Feil valg og feil spørsmål

I VG spør en av de ledende kommentatorene i kampanjen for å få Stoltenberg som sjef for Norges bank "om han har den uavhengigheten som kreves." 

Dette er et godt eksempel på fenomenet "feil spørsmål." Uavhengighet er ikke et spørsmål om personlige egenskaper men om strukturer. En struktur der en tidligere statsminister går til stillingen som sentralbanksjef under sitt partis neste regjeringsperiode skaper en struktur der spørsmålet om uavhengighet vil bli stilt uopphørlig. Og med god grunn. Han er til og med en god venn av statsminister Støre. 

Faren er ikke bare at Stoltenberg vil fatte beslutninger som er til gunst for sin venn Statsministeren og sitt Arbeiderparti,* men også at han vil fatte beslutninger som er til ugunst for disse for å bevise sin uavhengighet. Begge deler er i grunnen like ille, for det er kun faglige hensyn som skal være avgjørende. Når spørsmålet om bindinger og uavhengighet blir en fast følgesvenn blir det også et element som alltid vil virke forstyrrende på det å fatte gode beslutninger. Det er ikke Norge og Norges bank tjent med. 

* - Legg merke til at tidligere statsråd Torbjørn Rød Isaksen meldte seg ut av Høyre for at det ikke skal kunne stilles spørsmål om hans uavhengighet som redaktør i E24, mens Jens Stoltenberg vil fortsette som medlem av Arbeiderpartiet selv når han blir sentralbanksjef. Det sier vel alt man trenger å vite om holdningen til uavhengighet og ryddighet. Særlig beroligende er det ikke. 

Ta ansvar!

Anniken Hauglie er meget kompetent, og en av de beste statsrådene i regjeringen. Det er i alle fall mitt inntrykk. Likevel er det best at hun går av som statsråd som følge av NAV-skandalen. Vi kan rett og slett ikke videreføre den Stoltenbergske parlamentarisme, der man sier "jeg tar ansvar" og fortsetter i sin posisjon som om ingen ting var skjedd. 

Som øverste ansvarlige, men slett ikke som (eneste) skyldige, bør Anniken Hauglie gå av. Hun hører til mitt parti, men det får så være. Kanskje er det ikke hennes skyld at mange urettmessig har blitt straffet og lidd overlast, men det institusjonelle ansvaret må vises og det må vises med negative konsekvenser for den som faktisk innehar dette ansvaret. 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget. I offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. 

I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har blitt vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. 

Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken, sitter i sin stilling og bare sier ordene "jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt.

Anniken Hauglie burde vise format ved å gå. Det er ennå ikke for sent! 

Stoltenberg

Det er snart fire og et halvt år siden jeg vurderte Stoltenbergs exit-strategi, og nå har vi noe i retning av fasiten etter at vår ex-statsminister blir ny Generalsekretær i NATO.

Flere ganger på bloggen har jeg hatt anledning til å si "Hva var det jeg sa?" (noe som er rene julekvelden for besserwissere med hang til gambling), men denne gangen blir det en mer blandet evaluering.

Jeg tok feil med hensyn til tidsplanen. Jeg gjettet på vinter/vår 2012 for hans planlagte avgang for jeg trodde ikke Stoltenberg hadde lyst til å tape et valg og gå på en periode som leder av opposisjonen. Kanskje hadde han høyere forventninger til valgresultatet enn det de fleste andre hadde?

Men det er også en mulighet at han bare ventet på en tilstrekkelig stor jobb ute. Slike er det, som jeg nevnte den gang, ikke så mange av og det er ikke bare å sende en søknad heller. I Stoltenbergs sko ville jeg vel sørget for å få intensivopplæring i Engelsk på et høyt nivå, for det er ikke på det feltet han har imponert mest. En ting er å beherske språket godt nok, men i en så krevende stilling er det viktig å kunne være såpass på høyden at man kan improvisere og leke seg litt med ord og uttrykk. Det kommer kanskje med tiden, men det er lurt å være så godt forberedt som vel mulig.

Arverekken er ennå ikke avklart, men det at Støre ikke er interessert ble betraktet som en aprilspøk i Aftenposten forleden. Jeg spådde på tampen av 2009 både at Støre ville ta over og at han kom til å få en innenrikspolitisk oppgave før den tiden kom. Jeg er villig til å vedde mye på at jeg får rett også i det første.

Kaffegruten jeg tolket i 2009 hadde ikke helt satt seg. Jeg tok feil på tidsaksen, men ikke på målet for Stoltenberg, tiden på året eller arverekken. Selv om det siste ennå ikke er avklart. Formelt.

Ansvar - igjen og igjen

Det er ikke til å komme forbi at det er en betydelig forskjell på hvordan ansvar "blir tatt" av politikere og andre myndighetspersoner. I går trakk Roger Ingebrigtsen seg fra stillingen som statssekretær i Næringsdepartementet, og som kandidat til en plass på Stortinget for neste periode, på grunn av en åtte år gammel historie om et forhold til ei jente på 17 år.

Det forholdet var kanskje både uklokt og umoralsk, og kanskje også andre ting som begynner på "u", men det hadde ikke direkte med hans stilling som statssekretær å gjøre. Men likevel tok han ansvar ved å gå fra stillingen, og å trekke sitt kandidatur. Det står det respekt av, og det lyser av handlekraft og ryddighet.

Det lyser ekstra sterkt siden bakgrunnen er kølsvart. Den måten alle som har fått sin myndighetsutøvelse avslørt gjennom 22. juli kommisjonen har tatt ansvar på har vært gjennom å si tre ord: "jeg tar ansvar", og så fortsette som før med lovnader om å rydde opp. Statsministeren gikk tidlig ut og sa at dersom noe hadde gått galt med etatene og hvordan de agerte 22. juli 2011 så var det i siste instans hans ansvar. Kommisjonen avslørte ansvarspulverisering, likegyldighet og inaktivitet i et skrekkelig omfang. Men bortsett fra Øystein Mæland, som "følte" han ikke hadde ministerens tillit, har ingen gått.

Som jeg tidligere har skrevet her, det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Det vesentlige er at dersom noe har gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Men det gjør man ikke på toppen av Norges maktpyramide. Men sier tre ord, og lar det bli med det. Med mindre det har med en moralsk svikt utenfor embedsutøvelsen. For flere år siden.

Å kreve at Stoltenberg lever opp til sine ord er problematisk, ikke minst siden han selv, regjeringen hans og partiet han leder var målet for terroren. Men manglende avganger som følge av alt som ble avslørt setter presedens. Det fører fremfor alt til at ansvarspulverisering og maktfullkommenhet får sette seg som normer. Det er nok det mest foruroligende - for det viser at man ingenting har lært om det å ta ansvar.

Her har jeg vist til Roger Ingebrigtsen som et eksempel til etterfølgelse, men han får likevel tåle at jeg legger inn Heaven 17 under her. Teksten har jo en viss relevans:
"I was thirty-seven
You were seventeen
You were half my age
The youth I'd never seen ... "


(takk til min kollega Lars Fr. Svendsen som gjorde meg oppmerksom på denne)

Stoltenberg i feriemodus

I går sendte NTB ut en sak der statsminister Stoltenberg uttaler seg om gjeldskrisene i USA og Sør-Europa. Som Jan Tore Sanner påpeker oser det av selvgodhet. Men det er ikke alt den oser av: omtrentligheter og feil er det også tett av i en liten sak.

1. Det er ikke i seg selv et for lavt skattenivå som har ført til gjeldskrisene vi ser spille seg ut nå. Det er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden, og utgifter på den andre som har vært skjevt.

Ingenting hadde vært løst med et norsk skattenivå i disse landene hvis utgiftene fortsatt var for høye. De hadde også stått seg like bra med samme skattenivå og lavere utgifter. Det skjønner Stoltenberg sikkert, men det passer ikke med valgkampopplegget.

2. Norge har ikke et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi ligger omtrent på et EU-snitt. Det skyldes ikke Arbeiderpartiet og LO, men det at jordens geologiske historie har gitt oss store reserver av olje og gass. Pengene herfra har gitt oss klodens beste økonomi.

Dette burde gjøre oss en smule ydmyke, men det har gått Stoltenberg til hodet. Snart hevder han vel at det var vedtak på Youngstorget som ga oss oljen. Landets statsminister kunne tjent på å være litt mindre kjepphøy. Å gå fra å være en humanitær stormakt til en hovmodets stormakt er ingen ønsket utvikling.

3. Stoltenberg hevder at Storbritannia ville blitt kvitt underskuddet sitt dersom de la seg på et norsk skattenivå. Igjen er det det store norske forbildet som skal redde verden. Han nevner ikke at Gordon Brown, hans tidligere kollega som finansminister og statsminister for Labour, lånte stort til offentlig forbruk i oppgangstider - en Keynes i reversj. Det måtte straffe seg, og de konservative får jobben med å stramme inn. Igjen er det forholdet mellom inntekter og utgifter som er det sentrale, ikke skattenivået i seg selv.

4. Stoltenberg hevder også at vi hadde store olje- og gassinntekter da krisen slo inn mellom 80- og 90-tallet. Det stemmer jo ikke. Utgiftene til investeringer var da svært høye, og de store kontantstrømmene kom betydelig senere. Vi hadde ikke noe "Statens Pensjonsfond Utland" den gangen.

Men det er ikke bare inntektene fra naturens gaver ute på havet som gjør Norge til et unntaksland. Det er bred enighet (utenom FrP) for en langsiktig forsvarlig forvaltning av formuen, og Norge er et relativt lite og homogent land der den politiske kulturen er innstilt på langsiktige kompromiss som Pensjonsforliket (igjen uten FrP). Langsiktige og viktige reformer har vært mulige i Norge gjennom samarbeid på tvers av sidene i politikken.

Men enten det er natur eller kultur (for skattenivået er det IKKE) så kan vi ikke eksportere vår lykkelige situasjon. Statsministerens hovmodige belæring kan passe rundt frokostbordet på feriestedet hans, men nå er det på tide å opptre som om han leder verdens heldigste lille land. Ikke en hovmodig stormakt.

Arverekken

Ingen statsminister sitter til evig tid, men noen er forutseende til å gå før velgerne kaster dem. Jeg har lenge trodd at Jens Stoltenberg kom til å gå før stortingsvalget i 2013. I 2009 skrev jeg - som den første tror jeg - om Stoltenbergs exit-strategi, mens Støres inntreden ble spådd like etter valget samme år.

Støres "problem" er at han er utenrikspolitiker, og det er lenge siden utenriksministeren var nest etter statsministeren i det interne hierarkiet i regjeringen. Det var under den kalde krigen. Den som skal være statsminister bør ha fartstid på et innenrikspolitisk felt, og helst et tungt et. Det er derfor ikke på noe vis overraskende at det nå spekuleres i om Jonas Gahr Støre tar over som helseminister.

Det første tegnet på at Gahr Støre hadde ambisjoner ut over sin nåværende stilling var da han ville ha plass på Stortinget. Statsministeren må være valgt inn på Stortinget, og plassen på tinget har åpnet veien for arverekken i Arbeiderpartiet.

Støre er en intelligent politiker med et solid selvbilde, og for Arbeiderpartiet bør han være et godt våpen i neste valgkamp. Men det er og forblir et problem at han er en nær venn av kronprinsfamilien. La oss tenke oss en Kong Håkon som står ovenfor en uklar parlamentarisk situasjon. Hvem skal han be om å danne ny regjering? Hvem skal han ringe? Sin gode venn Jonas som ligger på hurtigtast?