Ikke bare var det mye som gikk galt den dagen terroren rammet, men mye har gått galt i etterkant også. Ikke minst gjelder det tildekking av opplysninger, ansvarsfraskrivelse og regelrett løgn. Øystein Mæland har gått, noe jeg brukte som utgangspunkt for et innlegg om farene ved homogene miljøer. Men det er ikke bare han som har ansvar her - og hva skal konsekvensene være av å ha ansvar for det som gikk galt, og for å vri seg og sine unna ansvar gjennom løgn og fortielser i etterkant?
I vinter berømmet jeg Audun Lysbakken for å ha gått av og dermed å ha tatt ansvar (det innlegget het "Ansvar" så derfor må jeg finne på noe nytt nå). Men er det å ta ansvar å forlate sin stilling? Har ikke Politimester i Nordre Buskerud, Sissel Hammer, et poeng når hun sier "Det er et tungt ansvar jeg ønsker å ta videre?" (Aftenposten i dag, s. 20). Er ikke det å ta ansvar å rette opp etter seg? Kanskje det også er noe primitivt å fjerne folk som har gjort feil, og noe vi bør legge av oss? Det å jage syndebukken ut i ørkenen fjerner også vår skyld, men bare symbolsk.
Men la oss nå ta det i tur og orden. Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. I artikkelen i dagens Aftenposten siteres ministre og politiledere med utsagn om ansvar, og det diskuteres hva dette innebærer, og forfatterne spør "Kanskje det ikke har noen hensikt å bytte ut folk." (s. 23)
Artikkelen viser til feilinformasjon, hemmelighold og mye annet som ikke inngir tillit. Likevel sitter de ansvarlige for disse handlingene i sine stillinger.
I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Bøter og gapestokk er upassende i vår tid, og det er også fengsel såfremt det gjelder handlinger og mangel på slike som ikke faller inn under straffeloven.
Det at det har gått galt på en slik måte at man må stå til ansvar må først og fremst handle om den tillit man har fått i kraft av å utøve et ansvar for et område, en etat eller annet. Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken sitter i sin stilling og bare sier ordene "Jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens.
Artikkelen i dagens avis spør om det har noen hensikt. Hensikten finnes tydeligst når man ser på det større bildet: ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt - også journalistene i Aftensposten. Dertil kommer det at en ny leder er en ny start, symbolsk og reelt.
Det å kunne kvitte seg med folk som ikke gjør jobben sin er en vesentlig verdi i et åpent og demokratisk samfunn. Valg gjør at vi kan skifte ut politikere vi ikke liker uten å spille blod. Når det gjelder ansvarsfulle posisjoner i for eksempel politiet må vi stole på at politikerne gjør jobben sin. Det er i korrupte og nepotistiske samfunn at det er lett å bli sittende i ledende stillinger selv om man har feilet grovt. Eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar