Aksjer og habilitet

Det bare ruller og går med habilitetssaker, nå sist med Utenriksministerens ektemann som har handlet aksjer villig vekk samtidig som han må kunne forventes å ha hatt en type innsideinformasjon. (Foto: Annika Byrde, NTB)

Etter det jeg forstår er det ikke mistanke om at han har beriket seg på bakgrunn av slik informasjon, men svikten ligger i at Utenriksminister Huitfeldt ikke har oppgitt disse forholdene. Ulikt tidligere statsminister Solbergs ektemann som var i en lignende situasjon. Manglende informasjon gir sterkere mistanke, og undergraver tilliten til det politiske system. 

Det er helt opplagt at dagens regler for habilitet og handel med verdipapirer for regjering og storting ikke er gode nok. Jeg har et forslag til løsning.

Før man går inn i roller der man har tilgang til børssensitiv informasjon og beslutninger, som når man er i regjering og kanskje også mange komitéer på Stortinget, må man overlate forvaltningen av aksjer og verdipapirer til profesjonelle. Slik som Nikolai Tangen i Statens pensjonsfond utland har måttet gjøre. 

Fordelen er at ingen kan mistenke deg for å utnytte politisk kunnskap til egen vinning, og alle smutthull i alskens registreringsordninger blir tettet. Tilliten til det politiske system blir styrket. 

Ulempene er at det kan bidra til enda dårligere rekruttering fra næringslivet og til politikken. Det må også diskuteres hvor mange roller som skal omfattes av et slikt reglement, og om også ektefeller, samboere og om evt. barn eller foreldre til politikerne også skal omfattes. Det kan fort bli avskrekkende dersom denne listen gjøres for lang. Hva om familiebedriften står overfor en stor strategisk beslutning mens du sitter i Regjeringen eller i Finanskomitéen? Skal en eller annen dress på Aker Brygge ta den avgjørelsen for deg? 

Likevel, forslagets styrke ligger i at systemet er enkelt, lettfattelig, og utprøvd. 

Handlingsregelen

Det er vel få som leser denne overskriften og tenker "Yessss - endelig mer stoff om dette spennende emnet," men det er få om noen som fenomen burde engasjere konservative og andre som er opptatt av den fremtiden de neppe blir del av selv så sterkt. (Illustrasjonen: fra Polyteknisk forenings møte i 2010.)

Jeg er konservativ, og også fiskal konservativ. Det vil si forsiktig. Det motsatte av ødeland. Jeg leste derfor IMFs rapport om Norges økonomi med stor interesse. Det burde flere gjøre - kanskje særlig de som nå skal forhandle regjeringsplatform.

"Long run fiscal challenges" heter et interessant kapittel som vel støtter det jeg skrev for halvannet år siden om å operasjonalisere handlingsregelen på ny. Handlingsregelen er å kun bruke utbyttet fra Statens Pensjonsfond utland, og ikke å røre kapitalen. Utbyttet ble definert til 4% - men har i fondets levetid kun vært 3,2%. Det er ikke stor forskjell i ett år, men over tid betyr det at fondet vil forsvinne.

Videre er en betydelig del av fondet investert i obligasjonsmarkedet der kupongene (avtalt avkastning) er så lave at de nærmer seg null. Også IMF hevder at det eneste trygge er å omdefinere operasjonaliseringen av handlingsregelen til 3%, eller i verste fall 3,5%. Akkurat som Sentralbanksjefen gjorde - men han ble øyeblikkelig "skutt ned" av Stoltenberg og co.

Det er viktig å ha klart for seg forskjellen på to begreper: selve handlingsregelen (the fiscal rule) som sier at man bare skal bruke realavkastningen av fondet i et normalår. Og operasjonaliseringen av handlingsregelen som for tiden er 4%.

Man rører ikke handlingsregelen ved å redusere operasjonaliseringen av den til 3% - tvert om tar man inn over seg hva som har vært langstig avkastning i de lengstlevende fond man kjenner til (se IMFs rapport).

Snart skal man forhandle om regjeringsplatform på borgerlig side. Det jeg skriver her er dårlig nytt for de som skal bli enige med FrP. Men før jeg gir meg: de har et poeng.

Skal man fravike normene i handlingsregelen må man sikre investeringer i noe som vil kaste mer av seg enn internasjonale aksje- og obligasjonsmarkeder. Infrastruktur peker seg ut, som jeg viste i et innlegg for to år siden. Men problemer og utfordringer står i kø - men i forhold til de fleste andre land i verden er det en fornem nød vi har her oppe i steinrøysa.

Velkommen etter

Nå begynner innflytelsesrike kommentatorer å komme etter, selv om de ikke har levert den opplagte konklusjonen jeg serverte i mitt innlegg fra 7. september: Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) kan ikke levere avkastning som forventet i tiden fremover. Fire prosent årlig realavkastning, som handlingsregelen forutsetter (bildet), er totalt urealistisk i vår forgjeldede verden. En lengre periode med balansering vil levere noe nær null avkastning på oljefondet, og da vil det være mer lønnsomt å investere i norsk infrastruktur.

Som jeg sier i mitt innlegg for snart en måned siden: dette sitter langt inne for meg, men jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon. Hvis vi skal ha vare produksjon for eksport i Norge, vil investeringer i vei og jernbane her i landet lønne seg betydelig mer enn investeringer i utenlandske rente- og verdipapirer på mellomlang sikt.

Jeg har selv gitt mange argumenter mot dette før: inflasjonsdrivende, det er andre områder som også vil fremme produktivitet, osv. (det er også pinlig at FrP har fremmet dette før, selv om omstendighetene gjorde det feil da). Jeg tipper det nå kommer en ny runde med diskusjoner rundt "oljefondet", og inntil videre heller jeg mot at en del av de midlene som ellers ville bli investert i verdipapirer ute bør investeres i norsk infrastruktur.

Statens pensjonsfond utland

For tiden tenker jeg kjetterske tanker - ja noe av et grunnleggende oppgjør med de dypeste fundamentene for mitt verdensbilde er i gang. Kort sagt lurer jeg på om mer av oljepengene burde investeres i norsk infrastruktur - veier og jernbane, og dermed mindre i utenlandske verdipapirer.

Handlingsregelen er jeg en stor tilhenger av, eller jeg har i alle fall vært det: bare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland (aka "oljefondet") skal kunne brukes innenlands. Denne er satt til 4% pa. Slik skal vi og alle generasjoner etter oss kunne nyte godt av denne formuen, og vi skal ikke svi den av på kortsiktige gleder. So far so good.

Det som ikke er så good er at realavkastningen på fondet ser ut til å reise sørover. Den utviklede del av verden er på vei inn i en langvarig resesjon på grunn av nødvendig gjeldsnedbygging. Statsobligasjoner er ikke lenger så sikre, og aksjemarkedene i utviklede land vil neppe by på annet enn kortvarige gleder i overskuelig fremtid. Min generasjon, og den før oss, har opplevd kontinuerlig vekst og fremgang. Det gjør det vanskelig å forestille oss langvarig stagnasjon eller nedgang, men et blikk på Japans skjebne siden slutten av 80-tallet kan kanskje hjelpe på. (Øverst: Nikkei 225 siden 1970).

Avkastningsforventningene må nedjusteres betraktelig, og alternativ anvendelse av skatter og avgifter fra petroleumsnæringen må vurderes. Noen har også tatt til orde for å redusere uttaket til 3%, noe jeg har ment har vært fornuftig. Jeg forkaster umiddelbart typiske FrP-forslag om å kaste penger på alle tenkelige problemer man leser om i VG eller ser på TV. Selv om noe er vrangt og vanskelig i samfunnet er det ikke gitt at det vanskelige forsvinner om man kaster penger på det. Mye vil ha mer, og man justerer standarden deretter.

Skal det ha noen hensikt å avvike fra investeringene i SPU må man finne investeringer som vil kaste mer av seg enn de internasjonale obligasjons- og aksjemarkedene de neste 10-20 årene. Det burde ikke være vanskelig dersom Japans skjebne blir hele den vestlige verden til del.

Mine tanker er ikke helt originale, men det nye er at selv jeg som er sado-monetarist av natur vurderer dem. Jeg kan ikke forstå annet enn at utbygging av veier og jernbane, samt bredbånd mv., må ha potensiale til å slå aksjemarkedene de neste to tiårene. En ren utbygging av egen infrastruktur som investering for høyere inntektsvekst rett og slett.

Her må det en pakke til. Noen elementer:

• Dobbeltsporet jernbane i triangelet mellom Porsgrunn, Halden og Lillehammer.
• Ferjefri vei fra Stavanger via Bergen, Førde, Ålesund og til Trondheim.
• Rask skinnegående transport i de tre-fire største byene.
• Fire felt fra Stavanger via Kristiansand til Oslo, og videre derfra til Trondheim.
• Nordnorge må også "få sitt" her, og veier er kanskje det mest naturlige.
• Gul stripe og midtdelere på alle stamveiene, forbikjøringsfelt på Europaveier

Transportkostnadene i Norge er store og utgjør en hemsko for næringslivet. Selv om vei og jernbane ikke er næringsnøytrale investeringer vil de komme alle i landet til gode. Dertil kommer det at vi i dag allerede ligger langt etter våre naboland på vei og jernbane. Uansett hva vi skal leve av etter olje- og gassepoken vil investeringer i infrastruktur være klok anvendelse av midlene.

Man vil legge merke til at jeg ikke har med noen lyntog mellom de store byene. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at disse vil være noen god anvendelse av svært store summer, og har gitt noen grunner for det.

Jeg ser noen grunner til at vi ikke skal gjøre dette også. Kan det ikke sannsynliggjøres at alternativ anvendelse av midlene, også innenlands, vil bedre produktiviteten i større grad?

• Forskningsinnsats kan være en slik, særlig anvendt og produktrelatert forkning og utvikling.
• Hva er det som ikke kan være gode investeringer for næringslivet? Å få syke behandlet fortere, for eksempel, senker trygdeutgifter og hever produktiviteten. Investeringer i sykehus og rehabilitering vil lett presse seg fram.
• Hva er vel viktigere for produktiviteten i fremtiden enn en god utdannelse for barna? Skolesektoren vil lett kunne argumentere for større satsning.

Og så har vi det gående med inflasjonsdrivende investeringer over en lav sko i nær sagt enhver sektor av økonomien. Det er derfor jeg har vært en stor tilhenger av handlingsregelen. Men når avkastningen på SPU synker mot null og kanskje under vil slike tanker som jeg her har presentert, om alternative investeringer i infrastruktur, også melde seg i ansvarlige partier som Arbeiderpartiet og Høyre.