Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 4)

Dette er fjerde innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 7. juli, det andre 22. juli og det forrige 27. juli. 

Hans hadde mange venner i skaggabygda i samme aldersgruppe som han selv, herunder brødrene Kvalstad, og selvsagt fettere og kusiner. Jeg husker Kari Risnes fortalte at han brukte å passere barna i familien Mørkved i Trondheim dem på veg til NTH, og at han alltid tok seg tid til å leke og tøyse med dem. Både gjennom henne, og andre som fortalte om den Hans de kjente, fikk jeg inntrykk av en blid og jovial mann. Men Conrad Baudin sa at han kunne virke litt brysk før man ble kjent med ham.

Da jeg og Hans brevvekslet på slutten av 70-tallet skrev han stadig vekk lyrisk om Nordfjellet, seterlivet, og alle turene han var med på som ungdom. Det var tydelig at dette var svært så kjære minner. Han husket alle detaljer fra landskapet, og fortalte at han daglig i fantasien løp turer i Nordfjellet. Olai fortalte også at Hans var hardbarket selv som liten (han var fire år yngre enn Olai). Hvis Hans fikk klærne fulle av snø, for eksempel, så kledde han av seg i sprengkulden og banket av snøen før han kledde på seg igjen. Når han døde, skrev Hans til meg, ønsket han at en ungdom kunne løpe opp med hans aske og spre den fra Liakammen.

Ingeborg ble dement, men Hans ville at hun skulle bo hjemme. Det var krevende,for hun hadde det med å stikke av. Det var på en slik fortvilt løpetur etter Ingeborg i sterk varme at Hans fikk et hjerteinfarkt som han senere døde av på sykehus 10. september 1979.

Noen spredning av hans aske fra Liakammen ble det dessverre ikke noe av.

Kilder: Olav Flotten – Overhalla bygdebok bd. 1 (1967)

            Arne Mørkved – Namdalsslekter (1935)

            Brevveksling mellom Ole Martin og Hans Skilleås på 1970-tallet

            Meldingsutveksling med Conrad Baudin (nabo i Westville, Durban) 23.11. 2018

            Digitalarkivet

Muntlige kilder:          Joy Marais

                                    Kari Mørkved Risnes

                                    Inger Margrete Skilleås

                                    Olai Skilleås 

Ranem Kirke

En historisk gjennomgang - meget profesjonell - av min gamle arbeidsplass Ranem Kirke i Overhalla. Her jobbet jeg syv somre (første i 1979) med å slå gresset, stelle blomster, grave graver med spade (Alas, poor Yorick) og også guide de som ville se på kjerka fra ca. 1180. 

Erling Balstad forteller. Dobbelklikk på filmen for å få full skjermbredde på den. 

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på.