Gaddafi - gal hund eller slu rev?

Det er vanskelig å finne noe å like ved Muammar Gaddafi, Libyas inntil videre diktator. Men alle som sier at han er gal tar feil. Hans diktatur er uberegnelig, teatralsk, hensynsløst, løgnaktig og mye annet man ikke liker, men det er likevel en oppskrift på vellykket konservering av maktposisjon.

De to hovedpillarene for å bevare diktatorisk makt er på plass: en personlighetskult og frykt. Frykten for utlendinger og imperialister har han gitt jevn og god næring i over 40 år. De nye figurene på scenen er islamister og narkomane - som har fått deler av skylden for opptøyene. Da han for et par år siden besøkte Italia - den gamle kolonimakten i Libya - på en forsoningstur, så han ut som han hadde ramlet av scenen i en operette. Fargekart på uniformen - men også et bilde av en opprørsleder som tidlig på 30-tallet var blitt hengt av italienerne. Publikum var ikke italienerne eller vesten (som naturlig nok lo av det hele), men folket hjemme. Her var den struttende lederen av den permanente revolusjon. Italia betalte ca. 30 milliarder kroner i kompensasjon og beklaget koloniseringen, mens Gaddafi ga Italia fortrinnsrett ved utbygging av infrastruktur i Libya ("velkommen tilbake").

Verden har ledd av Gaddafi som har gitt 500 italienske prostituerte Koranen i gave, forlangt å sette opp telt i Central Park når han besøker FN, og i samme organ foreslått å avskaffe Sveits. Men alt dette har vært for innvortes bruk i Libya. Det var det helt klart også å fly inn en flylast med kameler til et møte med alliansefrie land i Jugoslavia slik at han kunne ha fersk melk hver dag.

Hans grønne bok, islamsk sosialisme, er som så mye annet av sitt slag utelukkende beregnet på å holde folk nede og sin egen makt oppe. I 1996 beordret han en massakre på 1200 politiske fanger i et av sine fengsel, og hans bruk av terror i utenrikspolitikken innrømte han jo til slutt selv også. Hvorfor skulle han ikke det? Det viste jo bare hans makt ute som hjemme. Da det passet hans maktspill kom innrømmelsene, og han fikk innrømmelser tilbake som var mye mer verdt.

Komikken er det vanskeligere å se i disse dager. Det er den underliggende volden i et diktatur som nå kommer frem, og Gaddafis sanne ansikt vises i all sin gru. Her hjelper det ikke med ansiktsløftninger. (Robert Fisk i The Independent: "Only a few days ago, as Colonel Muammar Gaddafi faced the wrath of his own people, he met with an old Arab acquaintance and spent 20 minutes out of four hours asking him if he knew of a good surgeon to lift his face. This is – need I say it about this man? – a true story."

Keiseren har ikke bare mistet ansikt, han er også naken. Når frykten er borte er det bare naken vold igjen, og nå bomber han sitt eget folk. Gjemt bort i en liten setning i Robert Fisks artikkel finner vi en listig liten formulering: "Gunfire and flames and cellphone screams; quite an epitaph for a regime we all, from time to time, supported." Nei, Robert Fisk. "We all" gjorde ikke det. "We all" er kanskje venstreorienterte vestlige journalister som Fisk, men ikke ta meg med. De fleste på høyresiden i vesten har hele tiden gjennomskuet dette grusomme skuespillet - og ikke bare "from time to time".