Nikolai Skilleås 1869 - 1959

Jeg kom over dette minneordet om fars onkel fra en avis nettopp, og ville sørge for at det ble bevart på denne måten. Klikk på bildet for å lese hele teksten. 

Nikolai Skilleås var min oldefar Ole Skilleås' nest eldste sønn, og tok utdanning som meierist på Brekstad på Fosen. Han var første bestyrer på Skage Meieri på Hunn, men ble senere rekruttert av sin onkel Severin Vannebo i Göteborg som kontorsjef i en av hans bedrifter på Eriksberg. Så flyttet de til Trondheim i 1907, og eide en bygård i Øvre Møllenbergs gate. 

"Onkel Nikol" som far og hans søsken kalte han, stilte også som kausjonist da far kjøpte sin første traktor for å starte maskinstasjon ca. 1936. Overskuddet fra bedriften brukte far til å skaffe seg utdannelse som agronom og handelskolel. Tidligere hadde Nikolai tilbudt far å finansiere lærerutdanning for far, men far takket nei siden han ikke hadde et gemytt som egnet seg for klasserommet. Den typen selvinnsikt har jeg alltid beundret han for. 

Skilleås = Skjoldås?

Det er bare ett sted i Norge som heter Skilleås, og jeg bærer navnet siden min tippoldefar Svein Olsen Skilleås kjøpte gård der i 1827. Han kom fra noen få kilometer unna i samme kirkesogn. Far er oppvokst på gården, og jeg vokste opp noen et par hundre meter unna - også på Skilleås. 

I følge Statistisk Sentralbyrå er det 33 personer i Norge som har Skilleås som etternavn, og alle er etterkommere av Svein Olsen Skilleås, f. 1802. Alle vi 33 sliter nok med å få folk til å skrive navnet riktig, og mange av oss har fått spørsmål om navnets opprinnelse. 

I følge Oluf Rygh i Norske Gaardsnavne er navnet på gården Skiljaas, og det er nært uttalen. Han spekulerer også i at navnet kommer, som mange har gjettet, av en ås som skiller. Eller kanskje av et gammelt navn på Myrelva som renner en halv kilometer unna. At dens navn var Skilja. 

Alt dette er spekulasjoner. Mannen skulle dekke svært mye materiale - 50.000 gårdsnavn samlet han inn, og bare en brøkdel av de 18 bindene kom ut i hans levetid. Selv om faren hans kom fra Overhalla (og han selv fra Verdal) kunne han ikke ha detaljkunnskap om etymologien. 

Norske stedsnavn og gårdsnavn er svært ofte nedskrevet av danske embedsmenn som lite forsto av hva de lokale analfabetene av noen bønder sa. Dette fenomenet er opphav til mange ubegripelige og ikke så rent få oppstyltede navn. 

Heller enn en ås som skiller (det må være svært mange slike, og ingen andre har dette navnet) tror jeg at navnet er avledet av ordet skjold. Området er etter alt å dømme ryddet og bosatt i yngre jernalder eller tidlig vikingtid, og det var en tid og et levesett der skjoldet hadde en mer fremtredende plass enn i våre dager. 

I gammelnorsk er ordet for skjold "skjoldr." Fremdeles ikke mistenkt i saken om navnet Skilleås. I genitiv "skjaldar" - likeså. Men når dativformene kommer inn blir det straks mer sannsynlig. Dativ brukes fremdeles i namdalsk, selv om det er på tur ut. Dativ for skjold er "skildi" og flertall for ordet skjold er "skildir." Det er slettes ikke langt fra disse formene og til navnet Skilleås, særlig når en ser for seg en dansk embedsmann som skulle lage et navn ut av det disse rare bøndene sa gårdsnavnet deres var.

I Vossaboki av Lars Kindem omtales også en gård, Skjelde, og det hevdes at navnet på gården kan knyttes til ordet skjold, så dette med at steder kan få navn fra ordet "skjold" er ikke ukjent. Selv bor jeg nå også på Skjold ved Nesttun i Bergen kommune.

Det er lite trolig at dette spørsmålet kan endelig oppklares noen gang, men for min del anser jeg flertall og dativ av "skjoldr" ("skildr" og "skildi") som vel så sannsynlige alternativ som at det skulle være en ås som skiller.

PS - En takk til min firemenning professor em. Kjell Ivar Vannebo for informasjon om Vossaboki og gammelnorske former. Spekulasjonene her står kun for egen regning.

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 4)

Dette er fjerde innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 7. juli, det andre 22. juli og det forrige 27. juli. 

Hans hadde mange venner i skaggabygda i samme aldersgruppe som han selv, herunder brødrene Kvalstad, og selvsagt fettere og kusiner. Jeg husker Kari Risnes fortalte at han brukte å passere barna i familien Mørkved i Trondheim dem på veg til NTH, og at han alltid tok seg tid til å leke og tøyse med dem. Både gjennom henne, og andre som fortalte om den Hans de kjente, fikk jeg inntrykk av en blid og jovial mann. Men Conrad Baudin sa at han kunne virke litt brysk før man ble kjent med ham.

Da jeg og Hans brevvekslet på slutten av 70-tallet skrev han stadig vekk lyrisk om Nordfjellet, seterlivet, og alle turene han var med på som ungdom. Det var tydelig at dette var svært så kjære minner. Han husket alle detaljer fra landskapet, og fortalte at han daglig i fantasien løp turer i Nordfjellet. Olai fortalte også at Hans var hardbarket selv som liten (han var fire år yngre enn Olai). Hvis Hans fikk klærne fulle av snø, for eksempel, så kledde han av seg i sprengkulden og banket av snøen før han kledde på seg igjen. Når han døde, skrev Hans til meg, ønsket han at en ungdom kunne løpe opp med hans aske og spre den fra Liakammen.

Ingeborg ble dement, men Hans ville at hun skulle bo hjemme. Det var krevende,for hun hadde det med å stikke av. Det var på en slik fortvilt løpetur etter Ingeborg i sterk varme at Hans fikk et hjerteinfarkt som han senere døde av på sykehus 10. september 1979.

Noen spredning av hans aske fra Liakammen ble det dessverre ikke noe av.

Kilder: Olav Flotten – Overhalla bygdebok bd. 1 (1967)

            Arne Mørkved – Namdalsslekter (1935)

            Brevveksling mellom Ole Martin og Hans Skilleås på 1970-tallet

            Meldingsutveksling med Conrad Baudin (nabo i Westville, Durban) 23.11. 2018

            Digitalarkivet

Muntlige kilder:          Joy Marais

                                    Kari Mørkved Risnes

                                    Inger Margrete Skilleås

                                    Olai Skilleås 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 3)

Dette er tredje innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli og det andre 22. juli. 

Sønnen Narve Norman Skilleås var norsk statsborger og avtjente verneplikten i Norge, visstnok i Østfold. Hans håpet at han ville finne en norsk jente mens han var i landet, men Hans spøkte med Olai og sa at Narve var så skjeggete og fæl at ingen ville ha han.

Narve var kjemiker, og utviklet etter hvert alkoholisme. Joy Marais, som var gift med Narve en periode, forteller at forholdet mellom far og sønn var svært dårlig og at dette var hovedårsaken til at han flyttet fra Durban til Johannesburg. Joy forteller at Narve hadde sin fars intelligens, og snakket perfekt engelsk, norsk og afrikaans. Flere andre språk behersket han visst også. Hun sier at han hadde enorme kunnskaper om mange fagfelt, og holdt gjerne lange utredninger selv om de sjelden var velkomne. Ikke overraskende ble han oppfattet som noe arrogant.

Joy hadde to døtre fra før hun giftet seg med Narve, og en av disse var Narves stedatter. I Narves testamente fikk Vivienne, som hun heter, en betydelig sum som ble utbetalt i to omganger – da hun ble 18 år og da hun ble 30. Resten av formuen gikk til Dyrebeskyttelsen i Sør-Afrika. Narve var betydelig mer glad i dyr enn i mennesker, og Joy sa at herreløse hunder og katter i Sør-Afrika etter denne arven fikk det mye bedre enn flertallet av befolkningen. Nikolai Skilleås fikk fire barn, men Narve var eneste barnebarnet. Da han døde barnløs var det slutten på denne grenen av slektstreet. 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 2)

Dette er andre innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli. 

I Westville i Durban, Natal, bodde de. Hans var sjef for margarinfabrikken, men tjente etter det Joy Marais fortalte store penger på børsen i Sør-Afrika. Han sluttet som leder for fabrikken og levde av å være investor, og dette var en formue som hans sønn, Narve – som døde barnløs i 1991 – også i all hovedsak levde av.

I 1956 bygde de hus i 26, Martin Crescent i Westville. Naboen Conrad Baudin, som Hans også var gudfar for, forteller at det var et hus helt ulikt noe annet de hadde sett i Sør-Afrika på den tiden. Store panoramavindu, åpne løsninger, trepanel og et kjøkken med dobbel vask og innebygde skjærefjøler og kolandre. Dusjen var bygd inn med fliser i glass, og det var usynlige høyttalere i de fleste rom. Dette har kanskje blitt normalt i Norge de senere år, men i Sør-Afrika på 50-tallet var det futuristisk. Møblementet var moderne skandinavisk, antakelig fra senere så kjente danske designere. Conrads mor sa at det meste var importert fra Skandinavia.

Conrad forteller også at barna i strøket fikk kongelig behandling hos Hans og Ingeborg. Hans hadde et verksted i garasjen under huset, og der reparerte han absolutt alt som naboer og andre kom med. Senere bygde også Hans det største private svømmebassenget Conrad har sett noen gang. Det var i full dybde hele veien, uten noen grunn ende, og Hans svømte der hver eneste morgen uten unntak. Da Ingeborg ble dement brukte han all sin tid på å pleie henne. 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 1)

Dette er første innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika.

Hans var sønn av Nikolai Olsen Skilleås (1869 - 1958) og Marie Tetlie (1870 –1910). Han var født i Trondheim 24.1.1906, og hadde fire søsken. Etter at hans mor døde da han var seks år tilbragte han mye tid på Skilleås. Her bodde han¹⁾ som fostersønn hos farmoren Margrete Skilleås (f. Vannebo), og han kom oppover i alle ferier selv etter at han flyttet til faren i Trondheim. Særlig glad var han i å være i Nordfjellet, og han deltok i gårdsdrift og seterdrift, og kan derfor regnes som Overhalling av flere grunner enn at begge hans foreldre kom fra skaggabygda. Broren, Odd Einar, var ikke like glad i gårdsdrift og fjellturer og holdt seg i byen.

Utdannelsen fikk han ved Norges Tekniske Høyskole på Gløshaugen, som ikke ligger så langt fra familiens bygård i Øvre Møllenberg. Han ble uteksaminert fra Skibslinjen i 1930. Etter noen jobber for firma i Oslo-området, gikk han i 1933 til sjøs som skipsmekaniker på amerikabåter. Året etter fikk han Rederiforbundets stipend for å studere kjøleteknikk i Tyskland og Sveits. Han hadde etter dette overoppsynet med kjølemaskinene om bord. 

Etter det min onkel Olai fortalte fortsatte han på amerikabåtene, men på ett eller annet tidspunkt kom han inn i margarinproduksjon basert på hvalolje. Han arbeidet på et hvalkokeri i Sandefjord der han møtte Ingeborg, og de ble gift. Firmaet skulle bygge fabrikk i Sør-Afrika for å ta seg av hvalfett fra den omfattende hvalfangsten i Sørishavet. De ville ha en norsk sjef på fabrikken, og det spilte nok en rolle at Ingeborg var plaget med reumatisme. I 1948 besluttet Hans å ta oppdraget, og de flyttet til Sør-Afrika. Olai husker de var på et langt besøk den sommeren, og etter det kom han ikke tilbake. En av hans to søstre, Inger Margrete, besøkte dem i Sør-Afrika flere ganger, og jeg tror også søsteren Astrid besøkte dem minst en gang. 

100 år siden farmor døde

Min farmor Johanna Marie Skilleås (f. Hammer) døde på denne dagen, 15. mars, for 100 år siden. Hun ble bare 41 år gammel. Min far, Svein Johan, var bare tre og et halvt år da hun døde, og fortalte at han bare hadde ett difust minne om sin mor. Hun døde fra mann og seks barn på mellom 17 og tre og et halvt år, og dødsårsaken var tuberkulose. Hun var nok også svekket av Spanskesyken som hadde herjet også i Overhalla den vinteren. Onkel Olai fortalte at "alle hadde hatt den". (Bildet over: Farmor med sin førstefødte, Olai, på tomta av nystu på Skilleås i 1903.) Tuberkulose var også kjent som "tæring", og sykdomsforløpet var gjerne mange måneder eller år. Å omkomme, som Farmor, i løpet av et par uker var ekstremt og antakelig utløst av Spanskesyken. 

