Ekte sosialisme ender alltid med Stasi

Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt. 

Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs. 

Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke. 

Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money". 

Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari. 

Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett. 

Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet 

Und willst du nicht mein Bruder sein, so schlag ich dir den Schädel ein

ble formulert senere.  

Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi.