Regjeringen, EU og Norge - det store bildet

Det er alltid lett å glemme det store bildet, og smålige politikere med kort tidshorisont og et kynisk blikk på meningsmålingene er særlig utsatt. 

Det store bildet er at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har stelt oss bra og er venner med de fleste vi ønsker å være venner med, men vennskap kan settes på prøve når presset øker. For eksempel: Når en part i vennskapet har vunnet en betydelig premie og er rikere enn den/de andre fører det lettere til gnisninger. Det blir derfor lett dårlig stemning når den rike vennen forsøker å få alle fordelene av vennskapet, men samtidig ikke yte noe tilbake som den andre vennen ønsker. 

Alle skjønner at den rike vennen er Norge, og at Fornybardirektivet er en ulempe* (mener noen) landet forsøker å vri seg unna i vennskapet med EU (via EØS). Kostnadene for den lille (men rike) vennen med å sette vennskapet på prøve kan bli store, for i skolegården har det kommet en ny bølle som de andre vennene kan måtte ta en kamp med. Det kan bli svært ubehagelig å bli stående utenfor når det smeller, og det kan fort smelle igjen og igjen. Toll, pandemier og hybride angrep er aktuelle fenomen, men viktigere er kanskje alle farer vi ennå ikke har identifisert. 

De fleste kan kjenne seg igjen i analogien med skolegården. Hvorfor er noen prosenter på meningsmålingene viktigere enn det store bildet? 

* - det hører også med til det store bildet at vi må bygge ut mer fornybar energi, og at vi alle i Europa (og på planeten Jorden) er i samme båt. Løsninger i fellsskap er nødvendige og gunstige for oss alle, men den diskusjonen må utstå til et annet innlegg. 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke. 

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt.