet at det viktigste for en leder er å avklare, og for all del unngå saker som begynner å rulle av sin egen tyngde. Der nye oppslag følger på. Det er dråpen som uthuler stenen, som vi vet, og daglige oppslag med dårlige nyheter sliter fort ut både ledere og tillit. Denne saken har potensiale til nettopp det, og derfor er det så oppsiktsvekkende at den håndteres så elendig av folk som ikke mangler noe på IQ-fronten. 

For hver dag som går uten en avklaring svekker også Støre tilliten til seg selv og ledelsen i Arbeiderpartiet. Som høyremann burde jeg kanskje ha gledet meg, men jeg gjør ikke det. Arbeiderpartiet har vært et ansvarlig og moderniserende parti siden slutten av 80-tallet, og de brede kompromissene mellom Høyre og Arbeiderpartiet er en vesentlig bestanddel av det som har gjort Norge til et meget velfungerende samfunn.

Nå er det Senterpartiet som samler med seg arbeiderpartister i distriktet, og SV som hanker inn dem i mer urbane strøk. Det er ikke gode nyheter for Arbeiderpartiet, og heller ikke for Norge. 

Og det skjer på Støres vakt!