Det må være fryktelig å dø fra små barn, men verre er det å miste små barn som farmors besteforeldre hadde opplevd. Siri og Jacob Hammer mistet fem barn under åtte år.

Familien Hammer ved Øyvatnet på Øvre Høylandet var absolutt underbemidlet, men alle skulle ha en utdannelse! Marie ble meierske, utdannet på Brekstad, og hun fikk arbeid på Skage Meieri (der min Grandonkel Nikolai var bestyrer - men lenge før hun kom dit). Her traff hun Salamon Høier Skilleås som hadde kontrakt på transporten mellom Hunn og Namsos. Han var bonde på Skilleås, og hadde vel i praksis tatt over gården som tyveåring da hans far (Ole Svendsen Skilleås) døde i 1886.

Aldersforskjellen var på 11 år, og det ble (etter det jeg har forstått) gått noen runder på dette med forskjellen i alder. Men 14. juli 1901 ble det bryllup, og i april 1902 ble odelsgutten Olai født. Tre gutter og tre jenter ble det fram til og med fars fødsel 27. juli 1915.

Med foreldre og kanskje også besteforeldre kan man kanskje, noen ganger, bedømme om man selv har arvet noen egenskaper fra dem. Farmor Marie (Johanna ble ikke brukt) døde lenge før jeg kunne treffe henne, så det må bli en gjetning basert på det jeg kan observere eller har hørt.

Det som er overtydelig på bildene jeg har sett (særlig det under), er at min far lignet noe helt utrolig på sin mor. I ansiktet ligner jeg ikke spesielt mye på far, men i nesten alt ellers ligner jeg mye. Mine andre besteforeldre synes å ha vært gjennomsnittlig eller under gjennomsnittlig høye selv for sine generasjoner, mens farmor ble omtalt (av Onkel Olai) som høy og slank. Så på det første av de trekkene der kan nok genene fra Høylandet sies å fortsatt manifestere seg. (Under: Farmor ca. 1906.)

Hun ble mor til Olai (f. 1902), Jarle (f. 1904), Margit (f. 1907), Karen (f. 1909), Oddrun (f. 1911) og Svein Johan (f. 1915). Under et bilde tatt av dem alle seks under krigen. Karen, Margit og Oddrun foran. Svein, Olai og Jarle bak. 

Det følgende fortalte onkel Olai til meg i jula 1997:

15 mars 1919 døde Marie Skilleås, mor til min far og hans fem søsken

Dødsårsaken var tuberkulose, en utbredt sykdom den gangen. Sykeleiet varte ikke så lenge, og hun lå på Stuloftet, som også var skolestue. Grunnet smittefare ble det ikke skole der på en stund. Småskolen gikk på omgang mellom Skilleås, Høy og Blengslia, og den var i Blengslia da Marie døde. Der gikk Olais to minste søstre, Karen og Oddrun. De losjerte i øvergården, der Elias Tøddås bodde med sin kone Anna (f. Vannebo) fra Vannebo. Skolen var i nedregården. De høyere klassetrinnene gikk på Hunn, i skolestua som Trygve Risnes senere kjøpte til bolig. Frillstad var lærer der.

          Olai, som var nesten 17 år, fikk i oppgave å hente søstrene sine i Blengslia. Han kjørte med hest og slede, og tok veien over Haklia og myrene, og så jordene fram til nedregården der det var skole. Det var et sørgelig budskap å framføre, og Olai blir stille. Min far, Svein, var ennå ikke fyllt fire år da moren døde. Han sa at han så vidt husket henne.

          Dette var dessuten det Olai kaller "Spanskevinteren" – den vinteren Spanskesyken, en særlig kraftig influensa, rammet Overhalla. Legen, Fladvad, reiste rundt natt og dag med slede og hest til alle de som lå syke rundt omkring. Det var lite eller ingen medisin, og i alle fall ikke noe som hjalp. Fladvad delte ut halvlitere med cognac, som kanskje stilte smerten om ikke annet. Olai var litt usikker, men mente at alle på Skilleås fikk "spanska".

          Tuberkulosen var utbredt på den tiden, som før nevnt, og særlig ille var det på Høylandet – og kanskje særlig på Tyldum, i følge Olai. Det var en del inngifte på Høylandet, og folkesnakket ville ha det til at dette var en årsak til at tuberkulosen rammet så hardt her. 

Seier

Jeg fortsetter den nye trenden her på bloggen min med å være litt mer personlig. 

