Aksjer og habilitet

Det bare ruller og går med habilitetssaker, nå sist med Utenriksministerens ektemann som har handlet aksjer villig vekk samtidig som han må kunne forventes å ha hatt en type innsideinformasjon. (Foto: Annika Byrde, NTB)

Etter det jeg forstår er det ikke mistanke om at han har beriket seg på bakgrunn av slik informasjon, men svikten ligger i at Utenriksminister Huitfeldt ikke har oppgitt disse forholdene. Ulikt tidligere statsminister Solbergs ektemann som var i en lignende situasjon. Manglende informasjon gir sterkere mistanke, og undergraver tilliten til det politiske system. 

Det er helt opplagt at dagens regler for habilitet og handel med verdipapirer for regjering og storting ikke er gode nok. Jeg har et forslag til løsning.

Før man går inn i roller der man har tilgang til børssensitiv informasjon og beslutninger, som når man er i regjering og kanskje også mange komitéer på Stortinget, må man overlate forvaltningen av aksjer og verdipapirer til profesjonelle. Slik som Nikolai Tangen i Statens pensjonsfond utland har måttet gjøre. 

Fordelen er at ingen kan mistenke deg for å utnytte politisk kunnskap til egen vinning, og alle smutthull i alskens registreringsordninger blir tettet. Tilliten til det politiske system blir styrket. 

Ulempene er at det kan bidra til enda dårligere rekruttering fra næringslivet og til politikken. Det må også diskuteres hvor mange roller som skal omfattes av et slikt reglement, og om også ektefeller, samboere og om evt. barn eller foreldre til politikerne også skal omfattes. Det kan fort bli avskrekkende dersom denne listen gjøres for lang. Hva om familiebedriften står overfor en stor strategisk beslutning mens du sitter i Regjeringen eller i Finanskomitéen? Skal en eller annen dress på Aker Brygge ta den avgjørelsen for deg? 

Likevel, forslagets styrke ligger i at systemet er enkelt, lettfattelig, og utprøvd. 

PR og habilitet

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Landbruksminister Listhaugs nære fortid som PR-rådgiver i First House med interesse. Det er to ting jeg vil nevne i sakens anledning - en av dem fortoner seg for meg som ganske opplagt, men den andre er litt av et mysterium.

Det bør innføres et åpent lobbyregister i Norge som det man har i USA og Canada. Den typen åpenhet må vi kunne koste på oss, og det blir jo likt for alle. Det er vanskelig å se at noe som praktiseres i USA ikke skal kunne praktiseres her hos oss.

Mysteriet er hvordan noen kan tro at en person som går fra PR-bransjen til Regjering eller Storting har bindinger til sine tidligere kunder. (Bevegelser andre veien, derimot, er betydelig mer problematiske).

PR-bransjen har ingen ryggrad - for å låne Platons kritikk av sofistene i sin samtid. Det er den som betaler som avgjør hva de skal oppnå, og så er det deres dyktighet som avgjør om oppdraget blir vellykket. De har derfor ingen egen mening offisielt. Ingen oppfatning om hva som er rett eller galt, eller hva som er ønskverdig eller det motsatte.

Listhaug og andre i bransjen kan en uke jobbe for Rema 1000 og uken etter for Bondelaget, en måned for LO og neste måned for NHO. Neppe i samme sak - ett sted går dog grensen også for profesjonelle værhaner - men likevel. Det de mener om en sak er privat, men de har betalt for å agere for å oppnå et resultat som oppdragsgiveren definerer. Hvordan kan dette gi inhabilitet?

Kanskje ved at gjennom lengre tids engasjement for en oppdragsgiver om en sak identifiserer seg med saken og oppdragsgiveren? Det er et velkjent og svært så menneskelig fenomen. Men er det ikke mer sannsynlig at det skjer dersom man er fulltids engasjert i en organisasjon med et definert mål?

I Listhaugs departement har det vært svært mange overganger, frem og tilbake, mellom embeder og landbrukets organisasjoner. På politisk nivå har også flere ministre og statssekretærer hatt bakgrunn fra Bondelag og landbrukssamvirket. Dette har ikke blitt oppfattet som problematisk enda politikkområdet omfatter saker av stor interesse både for varehandelen og ikke minst forbrukerne.

Det som er spesielt med Listhaug er at hun ikke kommer fra denne bakgrunnen. Det er nok et uuttalt hovedmoment i saken. Inntil vi får et lobbyregister som er likt for alle aktører i PR-bransjen og interesseorganisasjonene vil vi ikke få Listhaugs kundeliste.

Det er liten grunn til å tro at Listhaug eller noen annen PR-rådgiver har bindinger til kunder ut over kontraktsperioden, selv om Listhag gir kritikerne god ammunisjon ved å tiltale Rema-sjefen ved fornavn for åpent kamera. Det er dårlig PR!

En av oss

Det var ikke overraskende at Øystein Mæland i går trakk seg som direktør for Politidirektoratet, og det var heller ikke videre oppsiktsvekkende at vi i den forbindelse fikk avdekket hvor tette bånd det var mellom politisk ledelse i Arbeiderpartiet og dermed i regjeringen, og Mæland. Mye har vært skrevet om dette, og mye ble sagt i går og i dag om denne saken. Jeg skal ikke repetere noe av dette i dette innlegget. (Bildet: Wikimedia Commons)

Det som er interessant på et mer overordnet plan er de prosessene som fører til slike utnevnelser som den av Mæland. Det er hevet over enhver tvil at han er flink. Men dertil var han også godt kjent blant de som skulle ansette Politidirektøren. Utenfra, og særlig blant de av oss som gjerne ser et skifte av regjering neste høst, er det klart at dette er et eksempel på "kameratkjøring": man ansetter "en av oss". Begreper som "Arbeiderpartistaten" sitter løst når slikt kommer opp.

Men dette fenomenet er vesentlig mer utbredt enn som så. På et grunnleggende plan viser forskning at ansiktslikhet tillitsfremmende - trolig fordi det øker sjansen for at man er i genetisk slekt. Jeg husker godt da jeg satt på en fortauskafe i Roma med en romersk venn. På andre siden var det et byggeprosjekt, og alle firmaene som var involvert sto nevnt på et skilt. Det påfallende (for en nordbo) var at alle etternavnene var det samme - bortsett fra ett. Min venn, som har amerikansk mor og har bodd mange år i utlandet, så hva jeg så på og forsto: "I will bet you anything that it is the son-in-law". Jeg ville ikke vedde imot.

Men likhet er ikke bare genetisk, den gjelder annen type likhet også - noe jeg omtalte i forbindelse med min serie om "Politikk og personlighet", særlig i innlegget "Gjengen". Det gir en trygghet å omgi seg med folk som deler ens verdier, verdensbilde og ikke minst fordommer. Dette får man gjennom oppvekst og utdanning.

I næringslivet, i alle fall på toppnivå, har man en svært sterk tendens til å ansette folk med ens egen bakgrunn. Siviløkonomer ansetter siviløkonomer som har gått på de samme forelesningene som en selv, og som deler verdensbilde, kompetanse og fordommer. Gjerne kjønn også, men det er man i det minste mer bevisst på i disse dager. Det er verre med alt det andre som IKKE lar seg avdekke så klart og tydelig som kjønn.

I offentlig forvaltning tilsetter man gjerne jurister - enten juridisk kompetanse er påkrevd eller ikke.

Jeg overdriver selvsagt - men bare litt. Tendensen er allmenn, og dypt menneskelig. Derfor er det ikke rart at Mælands navn kom opp i forbindelse med den stillingen han hadde. Han var "en av oss", og dermed et trygt valg. Ikke bare kjente man til hans kompetanse, man kjente også hans verdier, verdensbilde og man hadde delt formative erfaringer gjennom flere år i regjering sammen.

"Nettverk" og "nettverksbygging" består ofte av akkurat dette: belønning av likhet. Ulempen er selvsagt at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye. Det brer seg en kultur, en kultur der man ikke evner å se seg selv utenfra. Enten det er City bankers, mange som er ansvarlige for utrolig grådighet og feilvurderinger, eller det er mindre innflytelsesrike miljøer: dette skjer over alt. Men konsekvensene - som i det norske politiet og i finansmarkedene - kan bli katastrofale.

Det viktigste botemidlet er rett og slett å være klar over farene. Man kvoterer for kjønn, men ikke for faktorer som har mye mer å si for hva som skjer mellom ørene på folk. Et blikk utenfra, noen som skiller seg litt ut og tør si fra, er nødvendige i enhver sammenheng der viktige beslutninger skal fattes.

Selv er jeg av den oppfatning at næringslivet burde kvotere inn en humanist eller statsviter i ethvert styre. Naturligvis etter grundige vurderinger. Der det er noen som tenker litt annerledes må alle skjærpe seg. Det er også en gevinst i seg selv.