Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Siste innlegg på bloggen

Siste innlegg på bloggen? Ja, det kan vel fort bli det hvis verden går under i morgen. Ja, fullt så dramatisk er det kanskje ikke. Den skal bare begynne å gå under i morgen. Det hele ventes å ta flere måneder, men det har lite for seg å bestille neste års påskeferie for innen 21. oktober er alle vantro døde, mens de troende har forlatt sine kropper og begitt seg til Paradis. Ja, ikke bare det, Gud ødelegger hele Universet på denne dagen.

Det som skjer i morgen, hvis man skal tro Harold Camping, er at New Zealand går under i verdenshistoriens verste jordskjelv, Jesus kommer tilbake for andre gang, og solen gløder rødt. Sist alt dette skulle skje, fremdeles i følge Camping, var i 1994. Det er ikke lett å være familie hvis man ikke deler oppfatningene om dette heller.

Jeg tar selvsagt dette med stor ro og et skjevt smil. Det som er interessant og illusterende er hva som skjer med Camping og de troende senere, når verden bare ruller videre på sitt skjeve vis som før. Oppfatningen om verdens undergang er for Camping og mange andre for verdifullt som hendelse til at det kan være feil. Etter litt finregning kommer en ny dato, og verden får på nytt mening gjennom sin undergang. For det er selve idéen om å være utvalgt som er motiverende i alt dette. (innlegget fortsetter etter bussen)

Den sentrale oppfatningen er svært robust med hensyn til motstridende fakta. I sosialpsykologien kalles dette belief resilience og den selektive oppfatningen av verden for confirmation bias. Dessverre er det ikke bare religiøse skrullinger som lider under dette. Det er utbredt hos oss alle. Så fristende er det å holde seg med de oppfatningene man allerede har, at moderne vitenskap systematisk søker å unnvike dette gjennom double-blind testing av for eksempel medisiner.

Men alt håp er ikke ute. Når verden ruller videre på søndag er det som regel noen, i alle fall, som skjønner at de har blitt lurt eller har lurt seg selv.

Ikke for det: verden, i alle fall jorden og vi som bor her, går nok under en dag. Supervulkaner er en mulighet, men vil trolig ikke utslette alt liv, men menneskets sivilisasjon vil nok gå med. Asteroidenedslag av den typen som var kveldsnytt for dinosaurene vil være av samme slag. Det gjelder også en eventuell kjernefysisk storkrig som var mer sannsynlig i min oppvekst. Klimakrisen vil bare gjøre det svært utrivelig i deler av verden, og kanskje forårsake mer lokale oppstander og elendighet. Nei, det sikre er at jorden blir slukt av solen en dag. Det blir ikke i morgen, og jeg tipper at verken Gud eller Harold Camping vil vise seg når det skjer. Heller ikke jeg.