Arverekken

Ingen statsminister sitter til evig tid, men noen er forutseende til å gå før velgerne kaster dem. Jeg har lenge trodd at Jens Stoltenberg kom til å gå før stortingsvalget i 2013. I 2009 skrev jeg - som den første tror jeg - om Stoltenbergs exit-strategi, mens Støres inntreden ble spådd like etter valget samme år.

Støres "problem" er at han er utenrikspolitiker, og det er lenge siden utenriksministeren var nest etter statsministeren i det interne hierarkiet i regjeringen. Det var under den kalde krigen. Den som skal være statsminister bør ha fartstid på et innenrikspolitisk felt, og helst et tungt et. Det er derfor ikke på noe vis overraskende at det nå spekuleres i om Jonas Gahr Støre tar over som helseminister.

Det første tegnet på at Gahr Støre hadde ambisjoner ut over sin nåværende stilling var da han ville ha plass på Stortinget. Statsministeren må være valgt inn på Stortinget, og plassen på tinget har åpnet veien for arverekken i Arbeiderpartiet.

Støre er en intelligent politiker med et solid selvbilde, og for Arbeiderpartiet bør han være et godt våpen i neste valgkamp. Men det er og forblir et problem at han er en nær venn av kronprinsfamilien. La oss tenke oss en Kong Håkon som står ovenfor en uklar parlamentarisk situasjon. Hvem skal han be om å danne ny regjering? Hvem skal han ringe? Sin gode venn Jonas som ligger på hurtigtast?