Ansvar igjen

22. juli-kommisjonen har lagt fram sin rapport, og det er dyster lesning for politiet som etat. (At helsevesnet kom svært godt fra det må vi også huske. Det viser også at politiet ikke i utgangspunktet hadde en umulig oppgave.) (Bildet: "Duty", av Edmund Leighton)

Ikke bare var det mye som gikk galt den dagen terroren rammet, men mye har gått galt i etterkant også. Ikke minst gjelder det tildekking av opplysninger, ansvarsfraskrivelse og regelrett løgn. Øystein Mæland har gått, noe jeg brukte som utgangspunkt for et innlegg om farene ved homogene miljøer. Men det er ikke bare han som har ansvar her - og hva skal konsekvensene være av å ha ansvar for det som gikk galt, og for å vri seg og sine unna ansvar gjennom løgn og fortielser i etterkant?

I vinter berømmet jeg Audun Lysbakken for å ha gått av og dermed å ha tatt ansvar (det innlegget het "Ansvar" så derfor må jeg finne på noe nytt nå). Men er det å ta ansvar å forlate sin stilling? Har ikke Politimester i Nordre Buskerud, Sissel Hammer, et poeng når hun sier "Det er et tungt ansvar jeg ønsker å ta videre?" (Aftenposten i dag, s. 20). Er ikke det å ta ansvar å rette opp etter seg? Kanskje det også er noe primitivt å fjerne folk som har gjort feil, og noe vi bør legge av oss? Det å jage syndebukken ut i ørkenen fjerner også vår skyld, men bare symbolsk.

Men la oss nå ta det i tur og orden. Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. I artikkelen i dagens Aftenposten siteres ministre og politiledere med utsagn om ansvar, og det diskuteres hva dette innebærer, og forfatterne spør "Kanskje det ikke har noen hensikt å bytte ut folk." (s. 23)

Artikkelen viser til feilinformasjon, hemmelighold og mye annet som ikke inngir tillit. Likevel sitter de ansvarlige for disse handlingene i sine stillinger.

I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Bøter og gapestokk er upassende i vår tid, og det er også fengsel såfremt det gjelder handlinger og mangel på slike som ikke faller inn under straffeloven.

Det at det har gått galt på en slik måte at man må stå til ansvar må først og fremst handle om den tillit man har fått i kraft av å utøve et ansvar for et område, en etat eller annet. Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken sitter i sin stilling og bare sier ordene "Jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens.

Artikkelen i dagens avis spør om det har noen hensikt. Hensikten finnes tydeligst når man ser på det større bildet: ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt - også journalistene i Aftensposten. Dertil kommer det at en ny leder er en ny start, symbolsk og reelt.

Det å kunne kvitte seg med folk som ikke gjør jobben sin er en vesentlig verdi i et åpent og demokratisk samfunn. Valg gjør at vi kan skifte ut politikere vi ikke liker uten å spille blod. Når det gjelder ansvarsfulle posisjoner i for eksempel politiet må vi stole på at politikerne gjør jobben sin. Det er i korrupte og nepotistiske samfunn at det er lett å bli sittende i ledende stillinger selv om man har feilet grovt. Eller?

En av oss

Det var ikke overraskende at Øystein Mæland i går trakk seg som direktør for Politidirektoratet, og det var heller ikke videre oppsiktsvekkende at vi i den forbindelse fikk avdekket hvor tette bånd det var mellom politisk ledelse i Arbeiderpartiet og dermed i regjeringen, og Mæland. Mye har vært skrevet om dette, og mye ble sagt i går og i dag om denne saken. Jeg skal ikke repetere noe av dette i dette innlegget. (Bildet: Wikimedia Commons)

Det som er interessant på et mer overordnet plan er de prosessene som fører til slike utnevnelser som den av Mæland. Det er hevet over enhver tvil at han er flink. Men dertil var han også godt kjent blant de som skulle ansette Politidirektøren. Utenfra, og særlig blant de av oss som gjerne ser et skifte av regjering neste høst, er det klart at dette er et eksempel på "kameratkjøring": man ansetter "en av oss". Begreper som "Arbeiderpartistaten" sitter løst når slikt kommer opp.

Men dette fenomenet er vesentlig mer utbredt enn som så. På et grunnleggende plan viser forskning at ansiktslikhet tillitsfremmende - trolig fordi det øker sjansen for at man er i genetisk slekt. Jeg husker godt da jeg satt på en fortauskafe i Roma med en romersk venn. På andre siden var det et byggeprosjekt, og alle firmaene som var involvert sto nevnt på et skilt. Det påfallende (for en nordbo) var at alle etternavnene var det samme - bortsett fra ett. Min venn, som har amerikansk mor og har bodd mange år i utlandet, så hva jeg så på og forsto: "I will bet you anything that it is the son-in-law". Jeg ville ikke vedde imot.

Men likhet er ikke bare genetisk, den gjelder annen type likhet også - noe jeg omtalte i forbindelse med min serie om "Politikk og personlighet", særlig i innlegget "Gjengen". Det gir en trygghet å omgi seg med folk som deler ens verdier, verdensbilde og ikke minst fordommer. Dette får man gjennom oppvekst og utdanning.

I næringslivet, i alle fall på toppnivå, har man en svært sterk tendens til å ansette folk med ens egen bakgrunn. Siviløkonomer ansetter siviløkonomer som har gått på de samme forelesningene som en selv, og som deler verdensbilde, kompetanse og fordommer. Gjerne kjønn også, men det er man i det minste mer bevisst på i disse dager. Det er verre med alt det andre som IKKE lar seg avdekke så klart og tydelig som kjønn.

I offentlig forvaltning tilsetter man gjerne jurister - enten juridisk kompetanse er påkrevd eller ikke.

Jeg overdriver selvsagt - men bare litt. Tendensen er allmenn, og dypt menneskelig. Derfor er det ikke rart at Mælands navn kom opp i forbindelse med den stillingen han hadde. Han var "en av oss", og dermed et trygt valg. Ikke bare kjente man til hans kompetanse, man kjente også hans verdier, verdensbilde og man hadde delt formative erfaringer gjennom flere år i regjering sammen.

"Nettverk" og "nettverksbygging" består ofte av akkurat dette: belønning av likhet. Ulempen er selvsagt at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye. Det brer seg en kultur, en kultur der man ikke evner å se seg selv utenfra. Enten det er City bankers, mange som er ansvarlige for utrolig grådighet og feilvurderinger, eller det er mindre innflytelsesrike miljøer: dette skjer over alt. Men konsekvensene - som i det norske politiet og i finansmarkedene - kan bli katastrofale.

Det viktigste botemidlet er rett og slett å være klar over farene. Man kvoterer for kjønn, men ikke for faktorer som har mye mer å si for hva som skjer mellom ørene på folk. Et blikk utenfra, noen som skiller seg litt ut og tør si fra, er nødvendige i enhver sammenheng der viktige beslutninger skal fattes.

Selv er jeg av den oppfatning at næringslivet burde kvotere inn en humanist eller statsviter i ethvert styre. Naturligvis etter grundige vurderinger. Der det er noen som tenker litt annerledes må alle skjærpe seg. Det er også en gevinst i seg selv.