Som det går fram av den lille spalten til høyre har jeg to tenåringsbarn. Den ene, Svein, driver med friidrett og er løper. I helgen gikk det riktig fort. Så fort at han ble norges beste på 1500m for G16 på Ungdommens Norgesmesterskap. Det var stor stas, og ER stor stas.

Bronsen på 800m lørdag var kanskje basert på en større anstrengelse, men det er tross alt resultatet som teller. Gull er godt som gull!

En gripende historie om barnedødelighet i min familie

Det er lett å glemme hvor godt vi har det, og hvor fri for livsfarlige infeksjonssykdommer vi har blitt. Min generasjon tar dette som en selvfølge, men her skal vi knappe 150 år tilbake i min familie. Før vaksiner og før penicillin. (På bildene: De som gifter seg 14. juli 1901 er farfar Salamon Skilleås og farmor Johanna Marie Hammer. Mannen mellom dem er Simon Hammer, brudens onkel - mer om han senere.)

Mine tippoldeforeldre Siri (f. Råum) og Jacob Hammer fikk ti barn, og en av dem (Johannes) ble far til min farmor Johanna Marie. Fem av dem døde før de ble åtte år. Dette er noe av historien.

Våren 1861 var det ikke mindre enn ni barn på "Jakobssvedet", husmannsplassen på Hammer på Høylandet. Anne på 18, tvillingene Johannes og Ole Magnus på 15, og Kjerstine på 13, var i arbeid andre steder slik omstendighetene krevde, men Simon på åtte, tvillingene Erik og Otto på fem, og lille Anna på ett og et halvt bodde hjemme.

Lille Maren, født 1851, døde av kikhoste bare to måneder gammel. Ti år senere skal denne familien miste fire små barn i løpet av tre uker på sommeren.

Åtteåringen Simon blir forkjølt i juni, og han blir hoven i halsen og får pusteproblemer. 19. juni 1861 er livet hans over, og han blir gravlagt fire dager senere. Difteri sprer seg på Høylandet, og en nabogutt på fire blir lagt i graven samme dag.

Erik får det som den andre, blir hoven i halsen, og det som er mindre synlig er at denne sykdommen bryter ned indre organer. Også tvillingbroren Otto Julius får det. Erik dør 27. juni, lille Anna som såvidt har lært seg å gå dør 1. juli, og en uke senere klarer femåringen Otto Julius ikke lenger å klamre seg til livet. Alle disse tre blir begravet på samme dag, 21. juli 1861. Det blir også tre andre barn fra Børstad og Grongstad.

Jeg klarer knapt å se det jeg skriver, for det er vanskelig ikke å reagere på noe så fryktelig.

Noe slikt kan ikke ha noen lykkelig slutt. Det sier seg selv. Men min tippoldefar Jacob på 60 og tippoldemor Siri på 43 får 22. mai 1862 en sønn som får navnet til sin avdøde bror Simon. Omtrent på dagen ett år etter at de begravde tre av sine barn blir han døpt i Høylandet Kirke. Det er samme Simon som vi ser på bildene over.

En liten måned før ble tvillingbrødrene Johannes (min oldefar) og Ole Magnus konfirmert. Livet kunne vel på sett og vis gå videre også for familien Hammer. Ole Magnus hadde polio, og livnærte seg som skomaker og sadelmaker på Jacobsveedet og senere nabogården Lille Tyldum. (Bildet under: Johannes og Ole Magnus som voksne)

(Simon Hammer [Onkel Simon, som far og onkel omtalte han] var underoffiser, og drev senere forretning i Trondheim, blant annet Olav Trygvasonsgt 26. Han fikk tre barn, og døde i 1935 hos sin datter Marie som var gift med lensmann Arne Klingen på Kolvereid.)

Simon 

f.15.jan.1853 d.15.juni 1861 gravlagt 23.juni 1861 (8 år)

Erik 

f.10.juli 1856 d.27.juni 1861 gravlagt 21.juli 1861 (5 år)

Otto Julius

f.10.juli 1856 d.7.juli 1861 gravlagt 21.juli 1861 (5 år)

Anna 

f.28.des.1859 d.1.juli 1861 gravlagt 21.juli 1861 (1 ½ år)

En stor takk til Hilde Charlotte Andersen som har gravd fram mye informasjon som var ny for meg!

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på. 

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):

Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".

Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.