En av oss

Det var ikke overraskende at Øystein Mæland i går trakk seg som direktør for Politidirektoratet, og det var heller ikke videre oppsiktsvekkende at vi i den forbindelse fikk avdekket hvor tette bånd det var mellom politisk ledelse i Arbeiderpartiet og dermed i regjeringen, og Mæland. Mye har vært skrevet om dette, og mye ble sagt i går og i dag om denne saken. Jeg skal ikke repetere noe av dette i dette innlegget. (Bildet: Wikimedia Commons)

Det som er interessant på et mer overordnet plan er de prosessene som fører til slike utnevnelser som den av Mæland. Det er hevet over enhver tvil at han er flink. Men dertil var han også godt kjent blant de som skulle ansette Politidirektøren. Utenfra, og særlig blant de av oss som gjerne ser et skifte av regjering neste høst, er det klart at dette er et eksempel på "kameratkjøring": man ansetter "en av oss". Begreper som "Arbeiderpartistaten" sitter løst når slikt kommer opp.

Men dette fenomenet er vesentlig mer utbredt enn som så. På et grunnleggende plan viser forskning at ansiktslikhet tillitsfremmende - trolig fordi det øker sjansen for at man er i genetisk slekt. Jeg husker godt da jeg satt på en fortauskafe i Roma med en romersk venn. På andre siden var det et byggeprosjekt, og alle firmaene som var involvert sto nevnt på et skilt. Det påfallende (for en nordbo) var at alle etternavnene var det samme - bortsett fra ett. Min venn, som har amerikansk mor og har bodd mange år i utlandet, så hva jeg så på og forsto: "I will bet you anything that it is the son-in-law". Jeg ville ikke vedde imot.

Men likhet er ikke bare genetisk, den gjelder annen type likhet også - noe jeg omtalte i forbindelse med min serie om "Politikk og personlighet", særlig i innlegget "Gjengen". Det gir en trygghet å omgi seg med folk som deler ens verdier, verdensbilde og ikke minst fordommer. Dette får man gjennom oppvekst og utdanning.

I næringslivet, i alle fall på toppnivå, har man en svært sterk tendens til å ansette folk med ens egen bakgrunn. Siviløkonomer ansetter siviløkonomer som har gått på de samme forelesningene som en selv, og som deler verdensbilde, kompetanse og fordommer. Gjerne kjønn også, men det er man i det minste mer bevisst på i disse dager. Det er verre med alt det andre som IKKE lar seg avdekke så klart og tydelig som kjønn.

I offentlig forvaltning tilsetter man gjerne jurister - enten juridisk kompetanse er påkrevd eller ikke.

Jeg overdriver selvsagt - men bare litt. Tendensen er allmenn, og dypt menneskelig. Derfor er det ikke rart at Mælands navn kom opp i forbindelse med den stillingen han hadde. Han var "en av oss", og dermed et trygt valg. Ikke bare kjente man til hans kompetanse, man kjente også hans verdier, verdensbilde og man hadde delt formative erfaringer gjennom flere år i regjering sammen.

"Nettverk" og "nettverksbygging" består ofte av akkurat dette: belønning av likhet. Ulempen er selvsagt at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye. Det brer seg en kultur, en kultur der man ikke evner å se seg selv utenfra. Enten det er City bankers, mange som er ansvarlige for utrolig grådighet og feilvurderinger, eller det er mindre innflytelsesrike miljøer: dette skjer over alt. Men konsekvensene - som i det norske politiet og i finansmarkedene - kan bli katastrofale.

Det viktigste botemidlet er rett og slett å være klar over farene. Man kvoterer for kjønn, men ikke for faktorer som har mye mer å si for hva som skjer mellom ørene på folk. Et blikk utenfra, noen som skiller seg litt ut og tør si fra, er nødvendige i enhver sammenheng der viktige beslutninger skal fattes.

Selv er jeg av den oppfatning at næringslivet burde kvotere inn en humanist eller statsviter i ethvert styre. Naturligvis etter grundige vurderinger. Der det er noen som tenker litt annerledes må alle skjærpe seg. Det er også en gevinst i seg selv.

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.