Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder. 

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke.