Trump, USA og Venezuela - del 2 (The Joint Venture)

Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime. 

Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt. 

Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard. 

Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp. 

Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer. 

Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre. 

Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.

Trump, USA og Venezuela

Jeg trives best som uglen Minerva som legger ut på flukt først i skumringen, men nå skal jeg for en gangs skyld være litt aktuell og skrive om USA og Venezuela. (Foto: fra en video sendt ut av Reuters)

Det er mye vi ikke vet i øyeblikket. Det jeg bygger på er at Maduro og fruen er på vei til eller allerede i USA etter en "smash and grab" i Caracas i dag. I New York blir han etter sigende tiltalt. 

Dette er etter alt å dømme det enkleste, til tross for at det ikke er noen triviell operasjon å rykke inn i hovedstaden og knabbe en diktator under nesen til landets sikkerhetsstyrker og militære. Det er et taktisk mesterstykke, men det er mye vanskeligere å få til et regimeskifte. Det er bare å bla bare litt tilbake i tiden og sjekke hva som skjedde i Afghanistan, Libya og Irak. Det er operasjoner som Trump har vært svært kritisk til - med god grunn - og derfor er dette en noe overraskende utvikling. 

Regimet til Maduro er råttent, korrupt, brutalt og inkompetent. Forsiktig sagt. Den folkelige støtten er deretter. Men det er ikke dermed sagt at valg- og Nobelprisvinner Machado bare kan flytte inn i Presidentpalasset og ta over. Det er heller ingen grunn til å tro at resten av regimet bare vil rulle over på ryggen og sprelle med beina.

Hvordan vil hæren innrette seg? Vil de snu på en femøring og støtte Machado? Vil de splittes, slik at man får en borgerkrig? CIAs kupp i Guatemala i 1954 som førte til flere tiår med borgerkriger og juntastyre er ikke noe godt forbilde.  

USA har trolig rett i at landet er en frihavn for organisert kriminalitet. Godt organisert kriminalitet med solid bevæpning. Hvordan stiller de seg til regimeendring? 

Dette taktiske mesterstykket var altså den enkleste delen, og graden og arten av lokal medvirkning er kanskje nøkkelen til hvordan dette videre utvikler seg. Det er ikke utenkelig at en del av det militære apparatet i Venezuela var delaktige i, eller i alle fall tilretteleggere for, operasjonen. De forholder seg neppe passive i tiden framover. 

Varsko her!

Kina er et nådeløst diktatur. Fra å være seg selv nok, stort sett - og med et lite unntak for det nære utland, driver diktaturet nå en ekspansiv politikk med en stadig mer tydelig imperialistisk profil. Trusler og truende øvelser rammer Taiwan, lammende data-angrep settes inn mot Stortinget og andre norske interesser, landet tar over havner og infrastruktur i land de har lånt penger til, og så videre. Den interne overvåkningen og undertrykkelsen overgår selv Orwell i 1984. (Bildet: Dall-E.)

Alt dette kjenner vi til, akkurat som vi kjente til at Russland drev med mye det samme, og myrdet egne innbyggere med radioaktive stoffer på fremmed jord, og så videre. Russland tok over Krym, og invaderte (i praksis) deler av Ukraina i 2014. Likevel fortsatte vi å se vekk, og å håpe at det ville gå over bare vi var føyelige og fortsatte handel og samkvem med sikte på mellomfolkelig forståelse. 

Det var håpløst naïvt. Invasjonen i fjor viste det med all uønsket tydelighet. Aggressive diktatur lar seg ikke stanse med velvilje og godtroenhet. 

Alt er ikke håpløst. Huawei ble forhindret fra å levere kritisk infrastruktur i Europa. Begrunnelsen er blant annet at kinesiske selskap er forpliktet til å levere informasjon til staten, og alle kinesiske selskap må betraktes som en forlengelse av den kinesiske staten. 

Kina er en stor produsent av svært mye, inklusive elektronisk utstyr. Nå er det en stor offensiv med nyskapende elektriske biler fra den kanten, og en bergensk forhandler følger opp inspirert av en bergensk milliardær til å importere. 

Som jeg har skrevet før: Boikott de store kinesiske varene! Disse bilene er rullende datamaskiner. Det gjelder de aller fleste nye biler. Det ikke alle er like klar over, er at de også er rullende kameravogner med opptak og videreformidling. Heller ikke det er spesielt for disse bilene, som BYD og Neo. Men det som er spesielt for dem, er at de er den forlengede armen til et aggressivt diktatur. Ikke på noe vis mer demokratisk eller fredelig enn Russland, men betydelig mer avansert. 

Boikott kinesiske varer!

Lykke til med det! - tenker du vel. Handelen med Kina er enorm, og landet leverer også komponenter til mange produkter, så oppgaven er betydelig. Likevel er det all grunn til å være bevisst på hva vi gjør med handelen med dette diktaturet. Kina er Russlands fremste støttespiller internasjonalt i det begge omtaler som et "vennskap uten grenser", det driver forbrytelser mot menneskeheten (i følge Amnesty International), har brutt avtalen om Hong Kong ved å demontere demokratiet og innsette et marionette-regime, osv. osv. 

Russlands invasjon av Ukraina har vist hvilke resultat vi får når man jatter med diktaturene og kjøper varene deres. Enten det er Sudetenland, Krim eller nye øyer i Stillehavet har diktaturene en enorm apetitt på områdene rundt seg. I Kinas tilfelle har det også en enorm apetitt og ikke minst evne til å undertrykke og holde rede på sitt eget folk. Gjennom et eget poengsystem vil personer som gjør uønskede ting som for eksempel å lese utenlandske aviser, ikke støtte Kommunistpartiet, osv., miste adgangen til å reise, til å studere, og få kuttet tilgangen til internet. Overvåkningen omfatter også ansiktsgjenkjenning på offentlige steder. Det er ingen grenser for hva regimet gjør, og det er på tide å vise motstand på en måte som kan svi for Xi Jinpings land (ja, hans navn er innskrevet i Kinas grunnlov! Så langt gikk ikke en gang Hitler eller Stalin). 

Det er dessverre ingen grunn til å tro at norske myndigheter setter i verk noen effektive tiltak mot Kina. Etter å ha vært i ishuset i flere år etter den velbegrunnede tildelingen av Nobels Fredspris til Liu Xiaobo våger regjeringen ikke å heve stemmen mot diktaturet. Vi må rett og slett ta saken i egne hender.

Rent praktisk må vi gjøre dette: 

• Ikke kjøpe dyre og åpenbart Kinesiske varer som biler (se bildet), mobiltelefoner osv. 
• Påvirke andre til å la være.
• Velge bort andre kinesiske varer når det finnes gode alternativer.
• Ikke la seg drive til vanvidd av at man ikke kan klare å unngå å kjøpe kinesiske varer, men holde fast på motstanden. 

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg. 

Kinas desinformasjonkampanje

Kinas maktspill i WHO satte organisasjonen muligheter til å stoppe covid19-pandemien sjakk matt, som jeg viste i et tidligere blogginnlegg. Hvordan viruset spredte seg til mennesker er fortsatt uklart, og jeg har ingen tro på at det ble bevisst satt ut av politiske myndigheter i Kina. Men det er opplagt at det ble spredt til hele verden på grunn av Kinas behov for å fremstå uklanderlig. Det å ikke miste ansikt er åpenbart avgjørende, og det er også derfor landet nå er i gang med en kampanje med desinformasjon om virusets opphav. 

De har prøvd seg før, med at viruset kom til landet med frossenfisk og andre fantasifulle fremlegg. Alt for å tåkelegge sakens fakta, selvsagt. Det er slikt kommunistiske og andre diktaturer driver med. Men nå har kampanjen fått et tydeligere fokus. Nå er det et laboratorium i Wisconsin, USA, som er pekt ut av Kina som opphavet til SARS-CoV-2. 

Det er selvsagt latterlig, og fullstendig uvitenskapelig, men det spiller ingen rolle når målet er å få Kina til IKKE å miste ansikt over den mest alvorlige pandemien i verden på hundre år. Dessuten får teorien godt fotfeste i Kina og andre diktatur uten fri tilgang på informasjon. Retusjering i alle dens varianter har jo vært en kommunistisk paradeøvelse helt siden Lenins tid. 

Det er også Russland som er inspirasjonen for Kinas moderne desinformasjon. Strategien er todelt:

1. En skamløs vilje til å spre halvsannheter og rent oppspinn. 
2. Å gjøre dette gjennom mange kanaler og på høyt volum. 

Effekten er at publikum blir underholdt, forvirret og overveldet. Oppdrag utført! 

På 80-tallet var Sovjet-Unionen på gang med en kampanje om at HIV/AIDS var utviklet og spredd av USA og CIA. Fort Detrick i Wisconsin var utpekt som kilden. Det samme laboratoriet er nå utpekt av Kina.

I mellomtiden minsker sjansen for å finne ut hvor SARS-CoV-2 faktisk kom fra av rent biologiske grunner. Ikke at Kina noen gang har vist noen tegn til åpenhet eller vilje til upartiske undersøkelser. 

Ekte sosialisme ender alltid med Stasi

Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt. 

Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs. 

Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke. 

Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money". 

Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari. 

Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett. 

Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet 

Und willst du nicht mein Bruder sein, so schlag ich dir den Schädel ein

ble formulert senere.  

Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi. 

Libya igjen

Den pågående krigen i Libya har alle ingredienser som trengs for å lage en skikkelig suppe. Det gjelder ikke bare de pågående kamphandlingene i Benghazi og andre steder, men også sluttspillet og etterdønningene. La meg ta sluttspillet først.

Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten. Hvis han og sønnene blir sittende, enten i et rest-Libya eller et komplett land som grensene er nå, vil man måtte påregne det følgende:

• Resultatet vil være en grei oppskrift til alle sittende diktatorer i denne regionen og utenfor. Bare man er rå og brutal nok kan man beholde makten ("Mubarak var bare en pyse, og se hvordan det gikk!"). Innleide tropper fra andre land for god betaling er også et suksesskriterium. Diktatorer lærer fort.
• Vestlige land tør ikke eller kan ikke lenger intervenere på bakken, og diktatorer vil lett kunne legge opp strategien etter dette.
• Gaddafi vil ikke ha noe å vinne på å opptre "dannet" i det internasjonale selskap, og vil sponse det som finnes og foreløpig ikke finnes av terrorister med vesten som fiende.

Derfor må alliansen mellom Den Arabiske Liga og NATO lykkes også på bakken, og ikke bare med å slå ut luftvåpenet som Gaddafi nå disponerer over. Hvem skal gå inn på bakken og sørge for at det skjer? Det er det nok mange som lurer på for tiden.

Etterdønningene vil også ha mange fine ingredienser for å lage en suppe. La meg bare nevne en:

• Det er uklart om Libya vil ha nok "lim" til å holde det sammen. Foreløpig synes dette lite belyst, men jeg blir ikke beroliget av at nesten alle Libyere som uttaler seg om situasjonen og om Gaddafi bruker ordet "stamme" eller "stammer" svært ofte. Libya ble vel en stat under koloniveldet, og har blitt holdt sammen av hær og sikkerhetspoliti. Gaddafi har vært påpasselig med ikke å bygge opp et statsapparat, og det vil gjøre "det nye Libya" til et vanskelig prosjekt.

Men likevel: prisen for ikke å gjøre noe ville vært for stor. En triumferende Gaddafi ville, som nevnt, vært et lysende eksempel for alle diktatorer. Opprørerne som ventet seg hjelp fra vesten ville ropt om hykleri, og lett kunne skifte over til bin Laden. Bosnia, og vestens manglende intervensjon der til å begynne med, rekrutterte beviselig mange terrorister.

Som så ofte ellers i internasjonale konflikter: you're damned if you do, and damned if you don't. Det jeg lurer på nå er hvem som vil gå inn på bakken for å knerte Gaddafi. Han har sagt at han vil dø i Libya, men ingen har noen grunn til å tro på noe den mannen sier.

Demokrati? Hva skal det være godt for?

Eller sagt på en annen måte: kan ikke opplyste og stabile diktatur være like greit?

Begivenhetene i Egypt i disse dager har, naturlig nok, fremkallt frykt for hva som kan komme i neste omgang i det mest folkerike arabiske landet. Mubarak har vært en stabil faktor i regionens politiske teater, mens muligheten for at Det Muslimske Brorskap får makten og omgjør Egypt til et slags Iran i Afrika ikke virker spesielt forlokkende på liberalt innstilte.

Folk på venstresiden, og jeg var en gang en av dem, har ofte gjort vestlig demokrati til noe relativt og ikke noe som passer for alle. Martin Jacques, en gang redaktør av Marxism Today, skrev for noen år siden: "The idea that Western-style democracy is universally applicable in the world today is mistaken: it is a product of a desire to impose our system on cultures which are quite different and which require an indigenous form of democratic process ... very distinct from our own.” Slik har marxister argumentert så lenge jeg husker. Sovjet-Unionens diktatur ble unnskyldt med at de hadde andre tradisjoner, og mange i dag mener at Kina må få beholde Kommunistpartiets maktmonopol. De er jo så mange der borte, det passer ikke så bra der. Demokratiet er fryktelig oppskrytt, er implikasjonen. Også personer på høyresiden, som Pat Buchanan og Samuel Brittan har uttrykt sterk tvil om demokratiet er så bra, egentlig, og særlig ikke i Midt-Østen: "Why would we want free elections in these nations if the inevitable result would be regimes far more hostile to our interests than the present governments?" (Buchanan)

Dette blir bare vestlige versjoner av diktatorenes egenerklæringer. De snakker om sin spesielle modell, og om stabilitetens velsignelser. Men der det ikke er lov å ytre, skrive eller organisere politiske syn som ikke stemmer med regimets, der hersker vilkårlig makt, undertrykkelse, nepotisme, korrupsjon og til slutt stagnasjon og tilbakegang: sosialt, kulturelt og økonomisk. Gleden over å få hull på byllen har vært til å ta og føle på i Tunisia og i Egypt, og er antakelig sterkere enn vi kan fatte vi som aldri har opplevd noe annet enn demokrati og ytringsfrihet.

Men har han ikke et poeng, da, Buchanan og forresten også andre "realpolitikere"? Nei, for diktatorer og maktmonopoler (som det kinesiske kommunistpartiet) har mye lettere for å gripe til krig, undertrykkelse og ufred enn demokratier. Folk verden over vil ha det samme: trygghet, mat, arbeid, familie, håp og kjærlighet. Krig og ufred kommer langt ned på listen. Totalitære regimer i Midt-Østen har kynisk brukt en felles fiende (Israel) til å befeste sin makt.


Demokratiet er ikke det beste fordi vi alltid finner de best egnede til å styre - det er best fordi det gir en grei måte å bli kvitt de dårlige politikerne og deres politikk. Det er Popperiansk falsifikasjonisme i politisk praksis. Stabilitet og trygghet i regionen kan bare komme fra demokratiske styresett. Det er en nødvendig, men neppe tilstrekkelig betingelse.