Ta ansvar!

Anniken Hauglie er meget kompetent, og en av de beste statsrådene i regjeringen. Det er i alle fall mitt inntrykk. Likevel er det best at hun går av som statsråd som følge av NAV-skandalen. Vi kan rett og slett ikke videreføre den Stoltenbergske parlamentarisme, der man sier "jeg tar ansvar" og fortsetter i sin posisjon som om ingen ting var skjedd. 

Som øverste ansvarlige, men slett ikke som (eneste) skyldige, bør Anniken Hauglie gå av. Hun hører til mitt parti, men det får så være. Kanskje er det ikke hennes skyld at mange urettmessig har blitt straffet og lidd overlast, men det institusjonelle ansvaret må vises og det må vises med negative konsekvenser for den som faktisk innehar dette ansvaret. 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget. I offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. 

I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har blitt vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. 

Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken, sitter i sin stilling og bare sier ordene "jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt.

Anniken Hauglie burde vise format ved å gå. Det er ennå ikke for sent! 

22. juli "and all that"

Tittelen henspiller selvsagt på "1066 and all that," en frase som ofte blir brukt i britisk historie og som har gitt tittelen på en morsom bok. Grunnen til at jeg skriver det slik er at datoen er vond, vanskelig og noe av et nasjonalt traume. Dertil kommer det at det ikke bare er det som skjedde den dagen som er vondt og vanskelig, men også avdekkingen av all ansvarsfraskrivelse, inaktivitet og ansvarspulverisering som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen. Alt dette ble aktivert denne uken etter at Gjørv-kommisjonen kom inn i valgkampen.

Stoltenberg startet det hele. Det er en kjent sak at opposisjonspartiene ikke har et avklart samarbeid å presentere før valget, men Stoltenberg hevdet at årsaken var Erna Solbergs manglende lederegenskaper. "Å avklare det er en lederoppgave, og Erna Solberg er ansvarlig for det. Men hun har ikke klart det." Dermed ble lederegenskaper, på Stoltenbergs initiativ, et valgkamptema. Relevant og legitimt vil jeg si. Det var det også da Erna pekte på at Stoltenbergs lederegenskaper ikke var plettfrie med referanse til Gjørv-rapporten, og Kristin Clemet utdypet dette.

I dag skriver VG.no at Høyre-topper har fått munnkurv om Stoltenberg, og en SMS sier det godt og tydelig: Vi kommenterer ikke Stoltenbergs lederegenskaper, det får velgerne avgjøre 9. Sept. Det er en klok strategi - og det har to hovedgrunner.

1. 22. juli er et nasjonalt traume, og ikke noe man bruker i en valgkamp. Det kan lett slå tilbake.
2. Ja, Stoltenberg gikk ut og sa før Gjørv-rapporten at han hadde ansvaret for det som gikk galt 22. juli (og det var ikke lite), men hans parti og hans regjering var også hovedmålene for terroristen. Dette, og at det er valg nå der regjeringen trolig må gå, er eneste grunn til at opposisjonen ikke har fremmet mistillit i Stortinget.

En av flere grunner til at jeg er aktiv i valgkampen til fordel for Høyre er at jeg tror og håper at en ny regjering kan ta tak i og forbedre gjennomføringskraften i statsapparatet. Et av Arbeiderpartiets verste egenskaper er selvtilfredsheten: den fortellingen de skaper om at alt som er bra i Norge i dag skyldes vedtakene på Yongstorget. Jeg ser ikke bort fra at dette er en delforklaring på den sklerose vi ser i styringen av den norske stat, og som Gjørv-rapporten avdekket.

Det er på tide å skifte ut selvtilfredshet med gjennomføringsevne, og jeg mener Erna Solberg er bedre egnet enn Jens Stoltenberg.

Ansvar - igjen og igjen

Det er ikke til å komme forbi at det er en betydelig forskjell på hvordan ansvar "blir tatt" av politikere og andre myndighetspersoner. I går trakk Roger Ingebrigtsen seg fra stillingen som statssekretær i Næringsdepartementet, og som kandidat til en plass på Stortinget for neste periode, på grunn av en åtte år gammel historie om et forhold til ei jente på 17 år.

Det forholdet var kanskje både uklokt og umoralsk, og kanskje også andre ting som begynner på "u", men det hadde ikke direkte med hans stilling som statssekretær å gjøre. Men likevel tok han ansvar ved å gå fra stillingen, og å trekke sitt kandidatur. Det står det respekt av, og det lyser av handlekraft og ryddighet.

Det lyser ekstra sterkt siden bakgrunnen er kølsvart. Den måten alle som har fått sin myndighetsutøvelse avslørt gjennom 22. juli kommisjonen har tatt ansvar på har vært gjennom å si tre ord: "jeg tar ansvar", og så fortsette som før med lovnader om å rydde opp. Statsministeren gikk tidlig ut og sa at dersom noe hadde gått galt med etatene og hvordan de agerte 22. juli 2011 så var det i siste instans hans ansvar. Kommisjonen avslørte ansvarspulverisering, likegyldighet og inaktivitet i et skrekkelig omfang. Men bortsett fra Øystein Mæland, som "følte" han ikke hadde ministerens tillit, har ingen gått.

Som jeg tidligere har skrevet her, det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Det vesentlige er at dersom noe har gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Men det gjør man ikke på toppen av Norges maktpyramide. Men sier tre ord, og lar det bli med det. Med mindre det har med en moralsk svikt utenfor embedsutøvelsen. For flere år siden.

Å kreve at Stoltenberg lever opp til sine ord er problematisk, ikke minst siden han selv, regjeringen hans og partiet han leder var målet for terroren. Men manglende avganger som følge av alt som ble avslørt setter presedens. Det fører fremfor alt til at ansvarspulverisering og maktfullkommenhet får sette seg som normer. Det er nok det mest foruroligende - for det viser at man ingenting har lært om det å ta ansvar.

Her har jeg vist til Roger Ingebrigtsen som et eksempel til etterfølgelse, men han får likevel tåle at jeg legger inn Heaven 17 under her. Teksten har jo en viss relevans:
"I was thirty-seven
You were seventeen
You were half my age
The youth I'd never seen ... "


(takk til min kollega Lars Fr. Svendsen som gjorde meg oppmerksom på denne)

Naivitet - typisk norsk

Det er ikke typisk norsk å være god - det er typisk norsk å være naiv.

Det vi hørte i morges på NRK-nyhetene er ikke enestående. Informasjon om hvor vaktsentralen i Regjeringskvartalet befinner seg er lagt ut på nettet. Etter 22. juli. Tidligere har informasjon om hvor regjeringens kommandosentral i tilfelle krig og krise befinner seg vært tilgjengelig i åpne dokumenter. Dette, samt at navnene på alle ansatte i de hemmelige tjenestene har ligget ute på et usikret nett der ca. 40.000 har hatt tilgang, viser at min påstand kan ha noe for seg.

Tillit og "lave skuldre" er strålende verdier i et samfunn, og i Norge har vi begge deler i rikt monn. Men kanskje det kan være til hjelp både ved krig og krise, og for det kollektive selvbildet, om man også brukte sunt vett og tok inn over seg at ikke alle på kloden elsker oss?

At det var en hjemmeavlet ekstrem nasjonalist som slo til i fjor var tilfeldig. Våre naboland har hatt terrorangrep, og Norge har vært utpekt som terrormål fra annet hold flere ganger. Sendrektigheten i det å få stengt Grubbegata er ikke noe isolert fenomen - det føyer seg inn i et mønster det kanskje kunne være lurt å få brudt?

Stortingspolitikere gikk i januar ut for å få stengt gata bak Stortinget. Ingenting har skjedd, såvidt jeg vet, og fremdeles står drosjene oppmasjert bak nasjonalforsamlingen. Hvor vanskelig ville det være for noen med uedle hensikter å bruke denne holdeplassen? Jeg vet ikke. Kanskje det er helt uproblematisk - men med alt vi har fått vite i det siste er jeg ikke så sikker på om noen faktisk har vurdert dette i det hele tatt.
Kanskje er jeg paranoid? Kanskje er det best å tenke som så at slikt kan ikke skje her? Kanskje var jeg den eneste som tenkte tanken på at noen kunne komme til å utføre et raid i Norge som lignet på det i Mumbai i 2008 også i Norge? Og de som tror at jeg har begynt å få øynene opp for denne problematikken etter 22. juli, og nå sist etter kommisjonen oppkallt etter denne datoen, kan jo klikke seg inn på dette innlegget fra mai 2010.

Ansvar igjen

22. juli-kommisjonen har lagt fram sin rapport, og det er dyster lesning for politiet som etat. (At helsevesnet kom svært godt fra det må vi også huske. Det viser også at politiet ikke i utgangspunktet hadde en umulig oppgave.) (Bildet: "Duty", av Edmund Leighton)

Ikke bare var det mye som gikk galt den dagen terroren rammet, men mye har gått galt i etterkant også. Ikke minst gjelder det tildekking av opplysninger, ansvarsfraskrivelse og regelrett løgn. Øystein Mæland har gått, noe jeg brukte som utgangspunkt for et innlegg om farene ved homogene miljøer. Men det er ikke bare han som har ansvar her - og hva skal konsekvensene være av å ha ansvar for det som gikk galt, og for å vri seg og sine unna ansvar gjennom løgn og fortielser i etterkant?

I vinter berømmet jeg Audun Lysbakken for å ha gått av og dermed å ha tatt ansvar (det innlegget het "Ansvar" så derfor må jeg finne på noe nytt nå). Men er det å ta ansvar å forlate sin stilling? Har ikke Politimester i Nordre Buskerud, Sissel Hammer, et poeng når hun sier "Det er et tungt ansvar jeg ønsker å ta videre?" (Aftenposten i dag, s. 20). Er ikke det å ta ansvar å rette opp etter seg? Kanskje det også er noe primitivt å fjerne folk som har gjort feil, og noe vi bør legge av oss? Det å jage syndebukken ut i ørkenen fjerner også vår skyld, men bare symbolsk.

Men la oss nå ta det i tur og orden. Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. I artikkelen i dagens Aftenposten siteres ministre og politiledere med utsagn om ansvar, og det diskuteres hva dette innebærer, og forfatterne spør "Kanskje det ikke har noen hensikt å bytte ut folk." (s. 23)

Artikkelen viser til feilinformasjon, hemmelighold og mye annet som ikke inngir tillit. Likevel sitter de ansvarlige for disse handlingene i sine stillinger.

I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Bøter og gapestokk er upassende i vår tid, og det er også fengsel såfremt det gjelder handlinger og mangel på slike som ikke faller inn under straffeloven.

Det at det har gått galt på en slik måte at man må stå til ansvar må først og fremst handle om den tillit man har fått i kraft av å utøve et ansvar for et område, en etat eller annet. Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken sitter i sin stilling og bare sier ordene "Jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens.

Artikkelen i dagens avis spør om det har noen hensikt. Hensikten finnes tydeligst når man ser på det større bildet: ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt - også journalistene i Aftensposten. Dertil kommer det at en ny leder er en ny start, symbolsk og reelt.

Det å kunne kvitte seg med folk som ikke gjør jobben sin er en vesentlig verdi i et åpent og demokratisk samfunn. Valg gjør at vi kan skifte ut politikere vi ikke liker uten å spille blod. Når det gjelder ansvarsfulle posisjoner i for eksempel politiet må vi stole på at politikerne gjør jobben sin. Det er i korrupte og nepotistiske samfunn at det er lett å bli sittende i ledende stillinger selv om man har feilet grovt. Eller?