Begivenhetene i Egypt i disse dager har, naturlig nok, fremkallt frykt for hva som kan komme i neste omgang i det mest folkerike arabiske landet. Mubarak har vært en stabil faktor i regionens politiske teater, mens muligheten for at Det Muslimske Brorskap får makten og omgjør Egypt til et slags Iran i Afrika ikke virker spesielt forlokkende på liberalt innstilte.
Folk på venstresiden, og jeg var en gang en av dem, har ofte gjort vestlig demokrati til noe relativt og ikke noe som passer for alle. Martin Jacques, en gang redaktør av Marxism Today, skrev for noen år siden: "The idea that Western-style democracy is universally applicable in the world today is mistaken: it is a product of a desire to impose our system on cultures which are quite different and which require an indigenous form of democratic process ... very distinct from our own.” Slik har marxister argumentert så lenge jeg husker. Sovjet-Unionens diktatur ble unnskyldt med at de hadde andre tradisjoner, og mange i dag mener at Kina må få beholde Kommunistpartiets maktmonopol. De er jo så mange der borte, det passer ikke så bra der. Demokratiet er fryktelig oppskrytt, er implikasjonen. Også personer på høyresiden, som Pat Buchanan og Samuel Brittan har uttrykt sterk tvil om demokratiet er så bra, egentlig, og særlig ikke i Midt-Østen: "Why would we want free elections in these nations if the inevitable result would be regimes far more hostile to our interests than the present governments?" (Buchanan)
Dette blir bare vestlige versjoner av diktatorenes egenerklæringer. De snakker om sin spesielle modell, og om stabilitetens velsignelser. Men der det ikke er lov å ytre, skrive eller organisere politiske syn som ikke stemmer med regimets, der hersker vilkårlig makt, undertrykkelse, nepotisme, korrupsjon og til slutt stagnasjon og tilbakegang: sosialt, kulturelt og økonomisk. Gleden over å få hull på byllen har vært til å ta og føle på i Tunisia og i Egypt, og er antakelig sterkere enn vi kan fatte vi som aldri har opplevd noe annet enn demokrati og ytringsfrihet.
Men har han ikke et poeng, da, Buchanan og forresten også andre "realpolitikere"? Nei, for diktatorer og maktmonopoler (som det kinesiske kommunistpartiet) har mye lettere for å gripe til krig, undertrykkelse og ufred enn demokratier. Folk verden over vil ha det samme: trygghet, mat, arbeid, familie, håp og kjærlighet. Krig og ufred kommer langt ned på listen. Totalitære regimer i Midt-Østen har kynisk brukt en felles fiende (Israel) til å befeste sin makt.
Demokratiet er ikke det beste fordi vi alltid finner de best egnede til å styre - det er best fordi det gir en grei måte å bli kvitt de dårlige politikerne og deres politikk. Det er Popperiansk falsifikasjonisme i politisk praksis. Stabilitet og trygghet i regionen kan bare komme fra demokratiske styresett. Det er en nødvendig, men neppe tilstrekkelig betingelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar