Regjeringen, EU og Norge - det store bildet

Det er alltid lett å glemme det store bildet, og smålige politikere med kort tidshorisont og et kynisk blikk på meningsmålingene er særlig utsatt. 

Det store bildet er at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har stelt oss bra og er venner med de fleste vi ønsker å være venner med, men vennskap kan settes på prøve når presset øker. For eksempel: Når en part i vennskapet har vunnet en betydelig premie og er rikere enn den/de andre fører det lettere til gnisninger. Det blir derfor lett dårlig stemning når den rike vennen forsøker å få alle fordelene av vennskapet, men samtidig ikke yte noe tilbake som den andre vennen ønsker. 

Alle skjønner at den rike vennen er Norge, og at Fornybardirektivet er en ulempe* (mener noen) landet forsøker å vri seg unna i vennskapet med EU (via EØS). Kostnadene for den lille (men rike) vennen med å sette vennskapet på prøve kan bli store, for i skolegården har det kommet en ny bølle som de andre vennene kan måtte ta en kamp med. Det kan bli svært ubehagelig å bli stående utenfor når det smeller, og det kan fort smelle igjen og igjen. Toll, pandemier og hybride angrep er aktuelle fenomen, men viktigere er kanskje alle farer vi ennå ikke har identifisert. 

De fleste kan kjenne seg igjen i analogien med skolegården. Hvorfor er noen prosenter på meningsmålingene viktigere enn det store bildet? 

* - det hører også med til det store bildet at vi må bygge ut mer fornybar energi, og at vi alle i Europa (og på planeten Jorden) er i samme båt. Løsninger i fellsskap er nødvendige og gunstige for oss alle, men den diskusjonen må utstå til et annet innlegg. 

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Hva er problemet med Brexit?

Chris Giles i Financial Times forklarer bedre enn noen hvorfor EU er så genialt for handel og kontakt over grensene. Han bruker som eksempel en pall med kinesiske plastkniver og britiske kosebamser på som eksempel. Hvordan vil det gå med enne pallen på tur inn til EU etter Brexit? I dag, med Storbritannia som EU-medlem er det ingen hindringer. Alt som kan sirkulere fritt innen Storbritannia kan også sirkulere fritt i EU. 

Nå vet vi ikke hva som blir alternativet til Brexit, men det blir illustrert her. Komplisert blir det uansett - uten britisk EU-medlemsskap - men alternativene blir mye klarere. 

Begge sider ønsker en eller annen frihandelsavtale. Det er greit. Men selv med en slik avtale blir det ikke så enkelt for knivene og bamsene. Uten noen avtale ville de neppe nå Frankrike i overskuelig fremtid. Så mye kaos er det sannsynlig at det blir - i alle fall de første månedene etter Brexit. 

Med en frihandelsavtale ville det ikke bli noe toll på kosebamsene, men man måtte skrive tolldeklarasjoner og mange andre sjekker måtte utføres - og knivene fra Kina ville få 6,5% toll og enda flere deklarasjoner og greier. Alt dette tar tid, det forsinker prosesser, og særlig mer avanserte produkt som er satt sammen av deler fra flere opphav vil få svær fordyrende opphold i logistikkrutene. Det er ikke bare toll og avgifter som koster. Tid er penger, særlig i "just in time production". 

Og en frihandelsavtale er langt fra friksjonsfri. EU krever at alle standarder på alle regulative områder følges - ellers blir ikke konkurransen på like vilkår. Det er lover og regler dette gjelder, og dermed må Storbritannia ta imot lover og regler, omtrent som vi tar imot innenfor EØS. Det betyr at det ikke blir noe bål med reguleringer, og heller ikke noe fritt fram for statssubsidier som store deler av Labour sikkert ønsker seg. 

En tollunion ville avhjelpe situasjonen ved grensen med toll og opphavserklæringer, men for alle andre forhold - som det felles markedet ordner med - hjelper det ikke. Det er det det felles markedet som dekker, og der er Norge med - men ikke i noen tollunion. Da kan heller ikke Storbritannia holde seg med en egen handelspolitikk med tredjeland. 

Storbritannia kan selvsagt ensidig rette seg etter EUs regler, men blir da en mottaker av lover og regler - ikke helt den selvstendighet Brexit-tilhengerne har solgt inn. Bedre for handel og velstand, men ikke selvstendighet. 

Plastknivene er noe folk spiser med, og særlige regler gjelder. Utenfor EU må man informere franske myndigheter to dager før, erklære at de møter EUs standarder, og en av ti forsendelser blir holdt tilbake noen dager for undersøkelser. Men det stopper ikke der. Også pallen må være ISPM15-standarden for å være sertifisert fri for skadedyr. 

Norge og Sveits slipper dette, men det betyr at vi må ta imot lover og regler fra EU. Skal Storbritannia ha friksjonsfri tilgang må de også være medlemmer. En mellomavtale betyr å godta mye av det Norge har godtatt, og dermed gi fra seg suverenitet uten medbestemmelse. 

Eksemplet med pallen er ikke noe særtilfelle. Det vil være ganske så representativt for mye av det som vil skje etter Brexit, og forklarer hvorfor næringslivet jevnt over er negativt til Brexit. 

Så kort fortalt: problemet med Brexit er at det er avlegs. Den moderne verden, og ikke minst moderne industriproduksjon, krever friksjonsfrie grenser - eller et digert hjemmemarked. Men heller ikke det hjelper - noe Trumps handelskriging tyder på. 

Polet i valgkampen

Det er selvsagt meningsløst og oppsiktsvekkende å ønske å legge ned Vinmonopolet (Polet) her i Norge. Men like meningsløst er det at mange ikke har fått med seg hovedgrunnen til at Polet er så bra. Den er ganske åpenbar, men la meg nå holde deg litt på pinebenken i tilfelle du ikke som så mange andre (for eksempel Professor Arne Jon Isachsen i Dagbladet) ikke klarer å tenke deg det selv.

Polet var, som så mange andre statsinstitusjoner, en arrogant bedrift som ble drevet for de ansatte og ikke kundene. Den faglige kompetansen var ofte langt under pari, og det å gå på Polet var i beste fall en svært etnisk opplevelse. Så kom EØS, og butikkene måtte levere varer til kunder som importørene hadde valgt ut. Etter hvert kom flere tegn på kundeorientering - som selvbetjening (det er ikke så lenge siden), handlevogner - og snart får vi kanskje åpningstider som ligner på andre butikker også? Få bedrifter har satset så mye på bedriftsintern opplæring, så nå får du som oftest kyndige svar på Polet.

Men det er noe underlig over svaret Isachsen gir på sitt eget spørsmål: «Hvorfor drives Vinmonopolet så godt?» Det mest åpenbare er nemlig ikke med i hans liste - det er stort sett bare eksempler på hva det er å drive godt. Greit nok, han viser til de prosessene som førte polet dit det er i dag, men ikke hvorfor de ble satt i gang. Eller rettere: hvorfor har en butikk som har som mål å selge minst mulig blitt så kundevennlig?

Svaret er så heidundrende åpenbart: det er fordi polet må skaffe seg popularitet for ikke å bli nedlagt. Det er først og fremst den evige trusselen om nedleggelse som driver prosessene. Derfor er det ikke polets venner som driver prosessen mot en monopolbedrift som elsker sine kunder framover, det er fiendene.