DLD, Makten, Staten og Menneskene

Det moderne samfunnet er komplisert, men vi mennesker liker ikke komplikasjon. Det er derfor vi har fordommer. De gir en rask håndtering av nye inntrykk - en automatisert respons basert på tidligere erfaringer. Ulempen er at de også beskytter mot nye erfaringer, erfaringer som kan nyansere saksforholdene noe og endre fordommene. Det er en av grunnene til at våre oppfatninger sjelden endres.

Her på bloggen har jeg forsøkt å gå noe av argumentasjonen rundt det omstridte Datalagringsdirektivet (DLD) etter i sømmene. Saken er ikke avgjort, og Høyre (logo over) har en spesiell rolle i saken siden partiet ikke har tatt standpunkt foreløpig. Det mener jeg er klokt. For mange har reagert ut fra ryggmargen, og respondert ut fra slagord som "personvern" eller "kamp mot barneporno". For min egen del har jeg tvilt meg til et forsiktig "ja" til DLD, men med reservasjoner.

Nyanseringen fikk et nytt "offer" da Bjørn Erik Thon, leder i Datatilsynet, gikk ut og foreslo å lovfeste lagring av IP-adresser og abonnentdata. Statsråd Kleppa var villig til å diskutere opptil fem måneders pliktig lagring. At hun ikke vil gå opp til seks er lett forståelig, for det er det DLD legger opp til som minstetid, og DLD kommer fra EU - som Kleppa er sterk motstander av. Alt henger sammen med alt, som vi vet.

Det er derfor tegn på bevegelser i DLD-debatten, og kanskje reelle diskusjoner. Det vil være en fordel. Bergens Tidende er ikke helt på høyden. De skrev i en leder i går at:

SELVE SAKEN er ikke så vanskelig, særlig ikke for et Høyre som tradisjonelt har holdt personvernfanen høyt. Direktivet vil gi staten mer makt over menneskene. Høyre vil at staten skal få mindre makt over menneskene.

Dette er en grov forenkling av saken. BT gjør dette til en maktkamp mellom Staten og Menneskene, et nullsumspill der den ene må tape for den andre. "Staten" her er politiet, en etat Høyre vanligvis liker. Men en annen del av "Staten", nemlig domstolene, skal regulere Politiets tilgang til de data det er tale om. Politiet skal ikke få tilgang til de lagrede data uten at det er skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet. "Menneskene" i BTs nullsumspill blir da de som politiet kan begrunne er mistenkt for alvorlig kriminalitet. Slik sett har BT rett: uten DLD eller noe lignende vil politi og domstoler få mindre makt, og de som kan mistenkes for alvorlig kriminalitet mer makt. Men jeg tror det er feil at Høyre, slik denne saken står, vil gi makten fra politi og domstoler, og til mistenkte for alvorlige forbrytelser.

OK, så forenkler jeg også. Det er naturligvis ikke uproblematisk å gjøre lagring av mobil- og internettdata pliktig for de som leverer slike tjenester. Opplysninger om millioner av lovlydige eller ubetydelig kriminelle personer blir liggende i påvente av at politiet kan få bruk for å finne ut noe om de ytterst få som bryter lovene med ettertrykk. Men hvor interessante er disse dataene for andre enn politiet? Jeg har til dags dato ikke hørt om noen som har stjelt slike data selv om de lagres - om enn noe kortere tid - av tilbyderne i dag. Hvem har interesse, tid og krefter til å dekryptere slike trafikkdata med den hensikt å - ja: å gjøre hva da?