Den dagen i Oslo var det Michele og Patrice Rions Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc 2009 jeg var ute etter. Den hadde de igjen der i magnum, men den kom ikke fram til Bergen da den ble sluppet i mars (tror jeg det var). Den havnet på steder som Oslo (naturligvis), Sandnes, Kongsberg og på flere andre pol, men ikke i Bergen. Vanligvis trekker jeg på skuldrene av slikt, men jeg har vinen i flere årganger, og denne smakte jeg også med produsenten. Jeg har også vært lyrisk om tidligere årganger.
Artikkelen siterer meg rett. Jeg brukte benevnelsen "nerd" om meg selv, og det jeg sier over vil vel i de flestes øyne bekrefte den diagnosen, men jeg mener selv å ha nådd post-nerd stadiet. Flammen brenner ikke like intenst, og dagen kan bli like bra om jeg ikke får tak i den vinen. Jeg har innsett at "Alt er tomhet og jag etter vin", for å vri litt på Forkynneren 1.14.
Hva kjennetegner post-nerd stadiet når det gjelder vin? Forslag legges inn i kommentarfeltet. På forhånd takk!
4 kommentarer:
1. At man vet at neste "vintage of the century" er rett rundt hjørnet.
2. At man vet at det er langt flere gode viner ute i verden enn man noensinne kan få smakt.
3. At man innser at som regel vet gamlekara best hva som skal til for å lage bra vin, og at man vet hvem disse er.
Odd
For de som har tilgang til Atekst, ligger artikkelen her: https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayPDF&documentId=02002120120801759859&serviceId=2
Godt sagt Odd!
Men til 3: det kan være lurt å være oppmerksom på når gamlekara overlater roret til neste generasjon, for de vil helst gjøre ting på sin måte.
Jeg vil legge til noen punkter til:
4. At man vet at vinjournalistikk er en idrett med betydelige begrensninger.
5. At man vet at ens egne smaksløker er unike, og derfor stoler mer på degen smak enn på andres.
6. At man kjøper vin fordi den virker interessante heller enn fordi andre skryter av den (se punktene over).
Har man kommet så langt, så er man etter min mening definitvt en post-nerd.
Odd
Legg inn en kommentar