Å ta livet tilbake

Det følgende ble trykt i Namdalsavisa fredag 3. august i år. Det dreier seg om et emne jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og selv jeg ble bedt om å bidra til avisen var emnet selvvalgt.(Ill.: Markus Hofko)

Å ta livet tilbake

- Av Ole Martin Skilleås

Det er en tendens i tiden at vi lager sykdommer og syndrom av ganske alminnelige plager. Man kan få diagnoser for det meste av det vi for bare noen år siden regnet som ganske alminnelige variasjoner av det å være menneske. Men det går en grense, og den grensen går der plagene begynner å ta over livet ditt.

 Fobien tar over

For min egen del hadde jeg klaustrofobi. Jeg fikk sterke lår av å løpe i trappene heller enn å ta heisen, og med en del planlegging klarte jeg å styre unna offentlige toalett der jeg måtte låse døra. Det var en plage, men jeg og fobien hadde et ganske greit samliv.

Men så begynte fobien å ta over. Først litt – det ble også et problem å ta fly. Så ble jeg sittende og lytte etter ringeklokken som varsler at toget går på Bybanen her i Bergen. Dersom den ringte og banen ikke gikk umiddelbart, så var angsten som kastet over meg: jeg er innestengt! Til vi rørte på oss igjen. Og dette gjentok seg på hver stasjon. En halv time hver vei lå angstnivået like under panikk. En dag ble vi stående i en bilkø i Frankrike. Der kunne jeg jo bare åpne døra på bilen og legge i vei over åkrene, men likevel tok panikken tak.

Sånn kunne jeg ikke ha det! Jeg gikk til fastlegen, fikk henvisning, og så oppsporet jeg en psykolog som drev kognitiv terapi av panikkangst. Jeg skalv som et ospeløv da jeg postet brevet, for jeg visste jo at med dette ville jeg før eller senere bokstavelig talt “komme i heisen” – det jeg fryktet mest.

Panikkangst

Klaustrofobi er panikkangst, men panikkangsten har mange former. De to vanligste er kanskje sosial angst og helseangst. Felles for alle formene er at kroppens katastrofealarm blir utløst – det som gjør deg klar til å sloss eller løpe. Adrenalinet spruter ut i blodbanen og gjør at du puster som en atlet, og det utløser også store mengder sukker i blodet som skal gi energi til kampen. Men det gjør deg også kvalm og svimmel, du føler at alt er som i en skrekkfilm, og hele pakken er så fæl å oppleve at du gjør nesten alt for å unngå det som utløser angsten.

Når kroppen reagerer som om du er i livsfare begynner du å tro at situasjonen virkelig er livsfarlig. I alle fall nesten. Jeg skjønte jo, på et vis, at jeg neppe kom til å dø i den heisen – men kroppen min sa klart og tydelig at det sto om livet. Dette “flykt eller kjemp” systemet er helt uavhengig av din egen vilje, og er en slags mental allergi. Allergiske reaksjoner kan man jo heller ikke styre med viljen.

Å bryte stengslene

Behandlingen min var i en gruppe med åtte fobikere og to psykologer. Vi var to klaustrofobe, og de fleste andre hadde varianter av sosial angst og helseangst. Behandlingen var kartlegging av plagene og deres sammenhenger, og så en kontrollert og gradvis tilvenning til det vi oppfattet som livsfarlig. Vendepunktet for mange av oss kom vel da vi fremkalte panikkangsten helt frivillig midt på gulvet. Vi sto i ring og hyperventilerte det vi maktet, og alle symptomene kom veltende inn over oss. Men vi sto det over. Vi brukte 12 runder med terapi, og for syv av oss var det nok. Den åttende hadde svært omfattende plager, men også hun har opplevd store forbedringer.

Gradvis og forsiktig klarte jeg å oppholde meg i lukkede rom uten at kroppen koblet seg til panikkmodus, men det var et slit. En ung kvinne som var fanget i det som ofte kalles “flink pike syndrom” – en variant av sosial angst – klarte gradvis å koble ut sine fantasier om de andres forventninger til henne. Det siste jeg hørte fra henne var at hun hadde gått inn til sjefen og forlagt fast ansettelse – lenge før prøvetiden var over. Det fikk hun!

En annen, med helseangst, turte å løpe opp trappene. Da hun kom til gruppen slet hun med å forlate leiligheten. Den eneste andre mannen på gruppen turte endelig å ta opptaksprøven i Mensa. Det å bli vurdert av andre er skummelt for de fleste av oss, men har du sosial angst oppleves det som livstruende. Han klarte opptaksprøven med god margin.

Noen ganger kan det virke som om behandlere er ute etter å sette diagnoser for å skaffe seg klienter, og pasientene vil ha diagnosene for å skaffe seg sympati og oppmerksomhet. Historiene fra min gruppeterapi kan kanskje fortone seg utrolige for de som har malt seg inn i et hjørne med angsten sin, men de viser at en diagnose også gir en mulighet til å ta livet tilbake. De hardeste stengslene sitter ofte mellom ørene på folk, og våger man å røske i dem kan man komme langt. Det er viktig ikke å legge ut på denne ferden alene, men søke hjelp fra fagfolk. God tur!