John McEnroe - But Seriously (bok)

Dette er den andre selvbiografien til tennislegenden John McEnroe, the man who brought together the worlds of art collecting and yelling, som en vittig sjel sa det. Men McEnroe kan mer en å slå en ball og å skjelle ut en dommer. Han kan skrive drivende godt. Det viste han forsåvidt også i den første selvbiografien Serious som også hadde en ghost writer, men selv om den boken dekket en mer interessant epoke rent sportslig er denne mer velskrevet og innsiktsfull.

Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter. 

Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet. 

Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis. 

Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor. 

Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig. 

Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte. 

Konklusjon? Klar anbefaling!