22. juli "and all that"

Tittelen henspiller selvsagt på "1066 and all that," en frase som ofte blir brukt i britisk historie og som har gitt tittelen på en morsom bok. Grunnen til at jeg skriver det slik er at datoen er vond, vanskelig og noe av et nasjonalt traume. Dertil kommer det at det ikke bare er det som skjedde den dagen som er vondt og vanskelig, men også avdekkingen av all ansvarsfraskrivelse, inaktivitet og ansvarspulverisering som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen. Alt dette ble aktivert denne uken etter at Gjørv-kommisjonen kom inn i valgkampen.

Stoltenberg startet det hele. Det er en kjent sak at opposisjonspartiene ikke har et avklart samarbeid å presentere før valget, men Stoltenberg hevdet at årsaken var Erna Solbergs manglende lederegenskaper. "Å avklare det er en lederoppgave, og Erna Solberg er ansvarlig for det. Men hun har ikke klart det." Dermed ble lederegenskaper, på Stoltenbergs initiativ, et valgkamptema. Relevant og legitimt vil jeg si. Det var det også da Erna pekte på at Stoltenbergs lederegenskaper ikke var plettfrie med referanse til Gjørv-rapporten, og Kristin Clemet utdypet dette.

I dag skriver VG.no at Høyre-topper har fått munnkurv om Stoltenberg, og en SMS sier det godt og tydelig: Vi kommenterer ikke Stoltenbergs lederegenskaper, det får velgerne avgjøre 9. Sept. Det er en klok strategi - og det har to hovedgrunner.

1. 22. juli er et nasjonalt traume, og ikke noe man bruker i en valgkamp. Det kan lett slå tilbake.
2. Ja, Stoltenberg gikk ut og sa før Gjørv-rapporten at han hadde ansvaret for det som gikk galt 22. juli (og det var ikke lite), men hans parti og hans regjering var også hovedmålene for terroristen. Dette, og at det er valg nå der regjeringen trolig må gå, er eneste grunn til at opposisjonen ikke har fremmet mistillit i Stortinget.

En av flere grunner til at jeg er aktiv i valgkampen til fordel for Høyre er at jeg tror og håper at en ny regjering kan ta tak i og forbedre gjennomføringskraften i statsapparatet. Et av Arbeiderpartiets verste egenskaper er selvtilfredsheten: den fortellingen de skaper om at alt som er bra i Norge i dag skyldes vedtakene på Yongstorget. Jeg ser ikke bort fra at dette er en delforklaring på den sklerose vi ser i styringen av den norske stat, og som Gjørv-rapporten avdekket.

Det er på tide å skifte ut selvtilfredshet med gjennomføringsevne, og jeg mener Erna Solberg er bedre egnet enn Jens Stoltenberg.

Velkommen etter, Carl I. Hagen

Det å skrive blogg er jo blant annet å iscenesette seg selv. Da ønsker man å fremstå best mulig, naturligvis, men man kan jo også bli gjennomskuet. Derfor vil jeg bare klart og tydelig si: jeg liker å ha rett. Jeg er klar over dette, og det er kanskje ikke særlig sjarmerende. Det bryr jeg meg ikke om.

Jeg liker også å være først ute. 28. desember i fjor var jeg ute og skisserte Stoltenbergs exit-strategi. Den kan man nå lese om i Carl I. Hagens nye bok. Det er fremste oppslag i Aftenposten på nett.

Men Hagens hukommelse ser ut til å ha sviktet: han sier i intervjuet at "Han tror heller Stoltenberg vil gå over i historien som statsministeren som ikke tapte – og dermed la være å løpe risikoen for er nederlag i 2013." Da har han glemt at Stoltenberg var statsminister i 2001 da Arbeiderpartiet fikk sin laveste oppslutning siden krigen. De tapte så det sang.

Så får vi se om Hagens spådomskunster denne gangen overgår hukommelsen.